Å gå i Rogaland Arboret nå på denne tiden er en fryd. Spesielt når man kommer inn i Rhododendrondalen. For det blomstrer så vakkert, i så mange nydelige farger, og varianter, at man kan bli helt målløs.
Her tidligere i uken, på onsdag, gikk jeg og to venninner tur i arboretet, og Rhododendrondalen var et helt naturlig sted å stoppe for å se på blomstringen.
Det finnes utallige varianter og farger, og jeg tok slett ikke bilde av alle. Det var jeg ikke i form til. Men et lite utvalg fikk jeg da på kamerarullen, eller brikken, for å være helt nøyaktig 🙂
Se på dette vakre. Store flotte klaser med blomster i forskjellige valører.
Jeg har en tendens til å trekkes mot rosa og lilla farger.
Men mange Rhododendron har flere farger i samme blomst. Som her hvor det går litt i guloransje inni selve blomstene. Lubne og fine ♥
Alle Rhododendron blomstrer ikke samtidig. Så da vi var der var noen allerede avblomstret, og noen var blitt litt rufsete i kantene.
Forskjellige former er det også på blomsterklasene. Denne formen her syntes jeg var ganske fin 🙂
En liten selfie bare for å vise at jeg faktisk var der, selv om formen er ganske langt nede for tiden. Dette synet av blomstringen var god medisin og gjorde humøret godt 🙂
Nå for tiden får jeg ikke gått så mange turer. Jeg er rett og slett for sliten og utmattet. Så denne turen i arboretet var veldig rolig, og uten tempo. Det var rett og slett litt mer som meditasjon.
Så jeg er glad jeg gikk denne turen. Frisk luft og vakre inntrykk gjør godt ♥
Her om dagen var jeg i Rogaland Arboret og gikk tur, og da kom vi over denne lille familien her 🙂
Her passer moren godt på, og holder alle sine fem små under nøye oppsikt. Og med det samme er hun ikke klar over disse tre damene som står og følger med på dem.
De er opptatt med å finne godterier nede i gresset.
Men etterhvert blir moren obs på oss, og da vender de nebbet mot vannet og hopper uti, en etter en 🙂
Uansett så er jo dette en fin tid å finne på noe kjekt med familien på. Eller med venner for den saks skyld.
Her i huset er ungene mine på plass i noen uker nå. Og jeg storkoser meg med det. De er jo voksne da, men bor fortsatt hjemme.
Nå har vi akkurat kost oss med hjemmelaget pizza på terrassen. Tenk så varmt og fint som det er, så kan vi sitte ute til ganske så sent uten å begynne å fryse.
Og heldigvis trenger jeg ikke å passe på mine små lenger, i samme grad som andemor må med sine. Men å nyte tiden sammen, det tror jeg vi er like flinke til 🙂
I går kveld, eller vi startet i 17 tiden, var jeg ute med 2 venninner. Den ene venninnen, Kari, treffer jeg ofte, den andre, Siv, er det flere år siden sist jeg traff. Hun jeg ikke har truffet på flere år, reiste jeg til Rhodos med sist gang jeg var så himmla sliten og nede som jeg er nå. Og på den turen traff vi også blogger Karidansen. Det var en virkelig kjekk tur, og en tur som gjorde godt for helse, kropp og sjel.
Men årene går, og folk er travle, og da blir det ikke til at man treffes så ofte. Det ironiske er at Siv som faktisk bor bare en kjapp kjøretur unna, treffer jeg sjeldnere enn jeg treffer Karidansen, som bor i Oslo. Det er noe å tenke litt på 🙂
Men i går møttes vi igjen. Kari og Siv er tidligere kolleger, og det var gjennom Kari at jeg ble kjent med Siv. Og begge to er veldig hyggelige damer som jeg trives kjempegodt sammen med.
Vi skulle møtes på Egon, og spise der. Og det ble jo både mat og vin og masse hyggelig prat. De to pratet jo en del jobb, og det er lenge siden jeg selv jobbet, så sånn sett ikke det temaet jeg følte meg mest trygg i, men likevel syntes jeg det var godt å bare sitte å følge med.
For fakta er at jeg nå for tiden er så utmattet og langt nede, at jeg mer eller mindre går på autopilot. Og heldigvis er det sol og sommer, for solen og varmen har utrolig mye å si for hvordan jeg klarer å gjennomføre dagene for tiden. Jeg trenger sol, og jeg trenger varme, og jeg nyter dette været.
