For tiden har jeg dilla på å strikke ullragger. Det er noe som går av seg selv. Jeg trenger ikke følge med på oppskrift, jeg trenger ikke å tenke, og jeg trenger ikke å regne ut noe og telle mye. Så nå for tiden så er jo dette helt genialt for meg, for hodet mitt er liksom en smule fullt.
Jeg bruker ullragger året rundt. Selv nå, i selveste juni, er ullraggene på. Og likevel er jeg iskald på føttene. Men akkurat det har nok sammenheng med at kroppen min er veldig i ulage for øyeblikket. Jeg er det jeg vil kalle dødssliten. Normalt er jeg sliten, eller utmattet som er en rettere betegnelse. Nå er jeg en levende død, nærmest. Jeg fungerer på autopilot, om man kan si det sånn.
Men å tenke selv, det er faktisk vanskelig. Hukommelsen min forsvant i samme sluket som det meste annet etter alt det negative som har skjedd i livet mitt den siste tiden.
For i går kveld, jeg fikk flere påminnelser om at jeg måtte kjøre søppeldunken ut til veien, for den skulle tømmes. Men tror du jeg klarte å huske det? Neida. Jeg gjorde ikke det.
Og da ungene, som kom i går, skulle legge seg, så trodde jeg klokka var 10 om kvelden. Men neida, den var faktisk blitt så mye som halv ett om natten 😮 Ikke rart jeg var helt susen i hodet.
Jeg kom meg jo i seng jeg også, i en farlig fart. Men så glemte jeg å ta melatoninen. For den trenger jeg for tiden. Jeg kan få til å sovne fort, men jeg sover ikke i lange sekvenser. Våkner litt for ofte. Og Melatonin hjelper meg til å få en jevnere søvn.
Så jeg våknet når søppelbilen kom, kl. halv sju i morges, for jeg sov jo så lett. Og akkurat da kom jeg på at jeg hadde glemt å sette ut dunken. Og så hadde jeg 2 timer igjen før klokka skulle ringe, og jeg hadde jo ikke fått særlig søvn. Men jeg ga opp, og tuslet ut av senga klokka sju.
Ullraggene, de er gode å slappe av med, strikkingen altså. Og jeg har MYE raggegarn liggende. Men akkurat nå er det rester jeg strikker med. Raggegarnrester. For det blir jo ofte til overs et halvt nøste her, og et halvt nøste der. Og jeg har ikke hjerte til å kaste noe. Så da blir det å komponere ullragger som ingen andre har maken til 😀
Og akkurat nå føler jeg at det er det eneste jeg behersker.
Selvsagt behersker jeg mer enn det, men med hjernen full av en grå tåke, og kroppen som skriker av utmattelse, så blir ting som de blir. Godt at ungene kom hit i går, og skal være her i 3 uker. Og godt at jeg har venner som forstår, og som hjelper meg.
Så blir det sikkert et par eller to med ragger til, og så må jeg forsøke å starte på noe større 🙂
Nå er hodet mitt fullt, og øyelokkene er tunge, så det er like før jeg går og legger meg.
For dagen i dag, har vært tøff. Men det tøffeste denne dagen har i grunnen vært for min venninne, som hjelper meg å skrive klage til NAV.
Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten henne. Hun er strukturert og klarer å holde oversikten, og datakyndig, god til å prate for seg, og for meg, Hun kom hit i formiddag, og gikk hjem igjen halv åtte nå i kveld. Og mesteparten av tiden hun var her har handlet om klagen. Vi ringte til NAV, fikk noen svar og gode råd, og så var det å utforme klagen. Og det har tatt sin tid…for skal man gjøre det skikkelig, så må man henvise både til hva de skrev i vedtaket, og hva dokumentene faktisk sier.
Og dette har ikke jeg hode for i det hele tatt lenger. Om jeg noen gang har hatt det. Uansett så er det ikke mye jeg orker før hjernetåka slår til og jeg mister oversikten. Så det var hun som jobbet, mens jeg strikket 🙂 Og av og til lukket jeg øynene. For jeg er så trøtt i dag, at det halve kunne være godt nok.
