Etter mitt innlegg i går om “rusen” som gjorde meg sykere, har det strømmet på med kommentarer, og ikke minst meldinger på messenger.
Veldig mye og god støtte til meg med klemmer og gode ord, og også mange som forteller om seg selv og hva de selv har gjort og opplevd som har gitt dem kroniske sykdommer eller kanskje forverret noe de allerede hadde. Og alt er selvsagt uforskyldt. Eller kanskje har de blitt dårlige av noe helt annet, sånn egentlig.
Jeg har jo selv valgt å være åpen om meg og mitt. Dette for å unngå misforståelser, men også for at jeg kan være et slags talerør. Det er mange som sliter rundt om, og kanskje føler seg veldig alene og misforstått. Da er det kanskje en god støtte i det å lese om andres erfaringer og føle at man ikke er så alene likevel. Jeg vet ikke jeg. Men de gangene jeg selv har lest om noe som jeg kjenner meg igjen i, så føler jeg en liten trøst og støtte i det jeg leser.
Og så synes jeg det er så viktig å informere. For dette her er jo noe som mange sliter med. Ikke bare jeg. Og når lite og ingenting blir sagt, så skapes tabuer rundt det man ikke snakker om. Og jeg synes det er viktig å få det ut, og ta bort tabuene. Det er ikke så mye jeg får utrettet i livet mitt på nåværende tidspunkt, men jeg kan i alle fall gjøre nytte for meg på denne måten, ved å skrive om dette, på en folkelig og forståelig måte.
Jeg er overveldet og rørt over responsen innlegget mitt ga. Det er noe helt spesielt når man opplever at dette angår så mange. Og at så mange bryr seg ♥ Det er nesten så jeg er på gråten av alle de gode og omtenksomme tilbakemeldingene. Det er en mektig følelse ♥
Dagen i dag har delvis vært til sengs. Noen dager er bare sånn dessverre. Men det er utrolig rart hva man blir vant til, selv om dette her fortjener ingen synes jeg. En gang i blant at man blir syk og sengeliggende, det er jo ok…men dette her, som er kronisk, det er ikke ok. Sånn er det likevel for noen.
Så jeg vil på tampen av kvelden få lov til å takke alle som har sendt meg meldinger og skrevet kommentarer. Dere er helt fantastiske, og hver og en fortjener gode klemmer og masse respekt ♥ Og dette kommer jeg ikke til å glemme så fort.
Jeg er kanskje ikke like sprek til å skrive alltid, da noen ganger får jeg det bare ikke til. Men jeg koser meg når jeg kan besvare kommentarer og meldinger i gode stunder 🙂
I dag har jeg også fått kommentert litt hos flere. Jeg er visst inne i en skrive-periode, hvor det plutselig løsnet og jeg får det til. Det må jeg jo bare benytte meg av. Så håper jeg at det varer.
Nå er det øyeblikk senga her, og jeg håper på gode drømmer for alle sammen ♥ Tusen takk for at du bryr deg ♥
Denne steinen fant jeg og mitt reisefølge da vi var i Bergen en liten tur i sommer 🙂 Viktig budskap ♥
Så skjedde det igjen, et innlegg jeg jobbet lenge med, og slet meg litt ut på, kom ikke på forsiden. Det er like irriterende hver gang. Opplever du det ofte?
Jeg blogger så sjelden for tiden, at det liksom skjer hver gang jeg setter i gang igjen. Veldig leit.
Tidligere skrev jeg et innlegg som handlet om å kjøre seg selv i grøfta. Du kan lese det HER! Det er litt sånn for tiden, jeg føler jeg har gjort det, kjørt meg i grøfta. Men det var ikke nå jeg gjorde det. Det er flere år siden det skjedde, og nå høster jeg de triste konsekvensene av den fadesen.
Jeg har hatt diagnosen ME i snart 2 år. Men jeg har vært syk i 12-15 år. Jeg vet ikke helt når det startet. Det kom snikende.
Så altså, før jeg fikk diagnosen, så hadde jeg gått i mange, mange år og vært så sliten og utilpass, med smerter både her og der, og betennelser som dukket opp på de mest utrolig steder i og på kroppen titt og ofte. Jeg følte at kroppen aldri fikk fred. Og samme hvor mye jeg hvilte, ble jeg aldri uthvilt. Jeg forsøkte alt av dietter og kurer, og alle gode tips og råd som familie, venner og bekjente serverte. Men samme hva jeg forsøkte, så ble jeg aldri bedre. Jeg ble bare dårligere, sakte men sikkert.
Så var det en periode hvor jeg ble sendt til en psykiater i Hordalandstraktene. Han var bl.a. ekspert på utmattelsessykdommer og lavt stoffskifte, som jeg også har. Jeg gikk dit en gang. Og sverget mine bitre tårer på at dit skulle jeg aldri dra igjen. Konsekvensen etter det besøket var at jeg faktisk ble dårligere. Psykiateren hadde veldig mange formaninger til meg, og han fikk meg til å gråte, og så lo han av meg da jeg gråt. Jeg har aldri følt meg så ydmyket noen gang verken før eller etterpå. Noen burde slett ikke hatt rett til sin lisens.
