Jeg skriver her litt i rykk og napp. Det er forskjellige årsaker til det. Mest fordi jeg ikke er i form alltid, og må prioritere å gjøre andre ting. Men jeg leser her titt og ofte. Jeg legger ikke alltid igjen kommentarer. Men det er kjekt å forsøke å henge med litt i alle fall. Så noen dager leser jeg mye, andre dager litt mindre.
Jeg kommer snart med flere skriverier om London turen min. Og så har jeg nylig vært på enda en tur, til Spania. Var der en langhelg, og fikk oppleve å sanke D-vitaminer, som jeg alltid har litt lite av. Andre kjekke opplevelser ble det også. Men jeg skal ikke røpe for mye enda 😉
Og så har jeg visst fått en diagnose. ME.
Jeg skal til behandling, begynner i oktober, hvor det skal forsøkes å gjøre noe med saker og ting. Jeg vet ikke enda hva behandlingen går ut på. Men er veldig spent på dette. Evig optmist 😀
Så om dagen er jeg litt variabel i stemningen hos meg selv. Litt lett på gråten, rett og slett.
Men jeg er veldig glad for å bli sett og hørt i helsevesenets lange og mørke korridorer, endelig.
Det er et ordtak som heter: Alt til sin tid.
Og det er hva som driver meg videre. Og nå er det kanskje min tid? 🙂
Bildet her er fra min langhelg i Spania. Det er tatt i fjellandsbyen Guadalest.
Jeg synes bildet illustrerer min vei mot toppen av en løsning på alle mine problemer, og hvor jeg også underveis evner å finne roen og nyte veiens skjønnhet 🙂
Jeg blir så sint, og så uendelig lei meg, når jeg ser at noen har brukt tid og energi, for å ødelegge for andre.
Sint, fordi jeg synes det er så stygt og unødvendig. Rett og slett ondskapsfullt!
Lei meg, fordi noe er ødelagt. Og fordi at jeg selv gjerne skulle hatt den energien.
Hadde jeg hatt den energien, skulle jeg såvisst brukt den på noe mer konstruktivt og fornuftig!
En dårlig dag, fortsatte dårlig med dette synet. Sånt så det ikke ut i går, da jeg også var forbi her.
Ikke at dagen er ødelagt. For humøret er (var) godt. Men kroppen lystrer ikke i dag. Jeg ødela det i går, da jeg hadde en god dag, og gjorde mer enn jeg burde. Vanskelig å ikke bli glad og ivrig når de gode dagene melder seg.
Men ut på tur ville jeg likevel i dag. En liten tur. Til Ulvanuten.
Og det var på vei opp dit, at humøret ble redusert, da jeg kom forbi denne benken, som noen har funnet nødvendig å ødelegge.
Turen gikk jeg, for å få tankene litt i perspektiv, for å få noen gode impulser fra naturen rundt meg. Og når jeg har det vanskelig, så synes jeg det er godt å gå til Ulvanuten. For der finner jeg litt roen ♥
Mye som rører seg hos meg for tiden, med andre ord. Og jeg sliter veldig.
Men det ordner seg nok etterhvert.
Må ta tiden til hjelp.
En ulykke kommer sjelden alene. Det har jeg fått bevist de siste par ukene. Så jeg kan love at akkurat det stemmer!
Det hele begynte da jeg skulle en tur ut til han jeg hadde en kort romanse med. Saken var at jeg hadde besluttet vi måtte ha en liten alvorsprat, og jeg regnet nesten med at jeg kom til å reise hjem igjen som fri og frank kvinne 😛 Og det gjorde jeg jo.
Vi hadde en god prat vi, og skiltes som gode venner ♥
Men innen jeg kom så langt, så var det altså på veien til der han bor, at jeg kjørte, og satt i mine egne tanker.
Og det var jo da jeg feilet. For plutselig ble jeg i mørket obs på at noen sto litt lenger fremme med et sånt stoppskilt, og viftet med dette, og henviste meg inn til en parkeringsplass.
Følelsen i meg da var ikke god. Fra før av hadde jeg de siste ukene kjørt gjennom mange fartskontroller, uten å bli vinket inn.