I dag skal det forresten være varmt, og overskyet.
Men altså, i går. Jeg bestilte meg pasta carbonara. Det var nemlig en av rettene jeg kunne ha lyst på, og så var den ikke så kostbar. Det er ikke ofte jeg bestiller sånt, for jeg er veldig glad i kjøttretter. Altså, spareribs, entrecote, kylling. Og jeg er veldig glad i fisk. Men så er jeg egentlig også ganske småspist for tiden. Jeg har ikke mistet matlysten eller noe, men jeg orker ikke så mye mat. Så da var pasta et godt valg, for det er mektig, men glir jo lett ned av seg selv, og ikke dyrere enn at jeg ikke får vondt av å la litt ligge igjen på tallerkenen 😉
Og det smakte kjempegodt. Det var ikke den tradisjonelle carbonaraen som jeg liker enda bedre enn denne, men den var overraskende god likevel 🙂 Og brødet var også så mmmmmm ♥
Og så bestilte vi en karaffel med vin på deling.
Jeg klarte å spise opp all maten, og var fornøyd med det 🙂
Etter å ha sittet der lenge og pratet, besluttet vi å røre litt på oss. Vi ville opp i gågata og se om andre utesteder kunne friste å sette seg ned ved. Det var jo blitt kveld, og det var flereogtyve grader ute. Men vi fant fort at vi ikke var de eneste som syntes det var en god idé, så det var helst litt fullt. Og nå i koronatiden så er det jo mer luft mellom sitteplassene også, og da er det jo ikke plass til så mye folk.
Så besluttet vi å gå ned til sjøen, og Sandnes Brygge. Og der fikk vi et bord med fin temperatur. Det er jammen lenge siden jeg har vært der, og enda lenger siden jeg satt utendørs der.
Her bestilte vi oss dessert, Irish Coffee 🙂 Jeg tok en selfie, og blir like overrasket hver gang jeg ser meg i speilet eller på bilder nå for tiden. For jeg kjenner meg ikke helt igjen. Joda, jeg ser jo det er meg, men jeg ser det slitne draget over ansiktet mitt. Og at jeg ikke helt får øynene til å smile. Det er ulikt meg. Jeg er egentlig en smilende dame.
Å smile og glitre når jeg prater med folk, det tror jeg at jeg får til, for det gleder meg. Men å smile til meg selv for tiden, det går ikke helt. Jeg får det ikke til, jeg klarer ikke å hente opp den ekstra lille energien jeg trenger.
Så med andre ord, jeg går på sparebluss. Jeg går for halv maskin. Eller egentlig så går jeg på automatikk, eller autopilot. Fordi på en eller annen måte må man jo komme seg gjennom dagene.
Og det å være med på en sånn hyggelig aften, det trenger jeg for tiden. Selv om det føltes fryktelig masete da det var mye folk rundt oss, og lydnivået var litt høyt. Men så lenge vi ikke var flere enn 3 i vår lille gruppe, gikk det greit, selv om jeg koblet ut litt av og til. Men jeg trenger litt avkobling. Den distraksjonen er svært kjærkommen. For blir jeg sittende for meg selv, kommer tankene ofte selv om jeg ikke vil det sånn.
I natt fikk jeg 5 timer søvn. Og det var ikke 5 sammenhengende timer. Jeg våknet minst 3 ganger i løpet av de 5 timene. Og jeg ga opp i 8 tiden, for da begynte skuldre og nakke å bli vonde. Så sånn er tilværelsen min for tiden.
Nå håper jeg bare at været holder seg, og at solen kommer tilbake. Jeg er nok den eneste som ikke klager over varmen. Alle lengter etter varmen, og når den endelig kommer, så klager alle over at det er så varmt. Jeg klager ikke, jeg elsker det, og trenger det. I dag skal være en overskyet dag. Og det er jo greit med en pause. Så dagen skal brukes til å piffe opp det ene terrasseplanet. Det er datteren min som har satt i gang prosessen, mens jeg bare skal hvile 🙂 For mer enn det orker jeg nok ikke denne dagen.
Ønsker dere alle en herlig sommerlørdag ♥ Håper sol og varme er akkurat som dere liker det 🙂
Endelig kan jeg si at jeg får et snev av feriefølelse og sommer.