Nå for tiden, når mye står på, er det enkelt og greit å strikke ullragger. Må jo forberede seg til neste vinter 😀 Men altså, det er restegarn det handler om, og jeg har mye garn, og mye rester. Så litt sprelske glad-ragger er ikke å forakte til hjemmekosen, eller oppi støvlene, eller hvordan man nå velger å bruke dem 🙂 Greit å minke litt på garnlageret også 🙂 Og jeg bruker ullragger året rundt 🙂 Så disse har jeg gjort ferdige i dag, mens min venninne har vært fordypet i min klagesak, stakkars. Hun skal virkelig få heder og ære og en oppmerksomhet for den jobben ♥
Det er en del papirer som må til for å få full oversikt. Så her gjelder det å holde tunga bent i munnen, og unngå at øynene går i kryss. For dette er noe jeg ikke klarer lenger. Så da er det bedre når vi er to. Og venninnen min tok styringen, og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg hadde vært dødssliten om jeg skulle gjort dette selv. Og jeg er jo virkelig sliten, sånn helt uten å ha gjort stort.
Gode venner er virkelig en skatt ♥
Så nå er dagens arbeid sendt til en venninne på en annen kant av landet. Hun skal lese og se om noe kan eller bør endres. Og så venter jeg på noen dokumenter som NAV skal frigi. Og når alt er i havn, og evt. feil er rettet, så blir klagen sendt inn.
Og hva skal jeg gjøre i mellomtiden uten økonomisk støtte fra NAV? Jeg venter på telefon fra NAV for å få en mulighet til å få den økonomiske støtten fortsatt, i klageperioden. Hvis ikke blir det smalhans her. Vi får se hvordan det ordner seg.
Nå er det kvelden her. Håper du har en fin kveld ♥
Det er rart med det, samme hvilken alder jeg har vært i, har jeg alltid vært glad i hjerter ♥ Jeg er en hjertedame 🙂
Jeg vet ikke om det er fordi jeg liker formen godt, eller om det er fordi det er en sånn fin symbolikk, eller om det er fordi jeg har så mye kjærlighet i meg. Det skal være usagt, men mest sannsynlig er det en kombinasjon av alle 3.
Jeg synes formen er fin, og den kan varieres og likevel se ut som et hjerte. Symbolikken er veldig fin. Hjertet symbolerer kjærligheten, og livet. Og kjærlighet finnes i mange relasjoner. Og jeg har mye kjærlighet i meg. Jeg har mye kjærlighet å gi. Og jeg tar gjerne i mot også 😉 ♥
I den siste tiden har jeg trengt ekstra kjærlighet. Mye ekstra. Det har vært flere hendelser i tilværelsen i det siste, som gjør at jeg trenger ekstra støtte, og bekreftelse på at jeg er likt og elsket, at noen bryr seg og at jeg ikke er alene. Jeg har trengt omsorg og oppmerksomhet, og ikke minst trygghet.
Det er ikke alt jeg forstår av det som har skjedd i det siste. Men det ironiske er at alt smerter i hjertet, det hjertet inni kroppen. Altså ikke i selve hjertemuskelen, for da hadde jeg nok havnet på sykehuset, men den delen av hjertet vi kaller følelser.
Den dagen Norge stengte, 12. mars, den dagen kommer jeg alltid til å huske, for jeg kjente det i hjertet mitt. Altså i følelsene. Det ble nesten som en hjertesorg. Jeg tror ikke jeg er alene om akkurat det. Mange fikk reaksjoner på det. Tenk på alle vi plutselig nesten måtte begynne å behandle som fremmede, og holde dem på avstand, dem vi var glad i. Det gjør noe med en, og det er vanskelig å ta det innover seg og forstå.
Så har månedene gått, og i mellomtiden skjer andre ting, som jeg også sliter med å forstå. Og hjertesorgen forsterkes.
Og så kom finalen nå på fredag, når NAV beviste sin mangel på hjertevarme. Og det kan jeg i alle fall ikke forstå. NAV er jo der for å hjelpe. Og jeg skal nok få min hjelp, men det må jeg kjempe for. Og er det noe jeg omtrent ikke orker å tenke på nå, så er det å kjempe. Men jeg skal gjøre det, jeg må gjøre det, hvis jeg skal overleve.
Og jeg har opplevd mye kjærlighet den siste tiden. Gode venner, og min aller nærmeste familie har sett hva jeg har trengt, uten at jeg har sett det helt selv. De har hjulpet meg, de har kommet på besøk, de har åpnet opp for at jeg kan ringe når som helst, og de kommer til meg ved det minste vink. De har sørget for å være her for meg, og de har hatt med seg oppmerksomheter, og dullet for meg etter beste evne. De har vært gode samtalepartnere og tilbydd en skulder å gråte på, og de har handlet for meg, når jeg har trengt det. Samme hva jeg har trengt. Det er kjærlighet det, det er hjertevarme ♥ Hvor hadde jeg vært i dag, uten dem? Jeg vet ikke.