Men her satt jeg med et lønnlig håp om at jeg ble vinket inn ved en feil.
Men neida…. Så heldig var jeg ikke.
Politimannen var hyggelig, presenterte seg og sa at jeg var blitt målt med litt for høy fart. Men jeg var visst heldig. For jeg kjørte såpass “sent” at jeg slapp å få prikk i førkerkortet. Jippi!
Med min allerede skrale økonomi, så svir jo sånt i lommeboka. Men jeg smilte og var like hyggelig tilbake jeg.
På hjemturen etterpå, var det noen som syntes jeg kjørte for sakte. Men jeg har sverget på at jeg ikke skal bli tatt i noen ny fartskontroll. Så her skal fartsgrensene overholdes. Og i går var det ny kontroll, men da kjørte Eva eksemplarisk 😀
En annen økonomisk utfordring kom tidligere i uka. Den er av privat karakter, men svir enda mer i lommeboka enn den lille fartsboten.
Da fikk jeg en solid nedtur, hvor jeg faktisk lurte på hva i alle verdens dager min misjon her på denne kloden egentlig var god for? Og ja, jeg var veldig fristet til å finne en lettvint vei ut. Men, jeg har jo barn. Og aldri i verden om jeg noen gang skal svikte dem ved å feige ut.
Aldri!
Ikke engang når de har blitt pensjonister.
Nedfor og tankefull for tiden.
Og så var det i går da.
Jeg var ute en tur med en venninne. Vi hadde oss en god samtale, og kikket litt i butikker. Venninnekos. Sånt trenger ikke å koste noe, heldigvis.
På veien hjem oppførte bilen seg underlig et par ganger. Og da jeg kjørte den bratte bakken opp til mitt hjem, var det så vidt jeg fikk bilen til å rulle. Da var det fristende å gå ut og dytte (akkurat som at jeg ville klart det, liksom 😛)
Jeg var heldig. Jeg fikk bilen plassert i garasjen, med et nødskrik.
Og en lampe hadde begynt å blinke heftig, og litt googling da, ga meg troen på at nå var jeg i alle fall konkurs! Så her ble gode råd dyre. Jeg var innom en del tanker i hodet. Som å knokse bilen, og heller kjøpe en ny på sikt. Og dermed være uten bil på ubestemt tid, til økonomien bedrer seg.
Men for meg er en sånn tanke horribel. Jeg som bruker all energien min på små ting, hvordan skal jeg klare å gå til bussen, ta bussen, forholde meg til masse fremmede folk, for så å gå til destinasjonen, og gjøre det jeg skal, og så hele prosessen hjem igjen?
Jeg er redd jeg ville blitt veldig isolert. Men jeg var klar! Beredt til å mure meg inne, og kun ta en liten tur i butikken ved behov.
Jeg var rett og slett klar til å synke ned i depresjonens mørke klør en periode. Helt frivillig.
En absurd tanke, egentlig.
Men der og da, var det eneste løsningen. Rett og slett å koble ut litt. Men ikke mer ut, enn at man kan komme tilbake igjen.
Bedre enn å feige helt ut, i alle fall.
Jeg fikk beklaget meg over manglende bil, og skrev på facebook i håp om at noen med greie på bil, kunne tenke seg å ta en kikk på den ved anledning?
Og ja, en god venn skal ta en kikk på den i slutten av kommende uke. Og han mener at det kanskje ikke er så ille og så dyrt som jeg hadde googlet meg frem til.
Så kanskje er jeg heldig her også, tross alt?
Hell i uhell.
Når ting først skal skje, så går det gjerne bedre enn man først tror.
I mellomtiden har jeg fått låne en bil nå i helgen. Vi skulle tross alt en del ting. Bl.a. kjøre datteren min til drillkonkurranse osv. Og uten bil, ville det blitt tungvint. Spesielt med tanke på at her skjedde flere ting over hverandre, sånn at vi måtte kjøre sånn og sånn, for å rekke det og det.
Dette hadde aldri gått om vi var avhengig av offentlig transport.