I tiden etterpå følte jeg meg sint og bitter, og jeg ble deprimert. Jeg hadde dårlig råd, jeg følte kun motgang, legen kunne ikke hjelpe meg (det var min gamle fastlege jeg hadde da), og livet bare passerte, uten at jeg hang med. Karusellen gikk for fort. Jeg oppdaget også at jeg følte meg ensom. Dette hadde selvsagt sammenheng med at jeg ikke hang med, at jeg var for dårlig til å være med, og at jeg følte meg utenfor.
Jeg hadde i en periode gått tur…dette etter råd fra en tidligere psykolog. Og det hadde seg sånn at jeg likte turene mine. De var ikke harde og slitsomme, de var nødvendige og fine. Da jeg nådde denne absolutte dårlige perioden, begynte jeg å gå litt tøffere turer. Jeg meldte meg inn i noen vennegrupper på Facebook, og der var det jo turglade folk. Så da fikk jeg jo noen å gå tur med også. I tillegg til turene, begynte jeg også å være med på arrangementer og treff. Jeg ble kjent med masse nye mennesker, og jeg hadde problemer med å si nei når jeg ble bedt med på noe. Depresjonen hadde grepet godt tak i meg på dette tidspunktet, og jeg hadde omtrent sluttet å spise. Jeg spiste minimalt. Jeg orket ikke noe mat, hadde ikke lyst på noe. Om jeg gikk ut og spiste med noen av disse nye vennene, så gikk det nokså greit, da jeg jo ikke hadde brukt masse krefter på å tilberede maten, og jeg trengte ikke å bruke krefter på å rydde og vaske etterpå. Så allerede den gangen var jeg sliten nok til at matlaging var blitt et ork. Og når jeg da ikke hadde matlyst, så var det jo ikke noe problem.
Så da kan du se for deg denne slitne dama her, som plutselig hadde fått en helt ny vennekrets, folk som var festlige og turglade. Og jeg skulle såvisst ikke være noe dårligere. Så jeg hev meg med. Jeg gikk turer. Toppturer, og alle slags andre turer. Jeg var med på nesten alt som ble arrangert av treff og uteliv. Det gikk rett og slett i ett. Det var som en rus. Jeg klarte ikke å la være. Det var jo kjekt, tross alt. Og at jeg følte meg så totalt sliten, det la jeg bakerst i bevisstheten og overså tanken fullstendig. For nå følte jeg at jeg levde, jeg følte at jeg hang med på karusellen, jeg følte at jeg var med i det gode selskap. Jeg drev meg selv til det glade vanvidd. Jeg er sikker på at jeg ikke var ved mine fulle fem på den tiden. Jeg må ha vært gal. Gal som kunne drive meg så til de grader hinsides all fornuft av det helsa desperat forsøkte å fortelle meg.
Bonusen av alt dette, var at jeg gikk ned enormt mye i vekt. Jeg gikk ned 24-25 kg.
Forskjellen ser du her. Det er noen år mellom disse bildene. Men det slankeste bildet er det nyeste. Og på dette bildet er jeg syk. Mest sannsynlig gal eller noe sånt :p (neida, tuller bare). Men jeg hadde det bra med meg selv. Rusen føltes god. Rusen av alle turene og alt jeg var med på.
Du vet, når du begynner å trene, så er det tungt med det samme. Men når du har trent en stund, så blir det et savn de dagene du ikke får trent. Det blir en avhengighet. Og det var en sånn avhengighet jeg hadde. Men den var ikke sunn. For jeg spiste for lite, nesten ingenting. Jeg var ikke sulten. Hadde ikke lyst på noe. Så det jeg spiste, det tvang jeg i meg. For jeg hadde innsett at noe var galt. Og jeg manglet selvsagt viktige vitaminer og mineraler som følge av manglende matinntak. Når jeg var med de nye vennene på utelivet, var det ofte at jeg kun drakk alkoholfritt. For det fristet ikke med alkohol heller. Det kunne periodevis by meg imot. Så det hendte jeg var ute med disse nye vennene, og de ikke engang la merke til at jeg drakk alkoholfritt. Ikke før jeg annonserte at nå skulle jeg kjøre hjem, hvis noen hadde lyst å sitte på. Da hadde jeg gjerne sittet og drukket alkoholfri mojito 😉 Og så var det alle turene. Spesielt toppturene. Jeg spratt fra topp til topp,som om jeg var den atleten. Som om jeg var frisk og rask. Jeg fikk veldig god kondis da. Det må jeg si var en god bonus også 🙂
Men så kom dagen, da smellen kom. Kroppen ble innvadert av merkelige betennelser. Den ene overtok etter den andre. Betennelser i skuldrene, i hofta, i hendene, i hælene, i leggene…alle veier. Det var et mareritt. Jeg ble tvunget til å slå ned tempoet. Kroppen sa at nå var det nok! Enkelt og greit.