Men jeg vet at jeg er utrolig takknemlig for dette. Og jeg er så utrolig glad i alle sammen ♥ Jeg kjenner det i hjertet mitt, gleden over å ha disse i livet mitt. Disse som bryr seg, og som plukker opp bitene av meg når jeg går på en smell.
I dag var min datter innom en liten stund. Det gjorde godt. Hun leste gjennom vedtaket fra NAV, og kom med et par uttalelser. Og jeg tenkte at selv om hun bare er 19 år gammel, har hun jammen et utrolig godt blikk for det som sto der og hvordan ting faktisk burde være, og hvordan det burde ha sett ut, det brevet. Men så var jo også rettslære et av favorittfagene hennes på videregående 🙂
Når jeg kommer mer til hektene igjen, skal hjertet mitt få lov å vise tilbake den samme hjertevarmen som har blitt meg til del fra gode venner og nærmeste familie. Og jeg satser på at de ikke synes jeg er helt hjertetom nå for tiden heller. Men det er vanskelig når man føler seg mer død enn levende enkelte dager, og bare har behov for å få, og ikke helt klarer å gi i samme skala. Men det kommer, gi det litt tid, det kommer 🙂 Alt til sin tid ♥
Forleden dag delte en av mine Facebookvenner en video. Videoen er av hennes datter og en venn, som fremfører sangen True Colors. Nå snakker vi amerikanere altså 🙂
Men da jeg åpnet videoen, så var det som et tegn. Denne sangen passet helt perfekt inn i mitt liv akkurat nå. Rett og slett vakkert ♥
Jeg kan fortelle at Jacqueline Lord som spiller og synger her, er modell, skuespiller, og musiker. Jeg har ikke møtt henne, men jeg har møtt hennes mor (som delte videoen), som er gift med en tremenning av meg. De var på besøk her i landet for noen år siden, og da var de hjemme her hos meg en tur, før vi etterpå dro ut på tur og så oss om i distriktet og besøkte stedet våre aner kommer fra 🙂 Og da denne videoen dukket opp, følte jeg det nesten som en gave. Jeg føler meg nesten litt knyttet til den…hehe 😀 For den passet så godt akkurat nå. Den passet helt perfekt til mitt hjerte ♥ Og musikk er faktisk god medisin og stemningsskaper ♥
You with the sad eyes Don’t be discouraged, oh I realize It’s hard to take courage In a world full of people You can lose sight of it all The darkness inside you Can make you feel so small
Show me a smile then Don’t be unhappy Can’t remember when I last saw you laughing This world makes you crazy And you’ve taken all you can bear Just call me up ‘Cause I will always be there
And I see your true colors Shining through I see your true colors And that’s why I love you
So don’t be afraid to let them show Your true colors True colors are beautiful I see your true colors Shining through (true colors) I see your true colors And that’s why I love you So don’t be afraid to let them show Your true colors True colors are beautiful (they’re beautiful) Like a rainbow Oh oh oh oh oh…
Det er mye i tilværelsen som skaper følelsesutbrudd. Det er jo sånn vi er bygget, vi, de fleste av oss i alle fall, er utstyrt med følelser. Følelser er alt fra sorg og sinne, til glede og intens lykke.
Nå i helgen har det vært demonstrasjoner i Oslo og Stavanger. Black lives matters. Og ja, jeg er enig i det. Jeg mener faktisk at alle liv betyr noe. Ikke bare de svarte. Så hvorfor i alle dager finner fornuftige nordmenn ut at de skal trosse alt vi har lært i coronatiden, og presser seg sammen for å demonstrere mot rasisme? For de demonstrerer jo egentlig samtidig at ingen liv betyr noe, i disse coronatider med smittefare.
Det er ikke mulig i en demonstrasjon hvor tusenvis av mennesker møter opp, å holde avstandsreglene. Hvordan i alle dager er det mulig å gi tillatelse til sånt? Skjønner ikke myndighetene at folk ikke klarer å tenke selv når de er egget opp og følelsene ligger utenpå dem?