Tusen takk til min bror, som låner meg firmabilen denne helgen. 3 seter. Passer akkurat til meg og min lille familie ♥
Så helgen ble i alle fall reddet. I morgen leverer jeg bilen tilbake, og forbereder meg på en uke uten bil. Men heldigvis med snille mennesker som hjelper til med litt sjåførtjenester 😀
Så egentlig er jeg heldig. Med tanke på alt som går galt for tiden.
Jeg sliter med å holde humøret oppe. Men takket være forståelsesfulle familie og venner, ser ikke ting totalt mørkt ut.
Så jeg skal nok klare meg gjennom denne elendigheten også 😀
Jeg har blitt sterk gjennom all motgangen, men synes nok at jeg kunne fått slippe dette likevel 🙂
Men sånn gikk det ikke.
Heldigvis har jeg mye kjekt å se frem til fremover 🙂 Det er trøsten det 😀
Når ting går som de går, og energien uteblir, så gjelder det å være kreativ. Det er utrolig mye her som bør gjøres nå i vår, men energi, og penger, er det dårlig med. Dvs. ferieturen jeg skal ha med datteren min, blir jo litt kostbar, siden den må tas i fellesferien.
Men sånn utover det, så hadde jeg jo ikke akkurat den mest komfortable ferieturen i fjor. Og selv om jeg dro på teltferie, så er det dyrt i dette landet. Til og med det!
Så nå planlegger jeg å innkalle til dugnad, i håp om at noen av mine venner på Facebook forbarmer seg over meg.
Det eneste problemet er at selv om det er dugnad, koster det jo penger. Så her må jeg virkelig se at jeg faktisk har råd. Men det ser dårlig ut akkurat nå. Så jeg må være kreativ når det gjelder det også 😉
Det er jo konfirmasjon også i mai.
Heldigvis ikke noen av mine. For vi er ferdige.
Men jeg har en nevø, som jeg også er fadder til, som skal stå konfirmant i mai. Og han må jeg jo også tenke på, så klart 🙂
Gleder meg veldig til å se ham stå konfirmant ♥
Og mye opptar tankene mine for tiden. Og bekymringene hoper seg opp, både for den ene og den andre tingen. Men jeg håper at ting løser seg litt etterhvert, om ikke så lenge. For det må det.
Men en ting er i alle fall sikkert. Jeg er pukka nødt til å vinne i lotto.
Og for å få til det, er jeg jo nødt til å spille lotto.
Og det har jeg jo ikke råd til, ikke sant?
Så da blir det en ond spiral.
Men jeg håper å finne en vei ut av den onde spiralen etterhvert.
Som regel løser ting seg, på en eller annen måte 🙂
Og det gjør det nok nå også.
Jeg holder på å rydde i en bod. Og der er det sikkert noe jeg kan selge 🙂 Det har jeg gjort før, med hell 😀
Nå må jeg bare finne energien til å få lagt ting ut til salgs. Og det er der det skorter veldig for tiden. Energien er ikke samarbeidsvillig.
Men, viljen er der. Så da skal det nok ordne seg 🙂
Viktig å bevare troen og opptimismen. Det er jeg nødt til nå 🙂
Det er ikke til å stikke under en stol at årene går, og man blir ikke yngre i løpet av den tiden.
Men jeg har likevel vært heldig, hvor jeg har klart å styre unna de helt store alderstegnene. Joda, man kan jo se at jeg har vært en voksen dame i mange år, men rynker og grått hår, har holdt seg litt på avstand.
Jeg kan vel si at jeg har hatt en nokså grei livsførsel, hvor røyk og alkohol og sånt, ikke har vært min største interesse.
Jo, jeg liker å ta meg et glass vin en gang i blant. Men noen utsvevende festløvinne kan jeg ikke akkurat skryte av å være.
Og jeg har aldri røykt. Eller jo, passiv røyking har jeg jo vært utsatt for. Nokså mye av det, faktisk. Men heldigvis er de tidene slutt for lengst, at man røyker innendørs. Nå går man oftest ut med røyken. Og jeg følger sjelden etter.