For om noen få dager skulle jeg og datteren min ha reist til Spanias sol og varme. Og jammen har ikke solen og varmen kommet hit til oss i stedet 😀
Så her sitter jeg, og nipper til en god cider, strikker, og koser meg, kl. 22.00 utendørs, på en helt vanlig torsdagskveld ♥
Og det er ikke mange ganger i året det går an her på Vestlandet, for som regel er det litt fuktig luft om kvelden, og da blir alle overflater rå og fuktige og det kjennes kjølig.
Nå er det 22 grader, og klokka i skrivende stund er 22.15. Bildet ble tatt kl. 22.00. Jeg er til og med barføtt. Det er også sjelden, til og med innendørs 😉 Så dette er virkelig det gode liv 🙂
Tidligere i dag var det veldig varmt. 25 grader i skyggen, og strålende sol. Men jeg var inne mye av dagen, og hadde telefonmøte med NAV. Det jobbes på spreng for å finne den beste løsningen på klage, og for hvordan beholde aap inntil videre. Nesten halvannen time på telefonen med NAV i dag. Og heldigvis hadde jeg med meg min venninne, som er langt mer oppegående i hodet enn meg. Hun var med på en times samtalen. Den andre samtalen var litt senere på dagen, da var hun gått hjem.
Jeg blir totalt gåen av dette, og sliter veldig med kvalme og utmattelse om dagen, pga dette. For det krever så mye av meg, og kroppen tåler det ikke. Det er nesten som en allergisk reaksjon.
Men det hjelper at vi har strålende vær, og at jeg kan nyte sene kvelder utendørs.
Jeg har også fått meg aircondition til soverommet mitt. Den er ikke koblet til vegguttak enda, men den testes likevel. Jeg fikk den av mine barn og deres pappa. Jeg har det varmeste soverommet i huset om sommeren. Så det var en utrolig fin ting å få ♥ Så det ble bursdagsgave på forskudd 🙂 I kveld er første gangen jeg får prøve den 🙂 Jeg føler meg så heldig ♥
Og så har jeg vært og kjøpt ny gressklipper, siden den gamle så og si takket farvel tidligere da min datter klippet plenen. Den har hanglet en stund. Men nå var det på tide med en ny.
Det er en nødvendig ting, så den kunne jeg ikke utsette lenger.
Snart er det leggetid. Selv om det er lyst og varmt. Men jeg sitter her og kjenner på veldig tunge øyelokk 🙂
Håper du også har fine dager med varmt og fint vær. Det unner jeg deg ♥
For tiden har jeg dilla på å strikke ullragger. Det er noe som går av seg selv. Jeg trenger ikke følge med på oppskrift, jeg trenger ikke å tenke, og jeg trenger ikke å regne ut noe og telle mye. Så nå for tiden så er jo dette helt genialt for meg, for hodet mitt er liksom en smule fullt.
Jeg bruker ullragger året rundt. Selv nå, i selveste juni, er ullraggene på. Og likevel er jeg iskald på føttene. Men akkurat det har nok sammenheng med at kroppen min er veldig i ulage for øyeblikket. Jeg er det jeg vil kalle dødssliten. Normalt er jeg sliten, eller utmattet som er en rettere betegnelse. Nå er jeg en levende død, nærmest. Jeg fungerer på autopilot, om man kan si det sånn.
Men å tenke selv, det er faktisk vanskelig. Hukommelsen min forsvant i samme sluket som det meste annet etter alt det negative som har skjedd i livet mitt den siste tiden.
For i går kveld, jeg fikk flere påminnelser om at jeg måtte kjøre søppeldunken ut til veien, for den skulle tømmes. Men tror du jeg klarte å huske det? Neida. Jeg gjorde ikke det.
Og da ungene, som kom i går, skulle legge seg, så trodde jeg klokka var 10 om kvelden. Men neida, den var faktisk blitt så mye som halv ett om natten 😮 Ikke rart jeg var helt susen i hodet.
Jeg kom meg jo i seng jeg også, i en farlig fart. Men så glemte jeg å ta melatoninen. For den trenger jeg for tiden. Jeg kan få til å sovne fort, men jeg sover ikke i lange sekvenser. Våkner litt for ofte. Og Melatonin hjelper meg til å få en jevnere søvn.
Så jeg våknet når søppelbilen kom, kl. halv sju i morges, for jeg sov jo så lett. Og akkurat da kom jeg på at jeg hadde glemt å sette ut dunken. Og så hadde jeg 2 timer igjen før klokka skulle ringe, og jeg hadde jo ikke fått særlig søvn. Men jeg ga opp, og tuslet ut av senga klokka sju.