Det er sterke følelser i sving. Og jeg forstår det veldig godt. Politikken og politimyndighetene i USA opprører oss alle. Og jeg er svært, svært takknmelig for at jeg bor i lille Norge. Det burde vi jo alle være synes jeg.
Men nå er mange liv satt i fare her i Norge, fordi folk har latt følelsene koke og stimlet seg sammen for å uttrykke det. Hvor er logikken? Har vi ikke lært noe de siste månedene? Har vi ikke lært noe etter vinterferie i Østerrike?
Jeg sier ikke at vi ikke skal vise vår avsky for hvor lite verdt et farget liv er i USA. For det ER jo bare helt forkastelig, faktisk. Fargene er jo bare utenpå. Inni er vi jo helt like. Og jeg kjenner folk fra mange kanter av verden. Flotte folk, som også har følelser, uansett farge. Jeg kunne ikke drømme om å gjøre dem noe vondt, for de er jo som meg, kompliserte byggverk både på innsiden og utsiden. Og jeg er veldig glad i dem alle ♥
Men i disse tider BØR vi ta vettet i bruk, og ikke komme sammen på den måten. Det er min instendige bønn. For hva er vitsen egentlig? Det finnes andre måter å protestere på. Det er alltid noen som er i stand til å dra i gang ett eller annet viralt. Hva om noen dro i gang en epostkampanje (send din avsky i ord til en eller annen amerikansk instans, la dem drukne i eposter)? Eller en videokampanje? Det finnes jo nok av utbydere å poste videoer som kan skape blest og oppmerksomhet om saken. Facebook, Tik Tok, Instagram, Snapchat, og sikkert mange flere. Dette vil jo være så mye tryggere, og det er kanskje allerede noe sånt på gang?
Allerede er det jo mange som har demonstrert med å poste et svart bilde. Og andre bilder. Dette for eksempel:
Det er veldig mange som har postet dette bildet, på Twitter, Facebook, og sikkert andre steder også. Men jeg aner ikke opprinnelsen. Jeg googlet, og valgte et tilfeldig, og det var en person, blant mange, som hadde twitret bildet. Jeg synes selv det er en god illustrasjon, og en fin måte å demonstrere på i disse tider.
Jeg velger å protestere i bloggen min. For jeg mener alle menneskeliv er like mye verdt, uansett farge og opprinnelse. Og jeg oppfordrer alle til å respektere alle. Ikke stimle sammen i store grupperinger på tusenvis av mennesker. For da har du demonstrert at du ikke bryr deg om meg for eksempel. Eller din gamle bestemor. Eller dine beste venner. For tenk om du nå har blitt smittet, og uanende viderefører smitten til noen som ikke tåler det? Bryr du deg ikke om det kanskje? Gir du F, så lenge du har fått være med på noe stort?
Nei folkens, bruk vettet. For jeg vet du har det, du også! Ikke utsett noen for fare, selv om følelsene dine er opprørte. Bruk kreativiteten, og skap noe viralt heller. Noe som synes igjen uten å sette noen i fare. Først da har du vist at Black lives matters!
Jeg er selv en demonstrant, jeg har min(e) hjertesak(er). Men helsa har knekt meg, så mye er satt på vent. Men det å gå ut i en demonstrasjon, med hundrevis og tusenvis av andre mennesker, er faktisk en kjekk opplevelse. Eller sånt har i alle fall jeg følt det. For du vet med deg selv at her tenker alle som deg selv i denne saken. Så jeg skjønner demonstrasjonsgleden og fellesskapet. Men jeg kunne aldri drømme om å gjøre sånt i disse tider hvor vi har så mange regler om å holde avstand til hverandre, og hvor vi alle forsøker å unngå et visst virus. Jeg kunne aldri drømme om å utsette meg selv og andre for den faren som det viruset utgjør. For ikke å snakke om at ved en oppblomstring av viruset kan Norge bli stengt igjen. Var det virkelig såååå kjekt å ha det sånn?
Nei, dette her er ting jeg virkelig ikke kan forstå. Bruk vettet, for det står det respekt av. Demonstrer online, og spar liv!
I går hadde jeg min PEM dag nr 2 i denne runden. Det er ofte sånn, en dag, eller to dager med etterreaksjoner etter kjekke, vanskelige eller hektiske dager. Og reaksjonene er av det utmattede, hjernetåkete og smertefulle slaget som regel.
I det siste har jeg forsøkt å øke turmengden. Men det er ikke så veldig lurt. Så denne uken har det ikke blitt mer tur enn at jeg føler jeg i alle fall har fått litt.
