Sakte men sikkert får jeg på plass litt koselige planter i terrassestuen min, min oase.
For noen år siden plantet jeg en drueranke i en stor krukke, og den gir fine, søte og knøttsmå druer. Jeg er veldig glad i den.
Siste tilskudd av eksotiske planter på terrassen er en vakker rosa Bougainvillea. Det er så vanskelig navn at jeg faktisk ikke klarer å si det 😉 Den kjøpte jeg 1. mai, og samtidig kjøpte jeg en passende krukke, og middelhavsjord.
Det er vel kanskje en smakssak da 🙂 Jeg har ofte sett denne når jeg har vært på Sydenturer. Flotte og store, og som klatrer oppover, og gjerne henger over portaler og sånt. Jeg har ønsket meg en sånn helt siden da. Sist jeg så en, var i Spania for noen år siden.
Drømmen er at denne skal vokse seg stor og frodig om sommeren. Jeg har plantet den i en isolerkrukke. Rett og slett en krukke laget av isopor. På den måten vil planten ha litt ekstra gode vilkår om vinteren. For hvis ikke, så måtte jeg kanskje overvintret den innendørs. Og forsåvidt er den jo innendørs, da jeg har overbygget denne delen av terrassen, og også fått på foldedører. Så frost og snø og sånt, kommer ikke så lett til her. Ifølge dama i plantebutikken, skal denne ha veldig gode vilkår for å klare seg godt gjennom Vestlandsvinteren sånn som jeg har gjort det.
Jeg leste en plass at den ikke liker å bli flyttet, da vil den kaste blomstene. Men så vil det komme nye blomster senere, når den har tilpasset seg sin nye plass. Så da får jeg følge godt med her.
Og her er oasen min, som er veldig god å ha, spesielt når jeg er ekstra dårlig, og ikke orker å gå tur og sånt. Her kan jeg være ute inne 🙂 Helt perfekt for meg 🙂
Sofaen og bordet har jeg “snekret” og malt selv, av paller. Det fungerer veldig godt, men jeg ønsker meg etterhvert en ordentlig lounge salong. For pallene er tunge å flytte på når jeg skal gjøre noe bak der. Men enn så lenge, så fungerer dette veldig godt, og er billig og koselig. Litt sånn shabby chic stil på en måte. Jeg liker det, men er også glad i forandring 🙂
Litt maling rundt vinduene nå, og et nytt strøk beis på gulvet, så vil det bli helt tipp topp der 🙂 Jeg gleder meg over denne årstiden ♥
Jeg er glad i coca cola, og det er jo en av mange brus-typer. Jeg har faktisk vært så glad i det, at jeg har vært avhengig, og måtte på avvenning. Ja, nå dro jeg ikke på noe rehab greier for å avvenne meg cola-avhengigheten, jeg gjorde det jo hjemme. Rett og slett droppet å kjøpe det. Jeg slet litt med det, da jeg fikk abstinenser som ga sterk hodepine. Men jeg klarte det 🙂 Og siden det har jeg drukket cola, men i svæt begrenset mengde. Akkurat nå for tiden er jeg litt på….så nå skal det trappes ned igjen. Og det er ikke noe stort problem. Jeg må bare bestemme meg for det.
Brusende bølger, en brusende elv og en brusende foss er jo også innunder kategorien brus. For lyden det gir, er brusende, og nesten øredøvende noen ganger.
Brusende jubel er også noe man kan oppleve ved store eventer f.eks. Konserter, idrettsarrangementer, osv. Det er en fin opplevelse 🙂
En enda finere opplevelse er forelskelsens og kjærlighetens brus. Når hjertet flommer over av brusende, kriblende, deilige, glade følelser ♥
Den samme brusende følelsen får man i stoltheten over sine barn, fra den dagen de blir født, og i livets mange faser. Kjærlighet, det er noe av det fineste som finnes. Kjærlighet i alle former ♥
Det er ikke ofte jeg er redd når jeg er ute på tur. 3 ganger har jeg vært litt redd. Den ene gangen var jeg redd for noen kuer jeg møtte på, og den andre gangen var jeg redd for en skummel raslelyd bak en busk jeg passerte, og tredje gangen var jeg redd da jeg hørte dyreulelyder i det fjerne. Villdyr, hjortebukker eller noe sånt.
