Jeg er egentlig en ganske hjertete dame. Dvs. jeg liker hjerter. Hjerteformen.
Jeg er ikke flink til å finne den ute i naturen som jeg ser flere andre er veldig flinke til. Men skal jeg invistere i en pyntegjenstand, et kort, eller andre ting hvor et hjerte passer, ja, så faller ofte valget på noe med et hjerte på. Men for all del, her er ikke overfylt med hjerter, hvis du nå trodde det 🙂
Mange har sikkert også lagt merke til min hjertebruk i kommentarer og gjerne også i mine innlegg. Jeg er nokså aktiv på hjertefronten.
Her om dagen gikk jeg til innkjøp av noe jeg bare ikke klarte å motstå.
Selvfølgelig var det et hjerte. Men hva slags hjerte kan det være?
Da jeg hadde pakket ut hjertet, lå esken igjen, og en av mine håpefulle lurte på om det hadde vært pizza i den esken?
Dette hjertet lå inni esken. En plate formet som et hjerte, og trukket med tøy, tau og knapper til pynt. Man hadde jo klart å lage noe sånt selv, men jeg orker ikke så mye sånt nå lenger.
Og på dette hjertet kan jeg feste ting som er av betydning for meg, f.eks. bilder og lignende. Dette bildet jeg har festet på her har hengt i flere år på kjøleskapet. Det viser mine barn da de var små og lekte og koste seg på stranden.
Og mine barn er viktige for meg, også nå når de er voksne ♥
Min datter kom hjem i går etter 6 uker i yrkespraksis på Østlandet. Det har vært 6 lange uker for min del, men det har gått greit også. Hun er tollerstudent, og har da vært i praksis innen tolleryrket disse 6 ukene. Neste gang hun reiser, blir det mye lenger tid.
Jeg var glad for å få henne hjem igjen, og endelig kunne gi hverandre klemmer igjen. Jeg hentet henne på flyplassen, og følsom som jeg er, begynte jo tårene å trille, og jeg fikk ikke sagt noe, for gråten satt som en klump i halsen. Og i tilfelle du skulle lure, det var jo gledestårer. Mitt hjerte sprengte nesten av glede og kjærlighet over at hun var hjemme igjen.
Og den samme følelsen har jeg jo for min sønn også. Men når hun har vært borte i 6 uker, har han vært hos meg hele tiden ♥ Og mitt hjerte gleder seg stort. Det har vært så godt å ikke være alene denne tiden hvor jeg har trengt mye hjelp. Men nå går det litt bedre med meg, sakte men sikkert. Og da har de begge to i dag dratt for å være litt hos sin pappa. Han har de ikke vært hos siden januar. At de kan være litt sammen unner jeg både dem og pappaen ♥
Nå er jeg alene. Og det føles rart. Så jeg har tenkt at nå skal jeg snart ta en liten tur opp til Hanautsikten, og bivåne solnedgangen. Det er ikke langt opp fra meg. Men bakken er hard, så jeg må beregne veldig god tid. Så selv om det går bedre, er bakkene fortsatt en hindring. I alle fall de bakkene av det kaliber vi har rundt her.
Så håper jeg du som leser her har hatt en fin dag i dag.
Og tusen takk for alle fine kommentarer som har kommet inn på de siste innleggene mine. Det kommer svar, litt senere i kveld, eller i morgen 🙂
Ta godt vare på deg selv ♥
Hjerteklem fra meg ♥
Fra søndag til mandag hadde jeg besøk av en barndomsvenninne, Grete, som bor i Elverum. Vi hadde noen barndomsår sammen som militærbarnvenninner oppe i det kalde nord 🙂
Som seg hør og bør med langveisfarende gjester, må vi jo ha noen turer i distriktet og se på hva som finnes her.
Og sånt kan det bli mye rør av 😉
Så her kommer alle rørene på løpende bånd 😉
Her er det meg som er foreviget ved enden av et rør. Og rørene fant vi på området til Oljemuseet i Stavanger.
Det var Grete som først lurte på om vi fikk plass inni disse rørene? Og ja, det var god plass.
Men en ting var å komme seg inn. En helt annen ting var det å komme seg ut igjen for to godt voksne, litt stive og støle kropper 😀
Jeg kunne jo ikke være dårligere vet du, så jeg måtte også forsøke å krype litt inn i et rør. Jeg har heldigvis ikke klaustrofobi.
Det var MYE vind denne dagen, og vinden var kald. Jeg frøs godt må jeg innrømme.
Jeg tror ikke Grete hadde det noe bedre. Det blåste stikker og strå.
Men fotomodeller vet du, de må tåle sånt. De må smile og være uberørt av vær, vind og temperatur.
Og smilene sitter løst hos oss begge to, til tross for den kalde vinden.
Og bare for å illustrere litt, rørene var forskjellige, i forskjellige utgaver, og tilkoblet forskjellige konstruksjoner. Dette er jo rør som brukes, eller ble brukt i oljeindustrien.
Nå har vi kommet oss gjennom alle rørene, begge to med alt håret i behold, litt forfrosne, men ellers glade og fornøyde.