Så i går, og i forigår ble det ikke tur. Men onsdag, da ble det topptur. Og ja, straffen kom jo.
I går var det fredag. Normalt er den dagen god for de fleste. For da starter jo helgen. Men om NAV velger å sende en mld til deg på en fredag, så gjør de det like før stengetid, og så kan du være nokså sikker på at det er dårlige nyheter.
Det skjedde meg i går! Helgen ble ødelagt før den fikk begynt.
De valgte å starte helgen min med avslag på uførsøknaden.
Har jeg ikke vært i kjelleren før, så gikk jeg i kjelleren da. Med knall og fall.
Jeg leste brevet, gråt og styrte på. Og noe i meg skurret. Brevet hadde feil info, mangelfull info, og var selvmotsigende. Alt i ett liksom. Det var litt vanskelig å lese det til å begynne med. Men hovedtanken i meg der og da var: hva skal jeg gjøre nå? Jeg må sende inn en klage! Her var jeg tross alt på min andre PEM dag, det som faktisk ER et av hovedtrekkene på ME. Og jeg leste ting om meg som slett ikke stemte.
Jeg fant fort ut at her trengs det hjelp. Både fordi jeg holdt på å gå helt i oppløsning, og fordi jeg trengte et hode som kunne tenke klart.
Jeg besluttet å kontakte en av mine venninner. Hun hev seg rundt når hun hørte dette, og kom for å hjelpe meg. Hun plukket opp bitene av meg, og sammen leste vi vedtaket, og etterpå nøstet vi opp alle trådene, og samlet alt av dokumenter, som beviser det jeg var så trygg på i utgangspunktet. For jeg var 100% sikker på at jeg ville få innvilget ufør. Så det sjokkerer meg at jeg ikke fikk det. Men det er ikke rart, når NAV umulig kan ha lest alle dokumentene.
Det har jo vært fryktelig travelt for NAV de siste månedene med covid19 og alle som ble permiterte og mistet jobben rundt om i det ganske land. Så jeg skjønte jo hvorfor de drøyet med saken min, og jeg hadde forståelse for det. Men så har de sikkert fått det for seg at nå må de bli ferdige, for nå har det gått så lang tid. Så da føyset de over min søknad i en brenning, og besluttet at hun der får finne seg en jobb.
Men hastverk er lastverk.
Mine dokumenter, som tydeligvis må være rotet bort, eller ikke hatt anledning til å lese, eller noe sånt, de skal de få av meg når jeg skriver klagen. Og jeg håper virkelig at de da tar seg tid å lese gjennom hele saken. Så slipper de å få meg i saksbunken flere ganger. For det er jo virkelig sløsing av ressurser. Og jeg trodde ærlig talt at NAV hadde nok å gjøre i disse dager, hvor arbeidsløsheten er stor. Men de hadde visst lyst å flytte meg inn i den samme bunken som resten av landet har havnet i.
Jeg vurderer advokat. Men så føler jeg at saken min er veldig sterk. Nå skal jeg i alle fall gruble litt på det i helgen!
Og du vet….grubling, og soving, det er en vanskelig sak. Og når det da i tillegg er fullmåne, ja da kan man nesten gi opp søvnen.
Jeg klarte virkelig ikke å sove. Jeg var oppe en gang om natten. Skyene hadde lettet etter mye regn disse to dagene, og månen lyste inn vinduene. Fullmånen, fant jeg ut etter å ha googlet litt. Ikke rart jeg slet med å sovne. For det har jeg lært meg i det siste, at fullmånen påvirker meg.
Jeg sovnet til slutt. Da hadde det vært lyst ute en lang stund, og fuglene var i full gang med sitt sangkor.
Etter sånn cirka 3-4 timers søvn konstaterte jeg at det er solskinnskdag i dag. Og da måtte jeg jo opp. Jeg kan ikke sove bort en fin dag. Og selv om jeg føler at jeg har fått juling, så må jeg ut og klippe plenen. Og det blir turen min i dag.
Og ja, kroppen føles som den har vært utsatt for slagsmål. Hele meg føles som full av blåmerker, melkesyre og stive, vonde ledd og muskler. Og jeg har jo ikke engang vært i fysisk aktivitet.