I dag da jeg gikk tur, gikk jeg opp til favorittdyret mitt, ulven på Ulvanuten. Den ulven er jo trygg og god, og er støpt i granitt.
Lite tenkte jeg på at granittulven ikke er til noen hjelp hvis det skjer noe annet skummelt der oppe på nuten. Og det gjorde det i dag.
Jeg trasket avgårde litt utpå formiddagen. Turen er ikke vanskelig, men jeg var fortsatt sliten etter 3 turer tidligere i uka, så jeg tok det veldig med ro. Blid og fornøyd er jeg jo uansett. Ser ikke så redd ut her akkurat.
På veien oppover går jeg både gjennom byggefelt og skog. Og det er oppover stort sett hele veien fra mitt hjem.
Da jeg kom opp i siste gata før jeg begynte siste stigningen opp til Ulvanuten, traff jeg på isbilen. Jeg kunne godt ha ønsket meg en is der og da, men det passet jo ikke.
Siste biten gjennom skog er også fin. Gode og myke stier.
Og da jeg kom opp til ulven, måtte jeg sette meg ned ganske så fort, for da var jeg rimelig gåen. Jeg pleier alltid å gå helt opp først. Men det orket jeg ikke før jeg hadde hvilt litt i dag.
Jeg knipset noen bilder, både med mobilen og med kamera. Og kameraet holder jeg fortsatt på å bli kjent med.
Ulven er snill den…men om den hadde vært ekte, er jeg usikker på hvor snill den hadde vært.
Rett etter jeg hadde tatt dette bildet med kameraet mitt, fordypet jeg meg i vinduet på kameraet, for å sjekke innstillinger.
Og plutselig med ett, så var det en mann der. Hvor i alle dager kom han fra, sånn helt ut i fra det blå?
Jeg tenkte først ikke over det. Jeg kikket på ham, og registrerte i farten at han minnet meg litt om en kjendis, Erlend Elias. Men ganske snart følte jeg at noe var litt uvanlig, jeg fikk en instinktiv frykt. Han beveget seg veldig merkelig, og veldig sakte. Han så på meg, og jeg fikk en sånn creepy følelse. Han hadde ikke turklær på seg, som jeg hadde. Det hele virket veldig suspekt. Jeg kunne ikke skjønne hvor han kom fra? For jeg mener, når noen kommer gående, enten det er fra den ene eller den andre kanten, så hører man det. Nå hørte jeg ham nesten ikke før han var like innpå meg.
Det er ikke sånn at man må ha turklær på seg for å gå til Ulvanuten. Men mange som kommer oppom der har det.
Men denne fyren her, han var så merkelig på alle måter. Han så på meg, og beveget seg sakte, akkurat som om han gjorde seg klar til noe.
Jeg flyttet meg litt bort fra ham, og satte meg på kanten av en stor stein. Og lot som jeg var fryktelig interessert i bildene jeg hadde tatt, mens jeg holdt skarpt øye med ham i sideblikket, uten engang å ense bildene jeg kikket på. Jeg så bare på ham.
Han stoppet, så i min retning, og jeg var helt skjelven av nervøsitet. Jeg begynte å planlegge en fluktrute. Men jeg var en smule innesperret. Jeg følte at denne mannen kanskje ikke hadde godt i sinne. Plutselig hører jeg det knake fra den ruten jeg hadde lyst å gå selv, det var der jeg kom fra. Og jeg ble så lettet for at det kom noen. Hjertet mitt banket så hardt at jeg trodde det skulle hoppe utav kroppen min.
Det var en godt voksen herremann som kom. Han hadde turklær, og ville ta bilde av ulven med mobilen sin. Men den skumle mannen sto i veien. Turgåeren sa: “Jeg vil bare ta noen bilder”. Han skumle svarte at det måtte han jo bare gjøre. Turgåeren svarte: “ja, men jeg vil ikke ha deg med på bildene”. Hvorpå han skumle begynte sakte å gå ned den veien hvor jeg kom fra og som jeg hadde tenkt å gå tilbake på.
Jeg pustet lettet ut, og hjertet mitt begynte å få normalt tempo. Jeg var så takknemlig. Like etter kom en annen mann, sammen med en liten gutt. Og da kunne jo ikke så mye skje.