Ullraggene, de er gode å slappe av med, strikkingen altså. Og jeg har MYE raggegarn liggende. Men akkurat nå er det rester jeg strikker med. Raggegarnrester. For det blir jo ofte til overs et halvt nøste her, og et halvt nøste der. Og jeg har ikke hjerte til å kaste noe. Så da blir det å komponere ullragger som ingen andre har maken til 😀
Og akkurat nå føler jeg at det er det eneste jeg behersker.
Selvsagt behersker jeg mer enn det, men med hjernen full av en grå tåke, og kroppen som skriker av utmattelse, så blir ting som de blir. Godt at ungene kom hit i går, og skal være her i 3 uker. Og godt at jeg har venner som forstår, og som hjelper meg.
Så blir det sikkert et par eller to med ragger til, og så må jeg forsøke å starte på noe større 🙂
Nå er hodet mitt fullt, og øyelokkene er tunge, så det er like før jeg går og legger meg.
For dagen i dag, har vært tøff. Men det tøffeste denne dagen har i grunnen vært for min venninne, som hjelper meg å skrive klage til NAV.
Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten henne. Hun er strukturert og klarer å holde oversikten, og datakyndig, god til å prate for seg, og for meg, Hun kom hit i formiddag, og gikk hjem igjen halv åtte nå i kveld. Og mesteparten av tiden hun var her har handlet om klagen. Vi ringte til NAV, fikk noen svar og gode råd, og så var det å utforme klagen. Og det har tatt sin tid…for skal man gjøre det skikkelig, så må man henvise både til hva de skrev i vedtaket, og hva dokumentene faktisk sier.
Og dette har ikke jeg hode for i det hele tatt lenger. Om jeg noen gang har hatt det. Uansett så er det ikke mye jeg orker før hjernetåka slår til og jeg mister oversikten. Så det var hun som jobbet, mens jeg strikket 🙂 Og av og til lukket jeg øynene. For jeg er så trøtt i dag, at det halve kunne være godt nok.
Nå for tiden, når mye står på, er det enkelt og greit å strikke ullragger. Må jo forberede seg til neste vinter 😀
Men altså, det er restegarn det handler om, og jeg har mye garn, og mye rester. Så litt sprelske glad-ragger er ikke å forakte til hjemmekosen, eller oppi støvlene, eller hvordan man nå velger å bruke dem 🙂 Greit å minke litt på garnlageret også 🙂 Og jeg bruker ullragger året rundt 🙂
Så disse har jeg gjort ferdige i dag, mens min venninne har vært fordypet i min klagesak, stakkars. Hun skal virkelig få heder og ære og en oppmerksomhet for den jobben ♥
Det er en del papirer som må til for å få full oversikt. Så her gjelder det å holde tunga bent i munnen, og unngå at øynene går i kryss. For dette er noe jeg ikke klarer lenger. Så da er det bedre når vi er to. Og venninnen min tok styringen, og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg hadde vært dødssliten om jeg skulle gjort dette selv. Og jeg er jo virkelig sliten, sånn helt uten å ha gjort stort.
Gode venner er virkelig en skatt ♥
Så nå er dagens arbeid sendt til en venninne på en annen kant av landet. Hun skal lese og se om noe kan eller bør endres. Og så venter jeg på noen dokumenter som NAV skal frigi. Og når alt er i havn, og evt. feil er rettet, så blir klagen sendt inn.
Og hva skal jeg gjøre i mellomtiden uten økonomisk støtte fra NAV?
Jeg venter på telefon fra NAV for å få en mulighet til å få den økonomiske støtten fortsatt, i klageperioden. Hvis ikke blir det smalhans her. Vi får se hvordan det ordner seg.
Nå er det kvelden her. Håper du har en fin kveld ♥
Det er rart med det, samme hvilken alder jeg har vært i, har jeg alltid vært glad i hjerter ♥ Jeg er en hjertedame 🙂
Jeg vet ikke om det er fordi jeg liker formen godt, eller om det er fordi det er en sånn fin symbolikk, eller om det er fordi jeg har så mye kjærlighet i meg. Det skal være usagt, men mest sannsynlig er det en kombinasjon av alle 3.
Jeg synes formen er fin, og den kan varieres og likevel se ut som et hjerte.
Symbolikken er veldig fin. Hjertet symbolerer kjærligheten, og livet. Og kjærlighet finnes i mange relasjoner.