Men vet du hva? Det blir helt sikkert en god dag fordet. For jeg skal nyte de solstrålene vi får, for de gir meg glede. Og glede, det er livets drivstoff. Så når “dagen derpå” først kom, så brakte den heldigvis solen med seg ♥ Og solen er min medisin ♥
Jeg er litt i ørska for tiden. Jeg har holdt meg mye i aktivitet, noe som jo gir en smell i ettertid.
På onsdag gikk jeg tur med 2 venninner, det skal jeg skrive om litt senere. Men etter det har jeg hatt et ordentlig dropp. Og siden jeg ikke har hatt noen planer i går, og heller ikke i dag, så blir dagene til etter spontanprinsippet. Og når jeg da fikk denne etterreaksjonen, så var det bra jeg ikke hadde noen planer disse dagene.
Så i går ble en dag med MYE hvile. Deler av dagen satt jeg foran Netflix, med Dynastiet og strikketøy. Og mye av dagen i dag blir nok også sånn. Jeg begynte med litt husarbeid i går, og skal fortsette litt i dag. Men aller helst ikke gjøre noe mer enn det, for å komme meg til hektene igjen nå til helgen.
Klokken 19.00 var jeg i seng i går. Da holdt jeg ikke ut mer. Da hadde jeg glippet med øynene i mange timer allerede, og slet med å holde hodet oppe. Jeg får en sånn sykt sliten følelse i nakken og ryggen når jeg har det sånn. Så da gikk jeg til sengs.
Jeg sovnet ganske fort. Men våknet igjen senere på kvelden, og det var jo fortsatt lyst ute, pluss mennesker som gikk forbi, eller holdt på med ting utenfor sine hus. Jeg har vinduet åpent, så hører alt godt.
Da fant jeg frem boken jeg begynte å lese i går, og lå og leste en stund, til jeg kjente det var på tide å lukke øynene igjen.
Jeg våknet kl. 7 nå i morges. Så 12 timer til sengs, var absolutt nødvendig.
Og da jeg sto opp, kjente jeg på trangen til å gå og legge meg igjen 😀
Så kanskje gjør jeg det i løpet av dagen, om været blir for grått. Men akkurat nå er det litt solglimt iblant, selv om værmeldinga sier øsepøseregn. Og sol, det er næring for meg 🙂
Uansett, nå er det på tide å kle seg litt, og gjøre litt husarbeid, sånn at helgen blir god. Og så strikke og kanskje se litt mer av Dynastiet, eller noe annet 🙂
Da vi kjørte hjem fra familieutflukten i går, kjørte vi langs Jøssingfjorden, og da forbi Helleren. Alle her vet hva Helleren er. Det er to små hus som er bygget like under et fjellutspring. Og det er fjellutspringet som kalles en heller. Og dermed har disse to husene fått navnet Helleren.
Husene er fra 1800 tallet, men deler av husene er betydelig eldre. Det sies at det har bodd mennesker under Helleren allerede fra 1500 tallet.
Husene har ikke taktekke, kun tretak. Fordi fjellet beskytter som et ordentlig tak ville gjort.
En gang i løpet av sommeren skal jeg ta en tur hit, og gå litt nærmere, og også gå inn. For det er åpent for turister døgnet rundt visstnok. Og om man ser husene fra sidevinkelen, altså fra kortsiden, så ser man bedre hvordan fjellet henger over.
Jeg har aldri vært inni, men har veldig lyst å se det. Tenk at disse husene er flere hundre år gamle 😮
De er jo små i den store sammenhengen, men det har sikkert vært fint å bo her 🙂
Dette bildet er tatt ovenfor husene. Og husene ligger sånn cirka rett under her, litt til høyre ut mot fjorden. Det er en veldig trang dal, som ikke har særlig bebyggelse, annet enn litt industri.
Så da vet du det, at jeg planlegger en dagstur i den retningen, hvor jeg blant annet skal innom disse to husene og ta dem i nærmere øyesyn. Jeg er fascinert av historien, og hva som har fått folk til å sette bo akkurat her i denne trange dalen. Jøssingfjorden har sikkert hatt litt fisk og sånt til å livnære seg på.
Så dette får bli litt av mine ferieplaner 🙂
Har du hørt om disse husene, eller kanskje til og med vært her?