Etter å ha sittet på steinen en god stund, fant jeg ut at bena igjen ville bære meg, og jeg begynte å gå tilbake.
Da jeg hadde gått ned fra den første fjellknausen, og ned på stien nedenfor, observerte jeg plutselig den skumle mannen et stykke foran meg. Jeg skjønte søren meg ikke noe. Hva slags hastighet har den fyren der? Har han ikke kommet lenger på den tiden jeg hadde sittet der oppe? Jeg bråstoppet, og rygget stille bakover, til jeg kunne stå skjult bak noen busker. Mannen gikk saaaakte fremover, som om han ventet på noen. Men jeg så ikke noen andre.
Så kom han endelig ned til et platå, som er taket på et vannverk. Og jeg gjorde regning med at han da skulle fortsette nedover. Men neida. Nei, han hadde god tid. Jeg så at han ruslet rundt på dette taket. Rundt omkring, uten å beundre utsikten eller noe. Han bare gikk, som om han ventet på noen. Jeg var litt redd han hadde sett meg, og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre? Jeg turte ikke å gå dit som han var, ikke alene. Tankene raste rundt i hodet mitt.
Jeg gikk litt fremover på stien mens han var ute av syne i et øyeblikk, og så tok jeg til høyre, inn på en sti til noe som kalles Ulvatånnå. Der gikk jeg til kanten, og fant ut at jeg skulle bruke tid på å beundre utsikten mens jeg ventet.
Og utsikten er flott. Man ser helt inn til sentrum.
Og når jeg vendte blikket en annen vei, så jeg boligfeltet hvor en av mine gode venninner bor. Jeg zoomet inn litt, for å teste kameraet.
Etter å ha vært der ganske så lenge, beveget jeg meg litt forsiktig, for å se om kysten var klar. Men neida, den skumle mannen var fortsatt der 😮 Jeg vurderte situasjonen. Jeg hadde ikke hørt eller sett noen andre etter jeg forlot ulven. Og jeg begynte å bli fryktelig sliten av å være så redd. Så her var gode råd dyre. Jeg vurderte å ringe hjem, og få datteren min til å komme oppover. Men da syntes jeg at jeg hadde vært der lenge nok. Så jeg bestemte meg for at jeg bare fikk gå, og da gå veldig fort, følge godt med, og vurdere situasjonen nøye når jeg kom så langt. Da jeg nærmet meg vannverket, oppdaget jeg at mannen plutselig forsvant. Som ånden i flasken. Hvordan søren er det mulig? Han var jo akkurat der?
Og så oppdager jeg at to av dem jeg møtte ved ulven er på vei ned, en annen vei enn den jeg kom fra. Mannen med den lille gutten. Og da skjønner jeg hvorfor den skumle mannen ikke er å se lenger. Nok en gang ble jeg superlettet. At det går an å bli så glad for å se fremmede mennesker, det hadde jeg aldri trodd 🙂 De skulle bare visst hvor redd jeg akkurat hadde vært.
Jeg ventet til de kom helt ned, og så satte jeg kursen hjemover, en god del raskere enn jeg egentlig orket. Men man får uante krefter når man er redd, det fikk jeg erfare da.
Jeg så ikke noe mer til den skumle mannen, så enten har han fått farten opp selv, eller så har han gått en annen vei enn meg. Men jeg følte meg ikke trygg før jeg kunne sette nøkkelen i døra hjemme.
Og vel hjemme, tok det litt tid før kroppen roet seg og kunne hvile.
Dette var en utrolig ubehagelig opplevelse, og jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller tro. Hadde mannen noe godt i sinne, eller var han ute på noe jeg ikke vil oppleve? Hele opplevelsen av fyren var ganske suspekt. Han hadde en væremåte som ikke innbød til trygghet. Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Kanskje han egentlig bare var søkende, eller ville bli kjent? Men jeg føler jeg er en såpass menneskekjenner at da ville jeg ikke blitt så livredd bare av at han var i nærheten. Jeg har da aldri vært redd for folk før der oppe. De fleste hilser hyggelig, og har kanskje en kommentar om været eller noe sånt. Trygt og godt. Men dette her, det var noe helt utenom det vanlige. Veldig sært.