Turene ble sjeldnere, og jeg begynte sakte, men sikkert å ta til meg næring igjen. Faktisk fikk jeg litt matlyst i perioder. Økonomien ble bedre av uventede årsaker. Og da slappet jeg mer av.
Men helsa hadde fått seg en alvorlig knekk. Den energien jeg hadde før jeg ble overaktiv, den var ikke sprek. Og nå var jeg dårligere. Jeg var helt tom.
Så har årene gått. Jeg har lagt på meg 12 kg av de 24 jeg mistet. Jeg kan ikke gå så tøffe turer lenger, knapt noe tur i det hele tatt føler jeg. Og matlysten er på og av.
Nå disse siste månedene her har jeg grublet mye, og vært deprimert. Og som jeg nevnte i innlegget mitt i går, så er jeg deprimert fordi jeg ikke kan være med på så mye lenger. Jeg har blitt så mye dårligere enn jeg var før. Energien varer mye kortere, og jeg blir mye dårligere når jeg har tatt meg ut litt. Så dette har jeg grublet veldig på. Hva har jeg gjort som gjør at jeg har blitt så mye dårligere nå?
Jeg fikk diagnosen ME for snart 2 år siden. Da jeg var så overaktiv, var jeg bare kronisk utmattet ifølge legen, og det kunne visst trenes opp var det mange som mente. Men det jeg har lært etter jeg fikk diagnosen ME, er at ME er en anstrengelsesutløst sykdom, som kan gi langvarig/permanent forverring av sykdommen om man anstrenger seg. Det er viktig å avpasse aktiviteten til helsetilstanden og dagsformen, og ikke overdrive noe.
Plutselig sto det klart for meg hva årsaken til min forverring er. Det er jo så klart den overaktive perioden hvor jeg overhodet ikke lyttet til kroppens signaler i det hele tatt. Den perioden gjorde jeg alt en person med ME ikke skulle gjøre. Men jeg hadde jo ikke ME den gangen. Eller jo, jeg hadde jo det, men jeg visste det ikke, og jeg hadde ingen kunnskap om emnet. Ergo: jeg ødela meg selv. Den perioden varte i halvannet år.
I dag, 3 år senere, er toppturer svært lite aktuelt. På greie dager kan jeg gå til min egen topp, som er 15-20 minutters gange fra min egen dør. Men der går gjerne grensen. Jeg har enormt lyst å gå til Preikestolen igjen. Men det er helt umulig nå. Det er ikke innen rekkevidde for øyeblikket. Og det er en stor sorg. Fordi jeg brukte halvannet år på å slite meg totalt ut hver eneste dag, så soner jeg nå straffen hvor det å gå tur ofte ikke er et tilgjengelig tema. Og da blir jeg deprimert av det også. For turene var jo med på å holde depresjonen og tungsinnet i sjakk blant annet, pluss at jeg fikk utfolde fotogleden min.
Så dette er hva jeg sliter med nå. Jeg må godta at jeg ikke kan trene meg frisk. Jeg må godta at jeg faktisk har ME. Jeg må godta at sånn er det bare, og at jeg må finne andre ting å gjøre som gir meg glede og mestring.
Jeg vet at det går bra. Jeg er ikke døden nær eller noe sånt. Det er bare litt tungt å svelge alle disse nye tingene. Til og med en enkel reise sliter meg ut. Men jeg elsker å reise, å se og oppleve, så det vil jeg fortsette med. Men jeg må ha andre mål for turen, og et lavere tempo enn jeg hadde før. Og jeg må være klar over at jeg ikke vil nå alt på samme tid som før. Jeg må rett og slett finne en annen rytme, som passer til min nye forverrede helse.
I ettertid kan jeg ikke fatte at jeg faktisk gjorde dette, at jeg faktisk klarte å være så naivt aktiv i ca 18 måneder. Og jeg kan ikke fatte at jeg ikke forsto at jeg skadet meg. Men det var en rus. Og i rus blir vi alle litt endret, vi ser ikke ting like klart, og vi gjør kanskje urasjonelle handlinger. Og det er samme hvilken rus jeg snakker om. All rus endrer oss. Enten den handler om alkohol, narkotika eller kroppens egen “lykkerus”.