Da jeg var liten/ung, og lenge før jeg flyttet hjemmefra, laget mine foreldre en tradisjon i pinsen. De samlet det som var tilgjengelig av familie, og tok alle med på utflukt en av pinsedagene. Det var variabelt hvor vi dro, men utflukten inneholdt oftest grilling. Uansett vær. Jeg ser for meg noen bilder hvor grillingen foregår under en paraply 😉 For her på Sør-Vestlandet, hvor vi bor, er været av en svært variabel sort 🙂
Da jeg fikk mitt første barn husker jeg at vi var på utflukt et par av årene da også, mens resten av familien var travel med sine ting. Mine foreldre var foreganspersoner, så de var alltid med. Veldig koselig, og gode minner.
Da pappa gikk bort, ble ting litt endret. Travle småbarnsfamilier var vi, både jeg og min bror, og pappa som var holdepunktet på dette, var jo ikke her mer.
Etterhvert har vi klart å ta opp igjen tradisjonen, men nå var det jeg og min bror som dro lasset. Mamma var alltid med, hun koste seg, og vi koste oss sammen. Og onkelen min i Egersund (min pappas bror) var også alltid innkludert. Vi dro som oftest sørover herfra, siden mine foreldre hadde hytte, og utflukten da kunne holdes på hjemveien.
Siden min mor også har gått bort, og min onkel knapt kan fote seg lenger, så har vi de siste årene sett an formen hans, og av og til bare hatt utflukten hos ham, eller vi har tatt ham med oss til slektsgården Gaudland, som nå eies av Sokndal kommune og brukes av DNT, Den norske turistforeningen.
Denne pinsen som vi nå har hatt, som har hatt et eksemplarisk vær, da kunne vi uansett ikke være med onkelen vår. Så det ble til at vi besluttet å finne et sted i Flekkefjord hvor vi kunne ha noen timers hyggelig samvær. Vi fant en rasteplass vi har vært på før, ved et vann som heter Botnevatn.
Vi var 6 stykk denne pinsen, Jeg og Amalie fra min familie, og min bror og de fleste i hans familie 🙂 Vi kjørte i to biler og hadde hver vår grill med. Og her har vi tent grillen og venter på at den skal bli varm nok til å legge på maten. Vi var ikke langt fra vannkanten, så alt var trygt for aktiviteten vår.
Vi kunne jo bade også, men det skyet litt over en stund, og da fristet det ikke like mye. Men altså, først grilling 🙂
Vi laget et par felles salater, og ellers hadde vi med hver vår grillmat. Jeg var ordentlig sulten når maten var klar 🙂
Etter maten var fortært, ble vi sittende og prate og ha det koselig, mens grillene kjølte seg ned.
Jeg hadde kjøpt et ringspill som jeg tok med, så spilte vi dette også. Alle deltok. Og her er det jeg som er i aksjon. Vi spilte 3 runder, og jeg traff ikke en eneste gang 😀 Men det var kjekt for det. Jeg er ikke akkurat kjent for å være en dårlig taper 🙂
Omgivelsene var idylliske, og vi har besluttet at hit må vi tilbake. Vi snakket om at dette kunne være en fast plass å dra til i pinsen, for her er det plass til mange, og fint å bade, og litt skjermet fra veien.
En plass hvor alle kan trives. Og det kom flere som badet litt, like bortenfor her, for det var flere plasser å komme seg uti vannet.
Men selv pinglet jeg ut. Jeg hadde med badetøy, men solen gjemte seg av og til bak skyene, og da ble det ikke like fristende. Men jeg har badet her før, så jeg vet det er fint 🙂
Istedet nøt jeg omgivelsene, pluss at jeg også tok meg en kjapp liten blund i campingstolen jeg hadde med.
Jeg gleder meg allerede til neste år, hvor vi forhåpentlig får en like fin pinse 🙂 For dette var en dag som var god både for kropp og sjel. Datteren min kjørte, og jeg fikk slappe av. Kjøreturen tar et par timer hjemmefra, så det var godt å få slappe av i passasjersetet.
På hjemveien kjørte vi en annen vei, forbi utkikksplasser som jeg kan skrive om i neste innlegg 🙂
God morgen alle sammen ♥ Da skriver vi jammen 1. juni. Juni, den fineste måneden av alle. For meg da 😀 Det er min bursdagsmåned. Og det er den første sommermåneden. Så forventningene er store 🙂
Hehe 😀
Neida…jeg legger ikke opp til noen stor bursdagsfeiring, og så er det jo hele 3 uker til. Denne gangen tror jeg den vil bli forbigått i stillhet, så og si. Jeg er litt lei av å bake alt av kaker selv, og stelle og invitere, for så å sitte som et slips og egentlig ikke helt klare å følge med og kose meg fordi jeg er for utmattet. Men vi får se. Jeg er jo likevel der at skal jeg feire, så feirer jeg at jeg har klart å overleve enda et år 🙂 Og det synes jeg er ganske godt gjort 🙂
Men som sagt, det er 3 uker til 🙂 Hvem vet hva som kan skje på de 3 ukene.
