Dette har til nå vært litt av et år. Faktisk har det skjedd så mye merkelig, dramatisk og vanskelig, at jeg allerede har begynt å glede meg til neste år, som forhåpentlig blir et bedre år.
Året startet med en storbrann i et parkeringshus på Stavanger Lufthavn, Sola. De fleste hørte nok om den brannen. Den brannen gikk ikke personlig ut over meg da, men den gjorde absolutt inntrykk.
I går kjørte jeg og datteren min tur. Vi kjørte blant annet ut til flyplassen for å ta parkeringshuset i nærmere øyesyn. Jeg har nemlig ikke vært der etter brannen, men det hadde Amalie, da hun har jevnlige kjøreturer ut dit som sjåfør for dem i familien som skal med fly eller helikopter.
Det er et sørgelig syn, for å si det rett ut. Og det må ha vært ganske dramatisk.
Jeg leste i avisen at de skal begynne å rive for å bygge opp igjen til høsten. Og at mange hundre biler fortsatt er fanget inni her, og som blir revet ned sammen med parkeringshuset.
Og nylig var det mer dramatikk her på Sola. Da var det heliporten som var midtpunktet, da det ble funnet en bagasje med mistenkelig innhold. Selvsagt skulle det skje akkurat når Amalie skulle dit for å hente sin pappa som kom fra Nordsjøen. Hun ble forbikjørt av utrykningskjøretøyer i full fart på vei til dette. Og faren ble sittende i helikopteret uten lov til å gå av. I en time. Amalie ventet godt utenfor flyplassen, for alt var jo evakuert, mens faren satt i helikopteret som hadde landet, og ante ikke helt hva som var på ferde. Jeg satt hjemme og fulgte dramaet på nyhetene på TV. Og var smånervøs for hele greia. Jeg var jo redd noe skulle tilstøte datteren min og hennes pappa.
Men alt endte bra. Det viste seg å være igjenglemt bagasje. Og da kan man jo se at sikkerhetsrutinene faktisk fungerer. Men tenk på hva dette må ha kostet?
På den personlige fronten har året også så langt vært et mareritt. Korona og alle forsiktighetsreglene i den forbindelse har vi jo alle stiftet bekjentskap med, og gudene skal vite at det er utrolig slitsomt for en som sliter big time fra før av. Og så er det kampen for å få utør, som slett ikke er en lett kamp. Her trengs mange aktører som kan hjelpe og støtte meg. For NAV har jo bare bestemt seg, de vet best, uansett! Og det går ikke i min favør, enn så lenge.
I tillegg har det på det helt personlige kjærlighetsplanet også gått ting i oppløsning, og er nå kun vennskapelig. Men akkurat der er situasjonen ganske uforståelig og vanskelig, og det er noe som sliter mer enn man kan forestille seg. Og med det utgangspunktet jeg etterhvert har, så sier det seg selv at det går på stumpene løs. For nå vet jeg slett ikke om jeg tåler mer negativitet.
Et halvt år med så mye krøll og elendighet, det setter sine spor. Jeg merker det i hele kroppen, og er så trøtt og utmattet at jeg fatter ikke at jeg fortsatt er oppegående, sånn noenlunde. Jeg går rett og slett på autopilot, og frykter at det skal bli en giga-smell. Men jeg håper at det går bra, tross alt.
Og så er det sånn at jeg holder meg i aktivitet for å slippe å gruble så mye. Men aktiviteten sliter jo også på, og setter meg helt ut av drift enkelte dager. Det er liksom to ting som krasjer, så gjelder det å velge den tingen som gir mest positivitet. Og det er aktivitetene, helt klart 🙂 Grublingen vil jeg helst slippe.
Heldigvis har vi godvær i lange baner. Det er så utrolig fantastisk ♥ Og faktisk god medisin for meg. For jeg er langt mot smertefri i disse temperaturene vi har om dagen. Alle de daglige vondtene er så minimert, at jeg føler jeg har ferie. Og det hjelper jo litt det. Men så kjenner jeg jo da desto mer av de mer følelsesmessige vondtene da, når jeg ikke har andre vondter å kjenne på. Så typisk nok skulle jeg ikke få være helt fri nei.
Men, sånn er livet. Og jeg får ta det jeg får. Jeg er jo så heldig at jeg faktisk får være her på planeten og glede meg over livet. Og det gjør jeg. Vi griller og koser oss, og har foreløpig ikke badet, selv om det er et mål å få gjort det også i alle fall en gang denne sommeren. Så jeg nyter av hele mitt hjerte. Og så får problemene og tankene bare bli skjøvet unna så godt det lar seg gjøre. For nå er det sommer, tid for å være glad ♥ Og jeg er jo glad, selv om jeg også er trist. Det går an å være begge deler på samme tid 🙂
Dette er gode ord å ta til seg når livet river og sliter i en allerede utmattet kropp. Og disse ordene var det Amalie som hvisket i mitt øre en dag da jeg var ekstra lei meg.
Det er godt å ha noen som trøster, når livet butter i mot.
Solen skinner, og det er sommer. Min favoritt gjennom et langt år. Så her gjelder det å skyve vanskelighetene bort, og nyte de små og store gleder, som det også finnes mange av hver eneste dag, samme hvor grå dagen ellers må virke.
♥♥♥