Og så vil jeg si til alle dere som kanskje ikke har fått avklart en kronisk utmattelse helt 100% enda. Vær forsiktig. Ikke bruk deg opp. Tenk deg om, for du vet ikke hva som kan skade på sikt. Og ikke følg allverdens gode og velmente råd ukritisk. Det kan få uante konsekvenser. Jeg tabbet meg ut, nå vet jeg bedre. Og nå tar jeg konsekvensene, som en ekte kvinne 😉
Jeg har hatt perioder hvor jeg har vært ganske melankolsk. Noe dette bildet illustrerer litt. Men det er bare et snapchatfilter, så ingen grunn til bekymring 😉 Nå føler jeg at jeg er på vei til noe bedre. Jeg har fått svar på mye av tankene mine, og kan sette punktum. Nå er det bare resten som gjenstår 🙂 Og det tar jeg på strak arm 😀
Hei alle sammen. Her kikker jeg innom igjen. Det gjør jeg rett som det er, men jeg skriver ikke så mye for tiden, jeg leser bare. Jeg har mye og styre med, og lite energi til å styre så veldig. Og jeg må prioritere. I tillegg sliter jeg litt med å samle tankene nok til å sette dem ned i skrift. Jeg skal gjøre et forsøk nå.
Men først av alt….. Tusen hjertelig takk til dere som i meldinger og i kommentarer sender meg hilsener og sier dere savner meg og håper det går bra med meg. Det varmer veldig. Mer enn dere kan ane. Og jeg håper det går bra med dere alle også 🙂 ♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥
Jeg har jo nevnt tidligere at jeg har vært ganske deprimert nå i sommer. Det skyldes jo forskjellige faktorer, som samlet blir ganske overveldende for et følelsesmenneske som meg. Og fortsatt jobber jeg ganske hardt for å komme ut av den der depresjonsbobla.
Det er ikke sånn at jeg murer meg inne og blir passiv. Sånn deprimert har jeg vært en gang før, og det sier jeg bare: aldri igjen!
Denne depresjonen er mer av typen frustrasjon og mismot over alt jeg ikke får til å gjøre, over alt jeg går glipp av, og over alt jeg fikk gjøre før, men som jeg nå må avstå fra. Det være seg kjekke ting, og mindre kjekke ting. I tillegg så er det ting som skjer, ting som må gjøres, og ofte faller alt litt sånn samtidig, og så sliter jeg meg halvt ihjel for å få alt dette i boks. Det føles som om verden står på hodet av og til, og at hele verden jobber i mot meg.
Det er jo selvsagt ikke sånt. Men følelsene….de kan rett og slett ikke styres. Samme hvordan man snur og vender på det. Så akkurat nå står verden på hodet. Og jeg sliter med å holde balansen.
Jeg har det ikke ille. For all del. Jeg har alle jeg er glad i rundt meg, og vi ler og koser oss, og jobber oss gjennom hverdagen som vanlig. Men jeg er inne i en periode hvor energien starter på sånn ca. 30% når jeg våkner, og dropper til sånn ca. 5% lenge før halve dagen har gått. Og så er det så mye jeg så gjerne skulle ha gjort. Og jeg får ikke gjort en brøkdel engang. Så prioriteringene er ganske strenge her i gården for tiden. Hvis jeg har en liste på 10 ting, så får jeg gjort kanskje 1 i løpet av 3-4 dager. Og da sier det seg selv at ikke mye blir gjort.
Det føles veldig urettferdig. Og jeg nevner det bare, følelsene kan ikke styres så lett. Så når jeg da gjør en ting, den tingen fra lista jeg har bestemt meg for, så går jeg all in. Og så blir det flere dager etterpå hvor hvile står i fokus. Det er min foreløpige strategi. Jeg må jo snart begynne å finne en balanse. Og foreløpig er det sånn jeg balanserer.
Det har vært mye grubling disse sommermånedene. Og faktisk har akkurat det gitt noen resultater også. For ofte grubler vi, uten at vi kommer til noen konklusjon. Men jeg har kommet til en konklusjon. Jeg har nemlig endelig funnet ut hva som gjør at jeg er så mye dårligere nå enn jeg var for noen år siden. Og akkurat det skal jeg skrive om i et annet innlegg. Men jeg nevner at sykdommen jeg drasser på heter ME, og den er anstrengelsesutløst. Og jeg vet nå hva jeg har gjort, som gjorde at mye nå går så galt for meg. Og det har jeg funnet ut ved å gruble i flere måneder nå. Så følg med, følg med, så får du også snart svaret på det 🙂
Til uka skal jeg til legen, og bare ha en samtale. Forsøke å snakke av meg alle vanskelige følelser og tanker. Forsøke å få satt ord på ting. Og rett og slett se om det kan komme noe godt ut av det. Jeg grugleder meg. For å gå til psykolog er en ting, men noe helt annet når en skal snakke av seg til fastlegen. Jeg klarer ikke helt å se det for meg. Men jeg tror det kan bli bra. Jeg trenger det. Det blir nok flere sånne samtaletimer, for jeg har ganske mye på hjertet, hehe 😀 Det blir spennende å se.