Nå er jeg spent på om jeg tør å gå dit igjen alene? For denne turen var litt for spennende etter min smak. Ja, jeg tror jeg tør det. Men jeg skal jammen være på vakt. Og så må jeg ha noe med meg, til å forsvare meg med, sånn i tilfelle. Men jeg kjenner frykten har tatt tak i meg, så det å gå alene på tur igjen, vil være ei tung dørstokkmil. Men jeg skal seire!
Jeg kunne jo glatt hoppet bukk over dette temaet, eller rett og slett hoppet bukk over utfordringen i sin helhet, men selv om noen av temaene er vanskelige, så velger jeg likevel å være med. Og med vanskelige, så mener jeg ikke at de er vanskelige egentlig, men at jeg må legge litt arbeid i det, noe som igjen er tungt for tiden med helsa som ikke oppfører seg som jeg vil.
Men altså, å hoppe bukk over, det kan vi si når vi dropper en ting vi hadde ment å gjøre.
Et bukk kan vi også gi når vi hilser på noen, eller takker for noe. Damene neier, og herrene bukker i de fine kretser 🙂 Sånn var det før over alt egentlig, men akkurat den skikken tror jeg har gått litt av moten. Gammel høflighet og skikk og bruk, er visst ikke så pop lenger. Men jeg har tatt meg i å neie faktisk, i det siste, når jeg har fått noe. Plutselig syntes jeg bare at det var på sin plass. Så hvorfor gjør vi ikke så mye sånt lenger?
Bukk er jo noe vi finner i idretten også, og den hoppes også over.
Men bukken jeg har valgt er egentlig en stribukk 🙂 Eller en geitbukk da. Men så er det jo sånn at når noen er vanskelige, spesielt menn, så kan man kalle dem for en stribukk, for å illustrere hva man mener. Og bukk, det er hanndyret innenfor flere dyrearter. Og bukkene får etterhvert fine horn.
Nå er ikke jeg like nøye og flinke som andre, som søker opp ordenes rette betydning, så det kan jo hende at min kunnskap ikke er den helt korrekte, men sånn omtrent riktig er det nok 🙂 Jeg har bestemt meg for å heller søke opp ordspråk og sitater som kan passe til bildene 🙂
Disse bukkene her hilste jeg på like oppunder jul i 2018. Da var jeg og Pål og spiste julemat på Byrkjedalstunet, og der bor disse fine her. Jeg tok mange fine bilder den gangen, så det var litt vanskelig å velge, men valget falt til slutt på dette, som jeg satte et norsk ordtak på 🙂
Så da har jeg jammen løst dagens oppgave også 😀
Så ønsker jeg deg en nydelig lørdag, og håper du har sol og fint utevær ♥
Ja, nå trodde du sikkert at jeg skulle skrive om en rev, med bilde og det hele. Og jeg har bilde av en rev, det bor faktisk noen av dem her i Sandnes, i en liten dyrepark vi har. Men det er mange år siden jeg var der og så de revene. Jeg tenker jeg skal ta meg en tur nå i vår. For nå har de åpnet parken for sesongen. Bilde av det får komme en gang senere.
Eller du trodde kanskje jeg skulle vise noen som rev noe. Men neida, jeg har ikke andre ødeleggende tendenser enn den som handler om helsa mi, den som er litt vanskelig å balansere av og til.
Så jeg smeller til med et rev som finnes under vann, i de store hav.
Korallrev for eksempel. Noe så vakkert, en verden helt anderledes enn den vi lever i til vanlig. Se alle de nydelige fargene, og de flotte vekstene og fiskene.
Jeg har ikke dykket eller snorklet for å ta dette bildet, men jeg tok det sommeren 2018 i Aquarium of the Pacific på Long Beach i Los Angeles. Jeg var der på ferie sammen med mine to flotte barn, og vi opplevde så mye fint.
Og nå når jeg kom på disse bildene, så kom jeg på at jeg en gang begynte å skrive om denne ferien, og så ble jeg dårlig og så dabbet det av. Men jammen skal jeg ta opp den tråden igjen. For det er jo fint å mimre litt, når alt av ferier går ut dette året likevel. Da får man leve på minnene fra tidligere ferier 🙂
Men da, med dette minnet fra min 2018 ferie i USA, tenker jeg at oppgaven er løst denne dagen 🙂
Ja, nå vet jeg ikke om det er helt riktig å si, men litt riktig er det jo.