Og jeg har mye kjærlighet i meg. Jeg har mye kjærlighet å gi. Og jeg tar gjerne i mot også 😉 ♥
I den siste tiden har jeg trengt ekstra kjærlighet. Mye ekstra. Det har vært flere hendelser i tilværelsen i det siste, som gjør at jeg trenger ekstra støtte, og bekreftelse på at jeg er likt og elsket, at noen bryr seg og at jeg ikke er alene. Jeg har trengt omsorg og oppmerksomhet, og ikke minst trygghet.
Det er ikke alt jeg forstår av det som har skjedd i det siste. Men det ironiske er at alt smerter i hjertet, det hjertet inni kroppen. Altså ikke i selve hjertemuskelen, for da hadde jeg nok havnet på sykehuset, men den delen av hjertet vi kaller følelser.
Den dagen Norge stengte, 12. mars, den dagen kommer jeg alltid til å huske, for jeg kjente det i hjertet mitt. Altså i følelsene. Det ble nesten som en hjertesorg. Jeg tror ikke jeg er alene om akkurat det. Mange fikk reaksjoner på det. Tenk på alle vi plutselig nesten måtte begynne å behandle som fremmede, og holde dem på avstand, dem vi var glad i. Det gjør noe med en, og det er vanskelig å ta det innover seg og forstå.
Så har månedene gått, og i mellomtiden skjer andre ting, som jeg også sliter med å forstå. Og hjertesorgen forsterkes.
Og så kom finalen nå på fredag, når NAV beviste sin mangel på hjertevarme. Og det kan jeg i alle fall ikke forstå. NAV er jo der for å hjelpe. Og jeg skal nok få min hjelp, men det må jeg kjempe for. Og er det noe jeg omtrent ikke orker å tenke på nå, så er det å kjempe. Men jeg skal gjøre det, jeg må gjøre det, hvis jeg skal overleve.
Og jeg har opplevd mye kjærlighet den siste tiden. Gode venner, og min aller nærmeste familie har sett hva jeg har trengt, uten at jeg har sett det helt selv. De har hjulpet meg, de har kommet på besøk, de har åpnet opp for at jeg kan ringe når som helst, og de kommer til meg ved det minste vink. De har sørget for å være her for meg, og de har hatt med seg oppmerksomheter, og dullet for meg etter beste evne. De har vært gode samtalepartnere og tilbydd en skulder å gråte på, og de har handlet for meg, når jeg har trengt det. Samme hva jeg har trengt. Det er kjærlighet det, det er hjertevarme ♥ Hvor hadde jeg vært i dag, uten dem? Jeg vet ikke.
Men jeg vet at jeg er utrolig takknemlig for dette. Og jeg er så utrolig glad i alle sammen ♥ Jeg kjenner det i hjertet mitt, gleden over å ha disse i livet mitt. Disse som bryr seg, og som plukker opp bitene av meg når jeg går på en smell.
I dag var min datter innom en liten stund. Det gjorde godt. Hun leste gjennom vedtaket fra NAV, og kom med et par uttalelser. Og jeg tenkte at selv om hun bare er 19 år gammel, har hun jammen et utrolig godt blikk for det som sto der og hvordan ting faktisk burde være, og hvordan det burde ha sett ut, det brevet. Men så var jo også rettslære et av favorittfagene hennes på videregående 🙂
Når jeg kommer mer til hektene igjen, skal hjertet mitt få lov å vise tilbake den samme hjertevarmen som har blitt meg til del fra gode venner og nærmeste familie. Og jeg satser på at de ikke synes jeg er helt hjertetom nå for tiden heller. Men det er vanskelig når man føler seg mer død enn levende enkelte dager, og bare har behov for å få, og ikke helt klarer å gi i samme skala. Men det kommer, gi det litt tid, det kommer 🙂 Alt til sin tid ♥
Forleden dag delte en av mine Facebookvenner en video. Videoen er av hennes datter og en venn, som fremfører sangen True Colors.
Nå snakker vi amerikanere altså 🙂
Men da jeg åpnet videoen, så var det som et tegn. Denne sangen passet helt perfekt inn i mitt liv akkurat nå. Rett og slett vakkert ♥
Jeg kan fortelle at Jacqueline Lord som spiller og synger her, er modell, skuespiller, og musiker. Jeg har ikke møtt henne, men jeg har møtt hennes mor (som delte videoen), som er gift med en tremenning av meg. De var på besøk her i landet for noen år siden, og da var de hjemme her hos meg en tur, før vi etterpå dro ut på tur og så oss om i distriktet og besøkte stedet våre aner kommer fra 🙂 Og da denne videoen dukket opp, følte jeg det nesten som en gave. Jeg føler meg nesten litt knyttet til den…hehe 😀 For den passet så godt akkurat nå.