NAV har også vært veldig greie med meg nå, de har forlenget avklaringspengene til mars 2020. Jeg kan forsikre at det gjorde godt i grubleregisteret mitt. Da ble det en mindre ting å gruble over. Og sånn kom jeg lettere til konklusjon på de andre tingene jeg har slitt med. Så håper jeg inderlig at jeg snart er i mål hos NAV med det som er det egentlige målet, å få søke ufør. Men, en ting om gangen 🙂
Jeg håper helgen har vært god for dere som kikker innom her. For meg har helgen vært rolig god, sammen med mine nærmeste gull ♥ Jeg har kost meg 🙂
Nå står ny uke snart for tur. Nye dager, med nye opplevelser 🙂 Bruk dagene godt 🙂
Det er ofte når jeg setter i gang å lese en bok, at jeg undrer meg over tittelen. For det er jo sånn at tittelen er det som skal fange leseren, gjøre leseren interessert. Ja, bokomslaget har også mye å si for akkurat det valget. Men tittelen skal vel være en veiviser bedre enn noen.
Jeg leste akkurat Skyggesøsteren av Lucinda Riley. Skyggesøsteren er 3. bok i serien om de syv søstrene.
Jeg var begeistret for den første boken, og enda mer begeistret for den andre boken. Og når jeg nå har lest ut bok nr. 3, så er jeg ikke på noen måte skuffet over den heller. Bøkene henger litt sammen, så det er greit å begynne på bok nr. 1 om man har leseplaner for hele serien.
Søstrene får i arven etter sin far, koordinatene og noen ledetråder om de ønsker å finne sin opprinnelse. De er adopterte, og kommer fra alle verdenshjørner. Og nå får de hjelp til å finne sine aner og en slektshistorie de aldri hadde drømt om å finne ut.
Skyggesøsteren handler om Star (Asterope), som bor sammen med søsteren Cece (Celaeno) i London (herav boktittelen). De flyttet nylig inn i en stor fin leilighet som Cece har kjøpt for arvepengene. Men Star vender seg nølende litt bort, nysgjerrig på å finne ut sin forhistorie, og samtidig forsiktig løsrive seg fra søsteren. Og med mye dramatikk finner hun ut av anene tilbake til Flora Rose Mac Nichol, som i dagbøkene sine forteller sin historie fra 1909 og frem til 1944.
Til å begynne med i boken, så leser jeg lett og ledig, og legger den fra meg mens jeg gleder meg til neste gang jeg har anledning å lese litt igjen. Men så kommer jeg et stykke ut i boken, og det blir vanskeligere å legge den fra meg. For spenningen bygger seg opp, og overraskelsene står til tider i kø. Og jeg er svak for sånt 😉
Det blir ikke bedre av at det er flettet mye historikk inn i disse bøkene. Kjente fordums personligheter får sine ærverdige og rause plasser i bøkene, og jeg har funnet meg selv i å google litt, for å se om dette er ting som faktisk har skjedd? Det var i den første boken. Men sånn ellers er det en lett blanding av sannhet og eventyr, som gjør at fortellingen krydres tilstrekkelig til at det kan bli et par søvnløse netter, fordi lesetrangen blir for stor.
Jeg må nok snart gå til anskaffelse av den neste boken, som handler om Cece. Men før det får jeg se om jeg ikke finner noe som er litt mindre oppslukende for en periode. Eller neida…jeg liker når det er sånn oppslukende. For da er det ekstra kjekt å lese 😀
Jeg kan absolutt anbefale denne bokserien om du liker dramatikk, romantikk, historikk….osv. Det er samlet mye spennende mellom disse permene ♥
Torsdag og fredag ble viet til gjestene og farting land og strand rundt her i distriktet. Og det har vært knallkjekt.
Torsdagen var den “tøffeste” dagen. For da den var over og vi skulle si hadet for kvelden, slo tungen min sånn krøll på seg, og jeg visste omtrent verken opp eller ned på meg selv. Jeg var sanseløst langt borte i en verden hvor jeg kun eksisterte. Og det var det. Dagen tok på for alle. Det var ikke bare jeg som var sliten. Vi var det alle sammen. Men vi var jo lykkelig slitne da. For min del hadde det vel størst utslag da det skal lite til før jeg er tom for energi. Og likevel hang jeg med. Jeg hadde jo ikke noe valg da, for jeg kjørte jo ikke selv. Og ikke ville jeg ha noe valg heller. For jeg storkoste meg jo.
Dagen etter, fredagen, var litt bedre. Da hadde jeg sovet i 9 timer, og følte meg rimelig ok. Men jeg holdt ikke dagen ut. Så den siste delen av dagen, som inneholdt en båttur jeg hadde lyst å være med på, der måtte jeg trekke meg ut. Da var jeg oppbrukt, og hadde sterkt behov for hvile i rolige omgivelser.