For denne uken har jeg tatt meg litt ut når jeg har gått tur.
På mandag gikk jeg ned til sentrum med en god venninne. Vi koste oss, shoppet litt, spiste lunsj, og gikk hjem igjen. På tirsdag gikk jeg en runde hjemmefra, over fjellet ned på andre siden, og rundt for å komme hjem igjen. En god runde.
På onsdag, altså i går, gikk jeg tur med gode venninner. Vi gikk, pratet, og på slutten spiste vi lunsj.
Vi begynner å gå, solen skinner, og trærne har lysegrønne babyblader. Det er vår ♥
Vi skulle gå Midgardsormen og Njåskogen. Midgardsormen er broen på bildet, som fører over til Njåskogen. Broen er designet for å passe inn i naturen i området, og den er kun for fotgjengere.
Venninnene jeg var på tur med var Kristine og Monica. Begge to gikk jeg på barneskolen med, så vi har kjent hverandre i noen år 🙂
Jeg synes det er så fint å gå inne på veiene i skogen, med høyreiste trær på begge sider. Mosen ligger myk og grønn rundt trærne ♥
Ganske flott, ikke sant?
Med sekker på ryggen trasker vi avgårde, med god avstand, og praten går lett og ledig, om alt mulig 🙂
Et lite stykke går veien langs vannet. Og her på bildet kan vi se helt til Bryne. Det er lett å se, for på Bryne er det et høyhus, og det stikker seg ut i terrenget 🙂
Idyllisk ♥
En svane kom vi også forbi. Jeg tipper at maken dens holder reiret varmt.
En fin liten vik dette, hvor svanen er travelt opptatt og enser oss ikke.
Etter å ha gått en god runde i Njåskogen er vi her på vei tilbake til Midgardsormen. Og på andre siden venter en fin rasteplass på oss 🙂
Fint og bekvemt å gå over broa 🙂
Så fant vi et bord hvor vi kunne sitte og nyte vår lunsj. For meg er det nå for tiden viktig å ha noe å sitte på, for jeg blir så fryktelig stiv og sliten når jeg har beveget meg en stund. Andre folk blir myke, jeg stivner.
Her fra en annen vinkel, hvor vi ser broen i bakgrunnen.
Synes at denne store trestubben var så fin, nesten som en statue 🙂
Turen vi gikk var kjempefin. Det er alltid kos å gå sammen på tur som dette, og vi har alltid noe å prate om. Og med lunsj i sekken, så blir det jo noe som ikke tar slutt så fort heller. Vi er på tur i flere timer. Veldig kjekt. Og neste uke skal vi på tur igjen 🙂
Men så kommer vi til det jeg har skrevet i overskriften da: “Jeg gikk for langt”.
For det har seg jo sånn, at jeg må være flink med å balansere aktivitetene mine. Og av og til har jeg det for kjekt til å gjøre akkurat det. Så da gjør jeg mer enn jeg bør. Og etter å ha gått disse 3 turene på 3 dager, så gikk jeg på en ordentlig smell i går ettermiddag, da jeg var kommet hjem.
Kroppen sa STOPP!
Det er sjelden jeg kommer til PEM så fort etter en aktivitet. Men i går kom det som kastet på meg. PEM er anstrengelsesutløst sykdomsforverring, bare sånn til info.
Hele kroppen streiket, totalt. Det verket og slet i alle muskler og ledd, ja hele kroppen var som en eneste stor verkebyll. Jeg kan nesten ikke huske at det har vært så enormt smertefullt før. Men i går fikk jeg en ordentlig trøkk. Rett etter klokken 20 gikk jeg til sengs. Men jeg sovnet ikke. Ikke med det samme. Kroppen klarte ikke å lande, og jeg hadde for vondt. Det var fortvilende, for jeg var jo så sliten og trøtt også, på samme tid. Men å sove, det gikk ikke.
Et par timer senere sovnet jeg. Våknet et par ganger om natten, men sovnet fort igjen, og sov til kl. 8 nå i morges. Og gjett hvordan jeg følte meg da jeg våknet?