Forrige uke, som enda var mai, da klarte jeg det som de aller fleste barn klarer når de endelig får på seg sommerklærne. For vi fikk jo så flott vær, shorts-vær. Og jeg satte i gang å lage steinbed. Og for å gjøre det, så innebar det bæring av tunge stein og jordsekker. Og jeg har jo ikke tid til å vente på hjelp, og jeg har den siste tiden hatt et tungt tankekjør, så det å bruke kroppen er litt medisin mot det. Men ikke mot andre ting. For det å gjøre sånt er det samme som å bli skikkelig dårlig. Så de siste dagene har jeg tatt det fullstendig med ro.
Det som skjedde da jeg bar en tung jord-sekk, var at jeg trådde over, og falt ned på knærne, på skikkelig løs og kantet (grov) singel. Det var altså så vondt, at jeg helt glemte alle andre smerter jeg har i kroppen. Ikke så galt at det ikke er godt for noe vet du 😉
Så da måtte jeg ta en pause, og stelle sår og tørke blod. Der og da hadde jeg ikke tid til så lange pausen, så jeg kjørte på og bar sekker. Og ble til slutt ferdig. Og bedet ble helt supert, synes jeg selv da 🙂
Men knærne mine dagen etter, egnet seg ikke til pene sommerkjoler og skjørt, for å si det sånn. Da måtte det i alle fall ha en viss lengde 😉
Lekkert, ikke sant? Jeg føler nesten jeg går i barndommen igjen. Kanskje jeg har kommet så langt i livet allerede 😀
Jaja, knærne vil heles, selv om de faktisk er ganske så vonde, og også litt blålige nå. Men blåfarven er overdøvet av en kraftig rødfarge som solen har sørget for. Det synes ikke på bildet her, for det har kommet etterpå.
Uansett, life must go on, og i dag er det familieutflukt, og jeg gleder meg ♥ Må nok bruke svært høy faktor i dag på deler av kroppen. Så det blir nok rett og slett faktor 70 enkelte steder. Sunblock. Mens andre steder skal få litt sol med lavere faktor. Det blir et puslespill å få det til, me jeg skal få det til 🙂
Bildet tok jeg i går kveld 😀
Jeg håper alle sammen får en flott 2. pinsedag, nyt godværet, for det varer nok ikke evig 🙂 Klem ♥
Nå er det bare litt over en time til vi avslutter Mai 2020, og været er fortsatt upåklagelig. Jeg har storkost meg med sol og varme, og gjester. Sånn midt om dagen kom Pål på besøk, og vi fikk pratet litt. Han er svært travel for tiden, så det er ikke så ofte vi sees.
Så fikk jeg solt meg litt også, og sanket nødvendig tilskudd av D-vitaminer 🙂
Jeg kan forsikre om at jeg fikk nok sol i dag, for jeg ble forsiktig brent. Solen var mye sterkere enn jeg trodde.
Litt senere på dagen fikk jeg besøk av et vennepar. Og de kom også kjørende i en stilig bil, som en stund sto og prydet gårdsrommet mitt 🙂
Denne gangen var det en svart MG 🙂 Stilig bil ja 🙂
Vi satt på terrassen og pratet, drakk kald drikke, og spiste frukt og chips 🙂
Så dette har til nå vært en veldig sosial helg, med mye besøk. Og tenk, hele to ganger har flotte biler prydet gårdsrommet denne helgen. Først ut en rød Corvette, og nå i dag en svart MG. Kan det bli flottere? 😀
Veldig koselig har det vært, og jeg har virkelig hatt behov for dette. Det er noe med det, selv om jeg er nokså nedkjørt, så gir det en god følelse å få besøk 🙂 Og det ER LOV å komme på besøk til meg, selv om jeg ikke alltid er i min beste form.
I morgen skal jeg på familieutflukt. Og det blir i Flekkefjordstraktene, eller deromkring. Det gleder jeg meg veldig til. Blir kos å få en tur og piknikk 🙂