Etter jeg passerte 40, fikk jeg stadig høre hvor ung jeg så ut, og stort sett, når noen skulle tippe alderen min, lå de oftest sånn cirka 10 år under min egentlige alder. Det var jo hyggelig det, selv om jeg innrømmer at jeg ikke tok det helt seriøst. Men etterhvert som tiden gikk, og det gjentok seg, til stadighet, så begynte jeg faktisk å tro litt på det. Og da ble det jo enda kjekkere 😀
I det siste, har jeg merket meg at jeg har begynt å få en del rynker, rundt øynene. De dukker opp når jeg smiler og ler. Så da kan jeg vel kalle dem for smilerynker. Men de blir mer og mer fremtredende synes jeg.
I dag morges sto jeg og så meg selv i speilet, jeg smilte og gjorde meg til, for å sjekke disse rynkene som begynner å bli så fremtredende. Og jeg kom frem til at jeg egentlig ser ganske koselig ut når jeg smiler og alle disse rynkene popper opp 😀 Som en koselig bestemor, kanskje?
Dette var mine tanker da. Du er sikkert ikke helt enig 😉
Jeg sto og kikket på smilet, øynene og rynkene. I beundring. Jeg følte ikke det så aller verst ut.
Nå er det ikke sånn at jeg ønsker meg en drøss med rynker. Men jeg frykter dem ikke heller. Jeg har aldri fryktet dem. Og sant og si, til neste år, fyller jeg 50. Og da ville det jo være rart om ikke alderen hadde begynt å sette litt spor?
For noe botox og sånne greier, kommer aldri inn i denne kroppen, med mindre det skulle være medisinsk nødvendig for liv og helse. Og det tror jeg nok ikke det er noen stor fare for 😉 😀
Jeg synes det er helt greit at jeg har litt rynker, og at det går å se at jeg har levd en stund. For livet har jo ikke akkurat vært noen dans på roser. Og det setter jo sine spor. Så jeg er litt stolt jeg 🙂 Jeg føler meg heldig, jeg har kommet meg så langt, tross alt 🙂
På selveste kvinnedagen valgte jeg å gå til frisøren. Ikke fordi det var kvinnedagen, men fordi det faktisk er ca. et år siden forrige gang jeg lot noen freshe opp håret mitt.
Nå er ikke jeg blant dem som markerer kvinnedagen så veldig. Men jeg synes det er veldig bra vi har denne dagen, til å huske dem som kjempet for oss og våre rettigheter. Og bra å huske på at vi ikke må slutte å kjempe selv om vi har fått det mye som vi har kjempet for.
Jeg kom ikke på datoen en gang, da jeg bestilte time hos Stine Agnethe, frisøren min. Men ble jo så klart obs på det etterhvert som dagen nærmet seg.
Jeg har hatt samme frisøren helt siden hun var ganske ung, og gikk på frisørlinja på videregående. Og jeg kommer nok ikke til å bytte, med det første. For dette er en frisør jeg synes er enormt dyktig, og veldig hyggelig ung dame.
Jeg har faktisk kjent henne siden hun ble født. Hun er datteren til et vennepar av meg.
Håret mitt har holdt seg veldig godt dette året etter det sist ble klippet.
Dette bildet er fra i går, da jeg gikk tur med min mamma 🙂 Og som du ser, har håret blitt ganske langt. Det begynte å bli plagsomt på to måter. Den ene måten er at det ble tungt, og vanskelig å holde pent og rent. Den andre måten er at det var vanskelig å få sove med det lange håret som kveilet seg alle veier.
Men Stine Agnethe visste råd. Hun vasket, klippet og stelte håret. Og det var en fryd å få kjenne på den følelsen ♥
En ordentlig nytelse 😀
Så hadde hun lyst å krølle håret mitt, som en siste finish. Og spøkefullt bemerket jeg at det sikkert ikke ville holde lenge etter jeg var kommet ut i været utenfor. For i dag har det blåst og snødd. Snøen har ikke lagt seg, til det var den for bløt. Men guffent var det å være utendørs i alle fall.
Stine Agnethe gjorde en grundig jobb. Hun hadde i stylingprodukter, og krøllet i vei med en tang som jeg selv kunne ønske meg å eie. Det ble litt voldsomt, bemerket hun, men som hun sa: “Om en time ser det bedre ut!”