Nei, du skal slippe å gjette. Jeg følte meg elendig. Syk helt inn til margen. Så turen jeg hadde planlagt i dag, gikk ut. Jeg må snart lære å lytte til kroppen, og ta hensyn. Men det er jo så kjekt å gå tur. Vanskelig å ta hensyn da. Og spesielt når jeg er kommet så godt i gang. Men i dag var det fysisk umulig. Jeg hadde allerede gått for langt.
Men jeg er jo fornøyd. Uken er ikke over enda, så jeg kan enda få gå en tur eller kanskje to til før uken er over. Men kanskje jeg ikke skal gå så lange turer.
Uansett, dagen har vært god, selv om den har vært vond. Jeg har ikke gjort stort. Kun vasket litt klær. Og det er jo vaskemaskinen som vasker, ikke jeg 🙂
Dusjen jeg hadde planlagt i dag gikk også ut. Det er ikke snakk om å få vasket håret engang når jeg har så vondt. Så jeg satser på at i morgen er litt bedre. Sånn at jeg kan gå inn i helgen på ordentlig, nydusjet og med godfølelsen på plass 🙂
Så gjenstår å ønske alle sammen god langhelg ♥ Nyt den, og forhåpentlig har du fint vær i helgen, der du er ♥
Dag 2 i Frodiths fotoutfordring er Rot. Og det tenkte jeg, det er det letteste av alle kategoriene. For er det noe jeg har mye av her hjemme, så er det rot! Og spesielt rotete var det da vi holdt på å innrede kjellerstue. Og fortsatt er det rot igjen, ting som ikke har kommet på plass enda. Sakte men sikkert blir det mer og mer ryddig.
Men så var det sånn da, at jeg gikk tur med to gode venninner i går. Og da gikk vi forbi ei stor og fin trerot. Og det kunne jo ikke ha passet bedre, for en rot fra et tre er mye finere enn alt det fæle rotet jeg har stående her hjemme 😀
Jeg tenker at denne gangen skal jeg gjøre et forsøk på å henge med 🙂
Dag 1 handler om vær. Og nå kan jo vær bety så mangt. I alle fall to ting. Ene tingen er været, om det er sol, regn, snø, vind…osv. Den andre tingen er jo f.eks. som i dyret vær.
Ikke kjenner jeg noen som har en vær, og ikke kan jeg komme på at jeg har bilde av en vær. Så da ble løsningen min været. Og er det noe vi har mye av her på Vestlandet, så er det vær 😀
Jeg valgte en løsning hvor jeg har satt tekst på bildet. Og akkurat dette bildet er rykende ferskt, tatt i dag 🙂
Været i dag var som spådd, og det var ikke spådd dårlig, heldigvis. Litt kjølig i trekken, og i skyggen.
Det ble tur i dag, og nå er jeg så stupende trøtt, at når dette innlegget er lagt ut, stuper jeg nok rett i seng. Koselig tur var det i alle fall, selv om jeg nå er oppbrukt og vel så det 🙂
Bildet er fra Klepp, og viser et populært turmål, Midgardsormen, over Frøylandsvatnet.
Pus er ekspert i å hvile. Og der har jeg noe å lære. For jeg er ikke så flink til å hvile. Jeg burde være flinkere, for jeg trenger det sårt. Men jeg er for rastløs ofte, til det. Og da går det som det går.
Men Pus, han nyter sin hvile. Han har ikke en bekymring i verden. Sånn ser det i alle fall ut der han ligger og troner på toppen av klatrestativet 🙂
Av og til ligger han og myser litt, for å se hva som skjer rundt seg. Og så snur han seg litt, og skifter stilling. Og fortsetter å hvile.
Det ser altså så herlig ut. Tenk om jeg kunne fått til det…..
Men min hvile sliter jeg med, fordi jeg ønsker ikke å miste så mye av dagen. Og gjør jeg det, blir jeg lei meg og deprimert.