Den passet helt perfekt til mitt hjerte ♥ Og musikk er faktisk god medisin og stemningsskaper ♥
You with the sad eyes
Don’t be discouraged, oh I realize
It’s hard to take courage
In a world full of people
You can lose sight of it all
The darkness inside you
Can make you feel so small
Show me a smile then
Don’t be unhappy
Can’t remember when
I last saw you laughing
This world makes you crazy
And you’ve taken all you can bear
Just call me up
‘Cause I will always be there
And I see your true colors
Shining through
I see your true colors
And that’s why I love you
So don’t be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful
I see your true colors
Shining through (true colors)
I see your true colors
And that’s why I love you
So don’t be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful (they’re beautiful)
Like a rainbow
Oh oh oh oh oh…
Det er mye i tilværelsen som skaper følelsesutbrudd. Det er jo sånn vi er bygget, vi, de fleste av oss i alle fall, er utstyrt med følelser. Følelser er alt fra sorg og sinne, til glede og intens lykke.
Nå i helgen har det vært demonstrasjoner i Oslo og Stavanger. Black lives matters. Og ja, jeg er enig i det. Jeg mener faktisk at alle liv betyr noe. Ikke bare de svarte. Så hvorfor i alle dager finner fornuftige nordmenn ut at de skal trosse alt vi har lært i coronatiden, og presser seg sammen for å demonstrere mot rasisme? For de demonstrerer jo egentlig samtidig at ingen liv betyr noe, i disse coronatider med smittefare.
Det er ikke mulig i en demonstrasjon hvor tusenvis av mennesker møter opp, å holde avstandsreglene.
Hvordan i alle dager er det mulig å gi tillatelse til sånt? Skjønner ikke myndighetene at folk ikke klarer å tenke selv når de er egget opp og følelsene ligger utenpå dem?
Det er sterke følelser i sving. Og jeg forstår det veldig godt. Politikken og politimyndighetene i USA opprører oss alle. Og jeg er svært, svært takknmelig for at jeg bor i lille Norge. Det burde vi jo alle være synes jeg.
Men nå er mange liv satt i fare her i Norge, fordi folk har latt følelsene koke og stimlet seg sammen for å uttrykke det. Hvor er logikken? Har vi ikke lært noe de siste månedene? Har vi ikke lært noe etter vinterferie i Østerrike?
Jeg sier ikke at vi ikke skal vise vår avsky for hvor lite verdt et farget liv er i USA. For det ER jo bare helt forkastelig, faktisk. Fargene er jo bare utenpå. Inni er vi jo helt like. Og jeg kjenner folk fra mange kanter av verden. Flotte folk, som også har følelser, uansett farge. Jeg kunne ikke drømme om å gjøre dem noe vondt, for de er jo som meg, kompliserte byggverk både på innsiden og utsiden. Og jeg er veldig glad i dem alle ♥
Men i disse tider BØR vi ta vettet i bruk, og ikke komme sammen på den måten. Det er min instendige bønn. For hva er vitsen egentlig?
Det finnes andre måter å protestere på. Det er alltid noen som er i stand til å dra i gang ett eller annet viralt. Hva om noen dro i gang en epostkampanje (send din avsky i ord til en eller annen amerikansk instans, la dem drukne i eposter)? Eller en videokampanje? Det finnes jo nok av utbydere å poste videoer som kan skape blest og oppmerksomhet om saken. Facebook, Tik Tok, Instagram, Snapchat, og sikkert mange flere. Dette vil jo være så mye tryggere, og det er kanskje allerede noe sånt på gang?
Allerede er det jo mange som har demonstrert med å poste et svart bilde. Og andre bilder. Dette for eksempel:
Det er veldig mange som har postet dette bildet, på Twitter, Facebook, og sikkert andre steder også. Men jeg aner ikke opprinnelsen. Jeg googlet, og valgte et tilfeldig, og det var en person, blant mange, som hadde twitret bildet. Jeg synes selv det er en god illustrasjon, og en fin måte å demonstrere på i disse tider.