Jeg synes det ble kjempefint. Ble nesten litt nostalgisk, for jeg hadde permanentkrøller på 80 tallet 😉
Med krøller og en del kortere hår, er Damen nesten ikke til å kjenne igjen. Men følelsen av velvære er ubeskrivelig ♥
Ute i vinterværet fikk krøllene motstand. Snø som virvlet i hissig vind fikk herje fritt med krøllene. Og kaldt var det også.
Jeg søkte tilflukt i nærmeste kjøpesenter, for å spise brunch, og handle noen gaver.
Favoritten min er å spise Club Sandwich på Jordbærpikene. Tror det er den dyreste retten de har, men den er bare kjempegod synes jeg ♥
Dette synes jeg at jeg fortjente denne 8. mars 🙂
Etter heftig gaveshopping, kom jeg meg til slutt hjem.
Og langt ut på ettermiddagen, fikk jeg bekreftet at Stine Agnethe hadde gjort en god jobb. For krøllene hadde overlevd både vind og snø, og gaveshopping.
Så nå er jeg spent på hvordan det ser ut i morgen, når krøllene har fått oppleve nattens magi på puten 😀
Tipper de er litt mer flatklemte da 😉
Og etter neste hårvask, har nok frisyren et helt annet utseende 😉
Men jeg vil nok en gang si tusen takk til den flotte frisørdama mi ♥
Hun som alltid gjør en knallflott jobb med håret mitt.
Jeg skal forsøke å ikke drøye det et helt år til neste gang 😉
Dem som har fulgt meg en stund, vet at jeg sliter med utmattelsesproblematikk. Og at jeg i perioder er ganske så fraværende her. Men det betyr ikke at jeg ikke tenker på blogg, og at jeg ikke går innom for å kikke. Det betyr bare at jeg er litt roligere, og ikke fullt så “høyrøstet”. Jeg er fortsatt meg, og henger med så godt det lar seg gjøre 🙂
Hele dette året som har gått, har i grunnen vært veldig preget. For jeg besluttet at jeg måtte bli flinkere til å porsjonere energien min. Og det er en prosess det også, det å planlegge etter hva jeg kan få til, ikke etter hva jeg har lyst å få til. Det er jo dessverre flere lyster, enn muligheter til å klare å utføre lystene.
Og når jeg nå bruker ordet lyster, så handler det ikke om intime ting, eller godteri 😉 Det handler mer om å leve livet, leve i nuet.
Det har vært veldig viktig for meg etterhvert. Det å leve i nuet.
For jeg har jo tross alt sett hva helsa kan gjøre, og hvor mye den kan begrense.
Så det har vært litt av prosessen, å lære meg å leve i nuet.
I går levde jeg i nuet, og tok meg en tur til Stavanger. For jeg hadde nok energi til det. Jeg valgte å gjøre det, fordi jeg hadde lyst å kikke litt i butikker, og jeg hadde lyst å gå på Starbucks og ta meg en god drikke der i hyggelig lag 🙂
Den høsten vi nettopp hadde, den som det fortsatt føles vi er inne i sånn værmessig sett, den var den verste så langt. Jeg har vært så langt nede, så totalt sliten og utkjørt, og hele helsa virket som den tok springfart, for å gjøre meg dårligere. Flere hendelser forsterket dette, og gjorde ting vanskeligere for meg.
Men jeg er av sorten som ikke gir opp så lett, heldigvis 😀
Her en dag kjøpte jeg meg nytt verktøy. Ikke fordi jeg hadde behov for det der og da, men fordi jeg ble glad av fargen. Verktøyet var helt likt det ordinære, som har oransje farge. Men for meg, er rosa en gladfarge, og jeg bare måtte unne meg det. Bonusen var jo at det var noe i verktøysettet jeg ikke hadde fra før av også i min verktøykasse 🙂
Så klarte jeg endelig i høst, å få til å bytte fastlege.
Og da skjedde noe veldig positivt etter mitt første møte med ham.
Skuldrene mine senket seg. Jeg begynte å slappe av. Jeg ble endelig hørt, forstått, og sett.