Så kom vi til helgen. Jeg sov hele natten, totalt utslitt. Våknet opp på lørdagen, og følte meg overhodet ikke bra. Jeg var veldig takknemlig for at jeg ikke skulle ut på noe denne dagen. Det ville rett og slett ikke ha gått. Ingenting denne dagen gikk på skinner. Hver minste lille ting var en anstrengelse. Jeg fant ut jeg ville bake, for noe kjekt hadde jeg lyst å gjøre, og så hadde jeg lyst på noe godt. Og satte i gang med å bake ost og skinke horn. De ble gode, men jeg misset flere ting i oppskriften, så de så ikke ut som jeg hadde planlagt og forventet. Så ja, jeg burde ha droppet bakingen denne dagen. Det var jammen godt jeg ikke satte meg i bilen for å kjøre, for gudene vet hvor jeg da hadde endt opp 🙂
Så fikk jeg besøk av Pål og datteren hans, Pia. Men de fant fort ut at jeg var en smule bortevekk. Så de var ikke her lenge, men koselig var det likevel. Og da de dro gikk jeg og la meg, og sov i flere timer. Jeg sto opp igjen om kvelden, da Pål kom tilbake. Og da følte jeg meg ørlite bedre. Men fortsatt ikke god. Han var bekymret for meg, og derfor kom han tilbake, og på veien hit hadde han også vært innom butikken for å handle litt for meg.
Da han var reist igjen, satt jeg og leste litt i boken jeg leser, og koste meg med det. Måtte lese noe omigjen i dag, for jeg var jo helt i koma i går egentlig, og fikk ikke med meg alt jeg da leste.
I dag er jeg fortsatt veldig sliten, men føler meg mer oppegående enn i går. Pål tok meg med ut på en kjøretur, og jeg ser på bildene vi tok, at jeg er sliten. Huff altså. Det ser ikke bra ut. Men jeg er i godt humør likevel.
Vi stoppet i Westernbyen på Ålgård for å rusle litt, og gå inn og få oss en kopp kaffe. Men de hadde ikke sånn kaffe som jeg liker, de hadde kun svart kaffe. Så da ruslet vi bare litt til, før vi satte oss i bilen for å finne en annen plass med sånn kaffe som jeg liker. Og da snakker jeg om motekaffe, ala mocca, latte, osv. Det var kos å være på tur med kjæresten ♥
Vi endte på Bryne. Der var CoffeeBerry åpen. Og da unnet vi oss noe søtt til kaffen også. Det er steder i Sandnes også som er åpne, men da må vi gjennom bom. Og jeg har jo bomallergi, selv om vi ikke kjører med min bil. Så det forsøker vi å unngå.
Det har vært en kos dag så langt. Og det lille vi gikk, var mer enn nok for meg akkurat i dag.
Alt i alt, så har uken vært veldig fin. Det er jo noe godt i hver dag, selv om enkelte dager er fryktelig tunge og vanskelige. Det gjelder bare å åpne øynene og glede seg over de små ting, som garantert er der, selv om alt ser helsvart ut.
Jeg prøver igjen jeg. Alltid leit når det innlegget man har jobbet hardt for å lage ikke havner på forsiden. Og akkurat dette var litt viktigere å nå flere, enn de vanlige innleggene jeg pleier å skrive.
Det handler litt om hvor vi kan finne bloggere, andre steder enn bare her inne 🙂 Så her får du linken til dagens tidligere innlegg fra meg, som ikke havnet på forsiden.
En ny sosial gruppe på Facebook har sett dagens lys.
Det er en gruppe for oss bloggere, men den er mer stedsbegrenset enn flere andre grupper. Og som overskriften sier, så er den en gruppe for bloggere i Stavanger, Sandnes og Jæren området.
Gruppens formål er blant annet å kunne ha sosiale sammenkomster en gang i blant. Det er mange av oss bloggere over det ganske land som har forskjellige utfordringer. Enten det handler om helse, økonomi eller andre ting. Og når det da arrangeres treff man kanskje har lyst å være med på, så er utfordringen ofte at det er for langt borte. Det passer ikke inn i økonomien eller til helsa. Med en mer lokal tilnærming er mulighetene kanskje bedre for å kunne være med, for dem som bor i det aktuelle området.
En annen ting i gruppa er å bli kjent sånn ellers også, i diskusjoner og via innlegg.
Jeg vet personlig om ganske få bloggere fra dette området. Men det har hendt at jeg har oppdaget en blogg jeg har fulgt en stund, hvor det plutselig kommer frem at vedkommende holder til ikke langt fra meg, mens jeg helt til da har trodd at vedkommende bodde på andre kanten av landet.
Er du en sosial blogger fra Stavanger, Sandnes eller Jæren, så bli med i denne gruppen da vel 🙂 Det er jo kjekt å bli kjent 😀
Dessverre så fikk jeg ikke til print screen på den nye PC’en min, så jeg beklager det heller uprofesjonelle skjermbildet.