Jeg velger å protestere i bloggen min. For jeg mener alle menneskeliv er like mye verdt, uansett farge og opprinnelse. Og jeg oppfordrer alle til å respektere alle. Ikke stimle sammen i store grupperinger på tusenvis av mennesker. For da har du demonstrert at du ikke bryr deg om meg for eksempel. Eller din gamle bestemor. Eller dine beste venner. For tenk om du nå har blitt smittet, og uanende viderefører smitten til noen som ikke tåler det? Bryr du deg ikke om det kanskje? Gir du F, så lenge du har fått være med på noe stort?
Nei folkens, bruk vettet. For jeg vet du har det, du også!
Ikke utsett noen for fare, selv om følelsene dine er opprørte. Bruk kreativiteten, og skap noe viralt heller. Noe som synes igjen uten å sette noen i fare. Først da har du vist at Black lives matters!
Jeg er selv en demonstrant, jeg har min(e) hjertesak(er). Men helsa har knekt meg, så mye er satt på vent. Men det å gå ut i en demonstrasjon, med hundrevis og tusenvis av andre mennesker, er faktisk en kjekk opplevelse. Eller sånt har i alle fall jeg følt det. For du vet med deg selv at her tenker alle som deg selv i denne saken. Så jeg skjønner demonstrasjonsgleden og fellesskapet. Men jeg kunne aldri drømme om å gjøre sånt i disse tider hvor vi har så mange regler om å holde avstand til hverandre, og hvor vi alle forsøker å unngå et visst virus. Jeg kunne aldri drømme om å utsette meg selv og andre for den faren som det viruset utgjør. For ikke å snakke om at ved en oppblomstring av viruset kan Norge bli stengt igjen. Var det virkelig såååå kjekt å ha det sånn?
Nei, dette her er ting jeg virkelig ikke kan forstå. Bruk vettet, for det står det respekt av. Demonstrer online, og spar liv!
I går hadde jeg min PEM dag nr 2 i denne runden. Det er ofte sånn, en dag, eller to dager med etterreaksjoner etter kjekke, vanskelige eller hektiske dager. Og reaksjonene er av det utmattede, hjernetåkete og smertefulle slaget som regel.
I det siste har jeg forsøkt å øke turmengden. Men det er ikke så veldig lurt. Så denne uken har det ikke blitt mer tur enn at jeg føler jeg i alle fall har fått litt.
Så i går, og i forigår ble det ikke tur. Men onsdag, da ble det topptur. Og ja, straffen kom jo.
I går var det fredag. Normalt er den dagen god for de fleste. For da starter jo helgen. Men om NAV velger å sende en mld til deg på en fredag, så gjør de det like før stengetid, og så kan du være nokså sikker på at det er dårlige nyheter.
Det skjedde meg i går! Helgen ble ødelagt før den fikk begynt.
De valgte å starte helgen min med avslag på uførsøknaden.
Har jeg ikke vært i kjelleren før, så gikk jeg i kjelleren da. Med knall og fall.
Jeg leste brevet, gråt og styrte på. Og noe i meg skurret. Brevet hadde feil info, mangelfull info, og var selvmotsigende. Alt i ett liksom. Det var litt vanskelig å lese det til å begynne med. Men hovedtanken i meg der og da var: hva skal jeg gjøre nå? Jeg må sende inn en klage! Her var jeg tross alt på min andre PEM dag, det som faktisk ER et av hovedtrekkene på ME. Og jeg leste ting om meg som slett ikke stemte.
Jeg fant fort ut at her trengs det hjelp. Både fordi jeg holdt på å gå helt i oppløsning, og fordi jeg trengte et hode som kunne tenke klart.
Jeg besluttet å kontakte en av mine venninner. Hun hev seg rundt når hun hørte dette, og kom for å hjelpe meg. Hun plukket opp bitene av meg, og sammen leste vi vedtaket, og etterpå nøstet vi opp alle trådene, og samlet alt av dokumenter, som beviser det jeg var så trygg på i utgangspunktet. For jeg var 100% sikker på at jeg ville få innvilget ufør. Så det sjokkerer meg at jeg ikke fikk det. Men det er ikke rart, når NAV umulig kan ha lest alle dokumentene.
Det har jo vært fryktelig travelt for NAV de siste månedene med covid19 og alle som ble permiterte og mistet jobben rundt om i det ganske land. Så jeg skjønte jo hvorfor de drøyet med saken min, og jeg hadde forståelse for det. Men så har de sikkert fått det for seg at nå må de bli ferdige, for nå har det gått så lang tid. Så da føyset de over min søknad i en brenning, og besluttet at hun der får finne seg en jobb.