Og plutselig var det bittelitt lettere å leve i nuet. Å nyte de små gledene. For jeg hadde jo plutselig opplevd en stor glede, et håp om å komme videre i et uendelig tregt helsesystem.
En dag i forrige uke var jeg på besøk hos en venninne. Hun er veldig flink å lage mat, og uendelig flink til å få maten til å se fristende ut. Man spiser jo tross alt litt med øynene også. Hun laget pannekaker, med cottage cheese fyll, og blåbær. Det smakte veldig godt, og skjerpet appetitten 🙂
Og så har jeg jo kommet dit nå, at jeg ser litt lysere på ting, som følge av å ha kommet et lite skritt videre i helsesystemet. Og med en gang man ser litt lysere på ting, så åpnes nye dører. Og for min del, har døren til kjærligheten åpnet seg. Jeg klarte å gå ut av døren, og se meg litt nøyere rundt, og møte en som var litt utenfor mine stramme rammer. Han var utenfor rammene på noen måter, men viser seg å være så absolutt innenfor på de fleste andre områdene. Men jeg hadde ikke klart å se det, om jeg ikke hadde gått utenfor døren og tatt en kikk utenfor mine rammer.
Pålagt selvpining. Det er det jeg har drevet med før tror jeg. Det å lage strenge rammer, og ikke våge å se utenfor boksen.
Men jeg trengte det dyttet. Det positive i å bli sett og hørt av helsepersonell.
Jeg unner meg gjerne litt egentid, med levende lys, og lesestoff eller strikketøy. Gjerne i en slags kombinasjon 😉 Det er avslappende, og godt for den mentale biten 🙂
Så nå, de siste ukene, hvor jeg opplever så uendelig mye godt på følelsesfronten, så merker jeg at jeg har fått en glad energi. Jeg er fortsatt sliten, men er inne i en god periode, hvor mye av smertene er redusert, og hvor humøret har tatt sats, og tillatt seg å være bedre enn godt 🙂 Og da er det så mye lettere å være med på ting, å gjøre ting. For smertene er såpass redusert, at jeg faktisk stort sett får sove om natten. Noe som er fantastisk.
Men denne siste natten var ikke fullt så god. Så i dag kjenner jeg det. Men har likevel energi til å gjøre noe 🙂 For livsgleden har jeg jo. Jeg har så mye å glede meg over. Både av det jeg hadde fra før av, og av nye gleder, som bare kan bli enda bedre 🙂
Jeg må fortsatt porsjonere energien min. Jeg må fortsatt ta hensyn til meg selv. Men jeg skal være flink å leve opp til mitt nyttårsforsett, som er at jeg skal være mye snillere med meg selv enn jeg har vært før 🙂 Kanskje kan det også gjøre en forskjell, i alle fall for dem jeg er glad i ♥
Roser jeg fikk på lørdag, av mannen jeg har falt for. Og de står like vakre i dag 🙂 Gjør dagen min positiv og glad ♥
Nå har jeg lyst å gå en tur, og gjøre dagen min enda bedre 🙂
Det er på tide å ta et oppgjør med året som har gått. Det er bare noen få dager igjen av 2016, og jeg bruker disse dagene på å reflektere litt.
Jeg har hatt et veldig fint år. Til tross for at min helsesituasjon har forverret seg. Jeg har følt at jeg har vært i harmoni med meg selv. Mentalt. Det er akkurat som at jeg begynner å innse at jeg må være tålmodig, og at jeg må leve livet mitt som det er, ikke som jeg ønsker det hadde vært. Jeg må leve som kroppen min sier. Jeg må ta hensyn til meg selv. Lytte til kroppens signaler, og ikke presse meg så veldig. For det blir jeg bare dårligere av, har jeg funnet ut. Det fant jeg ut i november. Fikk en bekreftelse da, når jeg var på tiltak via NAV. Jeg fant ut at det å presse kroppens grenser, gjorde at jeg ble verre, og i tillegg ble ekstra syk. Immunforsvaret klarte ikke jobben, å holde uhumsketer på avstand.