Så sitter du kanskje der og sukker: “enda en blogg-gruppe på Facebook…..”. Men fortvil ikke. Det er fritt valg å være med. Og det er jo en fin måte å reklamere bloggen sin på.
Jeg er selv med i hele 5 blogg-grupper på Facebook. Inkludert denne mer lokale gruppen. Jeg synes det er veldig kjekt, men noen føler kanskje at det blir litt spam når jeg legger ut mine innlegg i alle gruppene. Vel, om det er et problem, så er det jo bare å scrolle forbi. Så enkelt er det jo. Og jeg vet at jeg ikke er alene. Det er flere som deler innlegg i mange grupper. Og jeg synes jo bare det er gøy. Vi er kanskje en litt spesiell rase vi bloggere? Men det er vel ikke noe negativt i det da 🙂
Jeg kan nevne de andre blogg-gruppene jeg er med i også, bare sånn for oversiktens skyld:
Vi i fra blogg blokka. Denne gruppen er den jeg selv føler mest tilknytning til, da denne ble opprettet pga. alt det nye som skjedde i blogg.no, og som gjorde at vi mer eller mindre slet med å finne hverandre igjen vi som hadde fulgt hverandre i årevis. For det er faktisk sånn at blogging på en måte også er et sosialt nettverk. Man kan faktisk bli kjent. Og jeg har møtt mange flotte mennesker oppigjennom årene, som også er med i denne gruppen 🙂
Voksne bloggere fra 40 år og oppover. Denne gruppen passer jo fint til oss som har passert middagshøyden. Og jeg mener det i positiv forstand. Nemlig oss voksne, reflekterte, kreative, flotte og lekne mennesker, som også liker å blogge, og som gjerne lettere vil finne hverandre og lese hverandres blogger 🙂 Det er jo ingen tvil om at det er flere generasjoner bloggere. Jeg personlig følger ikke mange bloggere som er 30 år yngre enn meg. Selv om det en gang i blant hender at jeg dropper innom hvis det handler om noe annet enn mote, sminke og fest. Jeg er interessert i mote jeg også, men på et mye mer avslappet plan 🙂
Blogg og sånn. Denne gruppen var den første blogg-gruppen jeg ble med i på Facebook. Den er for absolutt alle, såvidt jeg vet 🙂 Jeg har funnet bloggere jeg ikke kjente til der inne, som jeg nå er innom og leser av og til 🙂
Del din blogg. Dette er den siste blogg-gruppen jeg kom over. Enkel og grei den også. Og også her har jeg funnet noen jeg ikke kjente til. Veldig kjekt når man gjør nye oppdagelser. Jeg fant denne gruppen via en annen blogger jeg følger som hadde lagt ut innlegg der.
Noen har nok med en gruppe, mens andre liker flere grupper. Det er jo ganske enkelt en smakssak, og et fritt valg, ingen tvang. Hovedsaken er at det skal være kjekt for akkurat den det gjelder.
Det finnes et annet nettverk også. MeWe. Jeg føler jo egentlig at jeg har nok med Facebook, men ryktene sier at Facebook er på vei ut, fordi det er så mange regler og forbud der. Jeg vet ikke jeg. Jeg trives veldig godt på Facebook. Jeg har ikke behov for å hverken poste eller se bilder med ymse innhold. Jeg scroller bare forbi. Men jeg laget meg en profil på MeWe også jeg, da jeg ble innvitert inn i en blogg-gruppe der også.
BloggBlokka. Det er blogg-gruppen på MeWe, som jeg er medlem av. Det er foreløpig ikke så mange som er der, men jeg har faktisk funnet et par nye som jeg følger der også. Utrolig nok. For nå trodde jeg at jeg hadde den fulle og hele oversikten, men tydeligvis må jeg gjøre noen aha-opplevelser fortsatt. Det er jo bare gøy da 😀
På tider da jeg ikke orker å skrive så mye selv, så titter jeg likevel innom disse gruppene, og holder meg litt oppdatert. Noen ganger leser jeg bare overskrifter, mens andre ganger leser jeg mer inngående de forskjellige bloggene som oppdateres. Det er avslappende og kjekt. Selv om det sikkert føles for andre som jeg er helt borte fra blogg. Men blogg er en hobby som både er kos, terapi, sosialt engasjerende og opplysende. Så for meg er dette en arena jeg drar mye nytte av på mange områder. De som ser ned på, og skjeller ut blogg og bloggere, de aner virkelig ikke hva de går glipp av. Blogg er en sosial arena hvor alt kan skje 🙂
Jeg går i 2 foreninger….eller klubb som noen kaller det, syklubb, jentekveld…ja, kjært barn har mange navn. Vi kaller det forening.
I dag hadde jeg forening med den minste gjengen. Vi er 3 stykker i denne foreningen, som har holdt lag siden barneskolen.