Men hastverk er lastverk.
Mine dokumenter, som tydeligvis må være rotet bort, eller ikke hatt anledning til å lese, eller noe sånt, de skal de få av meg når jeg skriver klagen. Og jeg håper virkelig at de da tar seg tid å lese gjennom hele saken. Så slipper de å få meg i saksbunken flere ganger. For det er jo virkelig sløsing av ressurser. Og jeg trodde ærlig talt at NAV hadde nok å gjøre i disse dager, hvor arbeidsløsheten er stor. Men de hadde visst lyst å flytte meg inn i den samme bunken som resten av landet har havnet i.
Jeg vurderer advokat. Men så føler jeg at saken min er veldig sterk. Nå skal jeg i alle fall gruble litt på det i helgen!
Og du vet….grubling, og soving, det er en vanskelig sak. Og når det da i tillegg er fullmåne, ja da kan man nesten gi opp søvnen.
Jeg klarte virkelig ikke å sove. Jeg var oppe en gang om natten. Skyene hadde lettet etter mye regn disse to dagene, og månen lyste inn vinduene. Fullmånen, fant jeg ut etter å ha googlet litt. Ikke rart jeg slet med å sovne. For det har jeg lært meg i det siste, at fullmånen påvirker meg.
Jeg sovnet til slutt. Da hadde det vært lyst ute en lang stund, og fuglene var i full gang med sitt sangkor.
Etter sånn cirka 3-4 timers søvn konstaterte jeg at det er solskinnskdag i dag. Og da måtte jeg jo opp. Jeg kan ikke sove bort en fin dag. Og selv om jeg føler at jeg har fått juling, så må jeg ut og klippe plenen. Og det blir turen min i dag.
Og ja, kroppen føles som den har vært utsatt for slagsmål. Hele meg føles som full av blåmerker, melkesyre og stive, vonde ledd og muskler. Og jeg har jo ikke engang vært i fysisk aktivitet.
Men vet du hva? Det blir helt sikkert en god dag fordet. For jeg skal nyte de solstrålene vi får, for de gir meg glede. Og glede, det er livets drivstoff. Så når “dagen derpå” først kom, så brakte den heldigvis solen med seg ♥ Og solen er min medisin ♥
Jeg er litt i ørska for tiden. Jeg har holdt meg mye i aktivitet, noe som jo gir en smell i ettertid.
På onsdag gikk jeg tur med 2 venninner, det skal jeg skrive om litt senere. Men etter det har jeg hatt et ordentlig dropp. Og siden jeg ikke har hatt noen planer i går, og heller ikke i dag, så blir dagene til etter spontanprinsippet. Og når jeg da fikk denne etterreaksjonen, så var det bra jeg ikke hadde noen planer disse dagene.
Så i går ble en dag med MYE hvile. Deler av dagen satt jeg foran Netflix, med Dynastiet og strikketøy. Og mye av dagen i dag blir nok også sånn. Jeg begynte med litt husarbeid i går, og skal fortsette litt i dag. Men aller helst ikke gjøre noe mer enn det, for å komme meg til hektene igjen nå til helgen.
Klokken 19.00 var jeg i seng i går. Da holdt jeg ikke ut mer. Da hadde jeg glippet med øynene i mange timer allerede, og slet med å holde hodet oppe. Jeg får en sånn sykt sliten følelse i nakken og ryggen når jeg har det sånn. Så da gikk jeg til sengs.
Jeg sovnet ganske fort. Men våknet igjen senere på kvelden, og det var jo fortsatt lyst ute, pluss mennesker som gikk forbi, eller holdt på med ting utenfor sine hus. Jeg har vinduet åpent, så hører alt godt.
Da fant jeg frem boken jeg begynte å lese i går, og lå og leste en stund, til jeg kjente det var på tide å lukke øynene igjen.
Jeg våknet kl. 7 nå i morges. Så 12 timer til sengs, var absolutt nødvendig.
Og da jeg sto opp, kjente jeg på trangen til å gå og legge meg igjen 😀
Så kanskje gjør jeg det i løpet av dagen, om været blir for grått. Men akkurat nå er det litt solglimt iblant, selv om værmeldinga sier øsepøseregn. Og sol, det er næring for meg 🙂
Uansett, nå er det på tide å kle seg litt, og gjøre litt husarbeid, sånn at helgen blir god. Og så strikke og kanskje se litt mer av Dynastiet, eller noe annet 🙂