Men for mitt indre, har jeg klart å finne en balanse. Jeg kan gjerne være tungsindig. Men ikke lenge av gangen. Det kan blåse bort like fort som det ankom. Og det er fordi jeg har lært meg hvordan jeg kan bekjempe det. Jeg lar det ikke slå rot, og bygge seg sterk. Jeg er heller der, at jeg ser det positive i alle ting. Eller forsøker i alle fall å gjøre det 😉 Og det aller meste, har jo noe positivt ved seg. Selv når det ser mørkest ut.
Mine barn begynner å bli store nå. Sønnen min er 20, og voksen allerede. Men samme hvor voksne barna våre er, vil de alltid være våre små gull. De vil alltid være i vårt liv, og vi vil alltid bekymre oss. Det vil aldri ta slutt. Men gleden er jo at de klarer seg godt. At de har blitt flotte mennesker, med gode verdier.
Datteren min fyller snart 16. En utfordrende alder for oss som foreldre. Men også en herlig god tid med høy utvikling, med mange gleder og nye erfaringer. Hun står nå på terskelen hvor hun skal ta stilling til hva hun har lyst å gjøre videre. Og planen er klar.
Det har ikke blitt så mye reising dette året, som tidligere år. Men jeg klarte å komme meg på campingtur. Noe som passet meg veldig godt. Egentlig skulle jeg heller ønsket å bo på hotell. For bekvemmelighetens skyld, og ikke minst, for helsen sin skyld. Men det gikk veldig greit på telt camping også. Det var trivelig. Selv om jeg var alene mye av tiden.
Det kjekkeste med turen, var å besøke venner og kjente, som bor langt fra der jeg selv bor. Og jeg koste meg veldig med det.
Og så ble det en utenlandstur også. I november. En billig tur til Gdansk, sammen med en venninne. En tur jeg kommer til å huske med glede, lenge lenge 🙂
Kjærligheten har ikke helt stått ved min side dette året. Den har i grunnen vært rimelig fraværende. Akkurat som helsen. Egentlig bare trøbbel, i bunn og grunn.
Jeg har den leie tendensen at jeg faller for dem som er feil for meg. Ofte er de feil for andre også. Men så er de likevel der at vi naive damer liker dem, og forelsker oss.
Dette er en trend jeg forsøker å snu. Sånn for meg selv. Jeg har bare ikke lykke innen kjærligheten. Så når jeg da endelig klarer å forelske meg, må jeg fra nå av si til meg selv: “Nei Eva, dette her kommer til å gå galt, det vet du!”
For det er nemlig det som skjer. Hver gang. Uten unntak.
Jeg har klart å forelske meg litt i år også. Det tok sin tid. Men plutselig møtte jeg en, som jeg ble betatt av. Så de siste 4-5 månedene, har vært fylt av tanker og funderinger.
Og jeg har kommet til en konklusjon.
For advarslene har ikke latt vente på seg. De har kommet, jevnt og trutt. Nådestøtet (bekreftelsen) kom i dag!
Så her er konklusjonen: å skru av følelsesregisteret. Stenge det inne. Igjen. Og ikke la det slippe ut. Ikke de første 4 årene i alle fall.
Det er jo egentlig en umulig sak. Men kan likevel la seg gjøre, i en kortere periode.
Jeg kan ikke la meg selv bli fortvilet og ødelagt av et annet menneske, igjen. Det er ikke snilt gjort mot meg selv. Så jeg bør bare lukke den døren. Holde den åpen for gode vibrasjoner, gode vennskap, og sånt. Ikke for kjærlighet. Ikke før hjertet mitt er skikkelig reparert. Hvis det noen gang er mulig.
Så her står vi, ved dette årets ende. Vi skal nå legge alt bak oss, og begynne på nytt. Med nye tall, nye opplevelser, og skape nye minner.
Målet mitt for det nye året, er å finne hva som feiler meg, og evt. hvordan det kan ordnes, sånn at jeg får en bedre livskvalitet. Og så skal jeg ikke forelske meg igjen. Det er for hardt, for brutalt. Og fører ikke til noe.
Jeg skal stå på for mine barn, og for det de jobber med å oppnå i livet. Og være den gode moren jeg har vært de siste 20,5 årene.