Men jeg har funnet ut at jeg hviler godt når jeg sitter i ro og leser eller strikker. Selv om de sa på Lassa da jeg var der, at hele kroppen ikke hviler da. Noe er likevel i gang, fingrene, tankene, øynene, osv.. Så jeg fikk anbefaling om å ta meg noen time outs i løpet av dagen. Sånn at jeg ikke gikk på smell etter smell. Og det har jeg blitt nokså god til. Og det hjelper faktisk. F.eks. ofte når jeg er på tur, så tar jeg noen pauser. Og da blir det sånn helt pause. Altså at jeg setter meg ned en plass, og hviler både øyne, tanker og alt sammen. I et par minutter. Og det har nokså god effekt, en stund. Og det er jo bedre enn ingenting når jeg ikke klarer å ta sånne skikkelig kattehvil i løpet av dagen.
I dag har jeg ikke hatt så mange sånne pauser. Og det kjenner jeg på nå. Skikkelig trøtt og segen, og kjenner at senga snart vil ha besøk av meg. Så sånn blir det kanskje i dag. Men først må jeg ordne og sette ut søppeldunken til tømming i morgen tidlig.
I går da jeg var på min første tur til sentrum etter at Norge stengte, innvesterte jeg i litt nye klær. Og da mest klær til tur og trening. Og et par nye sko til å gå tur i 🙂
Og i dag har jeg innviet de nye skoene, med en tur over Hanafjedle 🙂
Jeg sliter helt seriøst med føttene. Så ille, at jeg har vært nødt til å begynne å gå til fotpleier. Og typisk nok, stengte Norge når jeg nettopp hadde begynt å få føttene i orden igjen, så nå er de på vei til å bli like vonde og vanskelige som tidligere. Men nye sko, det hjalp litt.
For jeg har også føtter som krever mye plass i skoene, og spesielt fremme. Der har tærne en tendens til å legge seg oppå hverandre hvis det er dårlig plass. Og merkelig nok, så skjer dette i de fleste skoene jeg har, med et par unntak. Disse nye skoene, de fungerte ypperlig. Og kostet bare 300 kroner på en sport outlet. Jeg er superfornøyd etter denne første turen. Skoene egner seg ikke til skog og mark, men de egner seg veldig godt til asfalt og grus. Så de vil nok komme til å bli mye brukt. Jeg vurderer til og med å kjøpe ett par til, i en annen farge 🙂 Men vi får se.
Resten av turantrekket jeg hadde på i dag, har jeg hatt i flere år 🙂 Kan jo ikke ta i bruk alt det nye på en gang 🙂
Jeg valgte å gå over Hanafjedle i dag. Jeg bor jo selv nesten helt oppe på Hanafjedle, så jeg gikk da opp det siste stykket, og ned på andre siden, og svinge av ved kirka. Og alltid når jeg kommer til kirka, så har jeg et par motiver jeg ynder å fotografere. Blant annet denne portalen her. Begynnelsen her er klokketårnet, og så kan man gå gjennom portalen og mot døren til selve kirkebygget. Og dette er altså Hana kirke.
Etter å ha svingt av ved kirken, kommer jeg inn i en gate med god utsikt. Og her har noen bygget et par svært moderne boliger, som ligger helt på kanten av fjellknausen.
Faktisk såpass på kanten, at deler av terrassen henger utenfor fast grunn. Og det er et stykke ned her. Nedenfor her, nede ved fjorden, er en bilvei.
Jeg liker å stoppe her også å knipse bilder. Dette treet her er jo nokså spesielt. Nakent, nesten som et monument. Det danner en spennende kontrast til byen videre innover fjorden.
Videre og helt nede ved fjorden, pleier jeg å gå innom et boligkompleks med fin beliggenhet og flott utsikt. Av og til setter jeg meg ned her på brygga og bare nyter tilværelsen. Men i dag stoppet jeg bare for å ta litt bilder, før jeg begynte å klatre oppover igjen, for å komme meg hjem.
Fint å kikke innover mot det inderste av Gandsfjorden, til Sandnes by, byen i mitt ♥
Litt båtliv er det også her, selv om det er veldig stille på fjorden nå under Corona-pandemien.
Været var nydelig mens jeg gikk denne turen. Med fine og klare farger. Men etter jeg kom hjem, begynte det å regne. Så det var nok meningen at jeg skulle komme meg tørrskodd hjem med de nye skoene 😀
Skal du gå tur i dag, eller kanskje du har vært på tur?