Det som er perfekt med oss 3, er at vi alle er hjemmeværende for øyeblikket. Misforstå meg rett, perfekt er det ikke, for det beste hadde vært om vi alle var arbeidsføre. For meg er det jo permanent, for de andre 2 er det midlertidig. Fordelen med det er at vi da kan ha foreningen på dagtid. Noe som er helt perfekt for meg. Og siden jeg skulle ha den selv i dag, valgte jeg kl. 12, altså lunsj.
Da passet det bra å servere en pastasalat synes jeg.
Pastasalaten laget jeg i går, og det er enda mer perfekt, for da blir det minimalt med arbeid som sliter meg ut innen gjestene kommer. Jeg bakte også Foccacia til. Men den var halvfabrikata. En sånn melblanding kjøpt i butikken, hvor jeg kun tilsatte gjær, olje og vann og stekte etter anbefalingen.
Vi spiste og koste oss. Og praten går alltid lett mellom oss 3.
På et tidspunkt kjente jeg at formen dalte veldig. Og jeg fikk feber. Da var det midt i blinken at de andre 2 sto for praten, mens jeg bare satt og fulgte med. Senere, da jeg fant ut at jeg skulle måle temperaturen, lå den på 38,6. Det er litt høyere enn den normale feberen, som pleier å være maks 38,4. Så da er det bare å sette seg godt til rette, og anstrenge seg minst mulig. Veldig greit da synes jeg, å ha 2 venninner her, hvor tema sjelden er noe problem å finne, og hvor jeg kan være stille, uten at det blir pinlig.
Her er de to flotte damene ♥ Monica til venstre i sommerlig kjole, og Kristine til høyre. Begge utstyrt med strikketøy. Jeg strikket jeg også, men det ble ikke så mye strikket. Jeg kjente at det gikk litt trått 🙂 Til kaffen, eller teen i vårt tilfelle, serverte jeg hjemmebakte brownies med is, peanøtter, sjokoladesaus og sjokoladesaus med chili. Og så litt godt og druer ved siden. Så her var noe for alle ganer. Vi kan ikke være på slankekur når vi er i forening 😉
Forresten så har akkurat denne foreningen ikke hatt sommerferie i år. Vi møttes både i juni og juli også. Og i tillegg hadde vi en dag hvor vi var på tur og handlet billig garn i juli. Så vi koser oss sammen, for å si det rett ut 🙂 Alltid kjekt å treffe disse to. Jeg føler meg veldig trygg og tilfreds 🙂
Etterpå da de gikk, kom Pål og den eldste sønnen (som jeg møtte for første gang i dag). De fikk litt pastasalat og brownie de også, før jeg sendte dem ut i hagen for å jobbe litt med et prosjekt jeg har på gang der. Skriver nok om det når det er mer eller mindre ferdig 🙂
Så til tross for feber og energidropp, så er dagen virkelig av det gode slaget sånn ellers. Jeg har kost meg.
Nå slapper jeg av i godstolen, og skal øyeblikk finne frem strikketøyet igjen. Holder jo på med julegaver.
Kommentarer og sånt får jeg visst ikke svart så mye på for tiden (har ikke energi nok), men jeg setter veldig stor pris på hver eneste fine kommentar ♥ Tusen hjertelig takk for det. Dere er gode ♥
Når man er litt nedfor eller sliter med forskjellige ting, så er det viktig med noen huskeregler, noen ord man kan etterfølge. Noe som minner oss på at det meste er hva man selv gjør det til.
Og denne synes jeg egentlig klinger velkjent. Som regel klarer jeg dette veldig godt. Å lage livet mitt godt, selv om det av og til er rimelig strabasiøst. Men så treffer jeg kjellergulvet igjen iblant. Og da er det fint å finne frem disse ordene igjen, for å minne meg selv på at jeg må jobbe for å komme meg ovenpå igjen.
Helgen har vært fin den, bortsett fra været da. Det har vært ganske bløtt. En liten rusletur ble det på lørdagskvelden. Og sånt gjør underverker.
I dag hadde jeg tenkt å sette meg litt ut på terrassen en stund. Men jeg har ikke kommet så langt enda. For her i huset var det masse husarbeid som ventet på meg. Vaske og støvsuge. Det er noe jeg oftest gjør på fredagen og litt uti helga. Men denne helgen ble det ikke sånn. Og i morgen skal jeg ha venninneforening, så da er det kjekt at det ser sånn noenlunde bra ut her hjemme.
Jeg gjør det ellers ganske enkelt til foreningen. For jeg har ikke planer om å slite meg ut.
Uti uka får vi Amerika-besøk. Og da er det to dager som vil bli rimelig travle. Derfor har jeg lagt inn et rolig tempo nå i forkant. Og helga er satt av til total hvile. Så får vi se hvordan dette går 🙂
Innimellom leser jeg litt blogg, og så er det jo kjekt å skrive litt selv også. Så får dagen bli som den blir 🙂