Og så skal jeg ellers forsøke å være det gode mennesket folk sier at jeg er. Det er alltid godt å høre noe pent om seg selv. Det gir en liten boost til selvtilliten 🙂
Tusen takk for det ♥
Foretar du selv et lite oppgjør ved årets slutt, eller danser du deg bare lett inn i neste år uten å blunke?
I går var jeg hos legen. Jeg fikk en hastetime.
Det er jo litt teit da, egentlig. For hadde jeg bestilt ordinær time når problemet oppsto, så hadde jeg sikkert fått samme dagen, og noen andre kunne hatt hastetimen.
Men altså, problemet oppsto. Og jeg tenkte at det sikkert går over.
Akkurat på sånne ting, er jeg skikkelig mandig. Jeg skal være så tøff. Så jeg utsetter og utsetter. Helt til det blir uutholdelig. Og jeg da altså må ha hastetime.
Problemet denne gangen var noe rart med huden på det ene benet. Nummen, og likevel skikkelig øm og smertefull. Får helt frysninger når noe er borti. Så må gå med stramme myke klær, for å overhodet klare å fokusere på andre ting. Det har blitt så ille, at de tre siste nettene har jeg knapt sovet.
Men legen visste råd. Min nye lege…han har jeg troen på 😀
Det var et navn på sykdommen, som jeg jo ikke husker nå. Men enkelt oversatt: Høysensitiv hud. Det kunne ha forskjellige utspring, bl.a. solbrenthet, psykisk stress…osv. Og Fibromyalgi. Aha!
Fibromyalgi er en av sykdommene jeg skal utredes for. Så her begynner det å bli interessant.
Nå er det jo ingen konklusjon i dette da. Men absolutt noe å jobbe videre med.
Men så var det medisinen da.
Det var ingenting mindre enn antidepressiva.
Nå er jo ikke jeg deprimert. Men på denne årstiden er jeg tungsindig. Men likevel, jeg har jo vært verre før.
Men denne medisinen skulle også virke på denne hudsykdommen.
Så gikk jeg på apoteket. Og hun farmasøyten, snakket veldig om hvordan jeg burde bruke medisinen, og hvis jeg kjente noe til bivirkningen, så måtte jeg redusere dosen og ta kontakt med legen.
Jeg måtte jo spørre hvilken bivirkning det var snakk om? Jo, det var økt munterhet. Jeg begynte å le litt jeg da. Er det så galt å være munter da? Men jeg skjønte jo at hun ikke sa det for å være morsom. Så jeg kvalte latteren etter få sekunder 😉
Nå skjønner jeg hvorfor de kalles Lykkepillen.
Etter å ha lest pakningsvedlegget, skulle jeg ønske jeg ikke hadde lest det. For der sto så mange bivirkninger at jeg ble helt dårlig. Og igjen, jeg skal aldri gå på noe sånt veldig langvarig. Det holder med 10 dager, som jeg skal gjøre nå.
Så enten vil jeg bli veldig lykkelig, eller så vil jeg bli suicidal, ifølge pakningsvedlegget. For der er det snakk om de første to ukene. Skremmende. I tillegg står det en haug med ting som tørrhet i munnen, vektøkning, forstoppelse…kvalme…konsentrasjonsforstyrrelser, synsforstyrrelser, svimmelhet….Pluss mye mer. Himmel. En del av dette har jeg jo allerede fra før av.
Jeg satser på jeg blir veldig munter og lykkelig. Og at hudsykdommen forsvinner i samme slengen.
Ha en herlig bittelille julaften <3
Så i dag har vært en god dag. Nå er jeg sliten, både fysisk og mentalt. Og det føles helt greit. For da blir ikke alenekvelden så lang.
Så nå sitter jeg i godstolen, og nyter fred og ro. Nyter tente lys, og enkel julepynt.
Ja, for jeg har ikke orket å pynte så mye. Kanskje pynter jeg bittelitt til, men bare kanskje.
Jeg skulle egentlig bake litt. Men jeg venter til i morgen. For nå har jeg ikke mer energi igjen.
Akkurat nå er det fint å være mutters alene på en lørdagskveld ♥