Tusen takk for at du var med oss gjennom alt røret 😀
Det siste jeg hadde lyst til nå var å få mer snø. Men bør vel egentlig ikke klage, vi har hatt en veldig snøfattig vinter. Det er ikke mange dagene vi har hatt snø akkurat. Og den snøen som kom de få dagene, var vel mer for et melisdryss å regne.
Og sånn har det vært de siste morgenene også, siste krampetrekning håper jeg. For nå er jeg klar for mildere vær. Vi har hatt en svært tørr tidligvår, med mye sol, og en del vind. Men veldig fint. Temperaturene har vært litt kjølige. Og så plutselig når nedbøren kommer, er det først regn i noen dager, for deretter å forvandle seg til snø de neste dagene.
Da er det jammen godt at stemorsblomstene står for en støyt. De tåler litt de, og står der og stråler i snøen ♥
Disse er i et sånt fat med små påskeliljer og stemorsblomster jeg kjøpte hos den lokale gartneren. De er så fine på bordet på terrassen.
Og disse her har frødd seg fra i fjor, og er så fine nå ♥
Snøen er riktig vakker når den pynter seg med fine stemorsblomster.
Og så er det jo sånn at det tiner fort nå. Litt snø om morgenen, og så går det et par timer så har all snøen smeltet.
Og inne i terrassestuen blomstrer det også. Men det er uten snø. Jeg synes denne er så nydelig. Og det gjør Nala også der hun strekker seg og beundrer blomsterprakten.
Nå er jeg klar for mildere temperatur, helt uten snø. Og gjerne mye sol 🙂
Første lørdag i april. Dagen har så langt vært god. Hjemmet er rent og pent. Hagen begynner å bli ryddig. Jeg har en god venn som hjelper meg litt med hagen. Litt og litt. Det er lite jeg klarer å gjøre selv.
Og så har jeg vært på tur. Jeg følte sterkt for det. Selv om jeg kjente at det ble i seneste laget. Jeg hadde ett ærend jeg skulle, så da tok jeg bena fatt. Kjente at det holdt hardt på hjemveien. Men sånn er det jo når man hele tiden utfordrer seg selv. Men jeg klarte det.
På veien til ærendet mitt, snublet jeg i en fjær.
Ja, jeg snublet jo ikke bokstavelig da. Men jeg passerte den, og den fanget blikket mitt i sidesynet. I farten videre, tenkte jeg at den fjæren så jo veldig fin ut. Kanskje jeg skulle gå tilbake å ta bilde av den?
Så da ble det litt frem og tilbake på meg. Men bilde måtte jeg jo ha 😀
Så altså, ikke så veldig til besvær den fjæra, annet enn at jeg vimser og vaser litt når jeg er oppbrukt for dagen, og likevel vil ha med meg alt som skjer 🙂
Etter ærendet mitt, tok jeg meg en pause i baren i Kulturhuset. Der har de gode drikker av forskjellig slag, både vin, kaffe, og mye annet. Og noe godt og spise også. Men matlysten var ikke helt på plass, så en god kaffedrikk var mer enn nok for meg.
Her har jeg altså pyntet meg med filter 😉 For jeg tok først bilde uten, og jeg så at jeg så enormt trøtt ut. Så da ble det på med filteret, og fullt fokus for å holde øynene sånn noenlunde våkne 😉
På hjemveien stoppet jeg for å ta en snap av bybildet foran meg. Og til alt hell fløy noen duer opp også akkurat da, så da ble jo dette et ganske kult bilde.
Sånn ellers er jeg ganske kaputt nå. Jeg spiste en pære da jeg kom hjem, selv om matlysten er på bånn. Og det resulterte i kvalme. Så akkurat nå sitter jeg her og har bare lyst å legge meg. Men jeg skal forsøke med litt chips eller salte kjeks. Får se om det kanskje kan dempe kvalmen litt.
Resten av lørdagen skal tilbringes i godstolen. For i morgen får jeg besøk av ei barndomsvenninne som bor i Elverum. Vi sees ikke så ofte, så vi har lagt kjekke planer for morgendagen og mandagen. Jeg gleder meg ♥
Så gjenstår bare å ønske deg som leser her, en strålende fin lørdag, det som er igjen av den i alle fall ♥
Kos deg masse ♥
Hei alle sammen.
Jeg er sjelden her og skriver noe, men jeg svinser litt rundt i kulissene likevel. Og så kommer noen lyse øyeblikk, hvor jeg føler meg rustet nok til å skrive noen ord.
Nå i det siste føler jeg jo at det går litt bedre. Det er enda langt igjen, men jeg kjenner en klar bedring, noen dager. Dvs., for noen måneder siden hadde jeg 3 uker som var dårlige, og så kom gjerne en dag, eller kanskje to, som føltes ok, før nye dårlige uker.
Nå er det 50/50. Og det er en seier.
Jeg var en tur hos fastlegen i dag. Forrige gang jeg var der, for et par uker siden, hadde jeg en svært dårlig dag. Legen ble ganske sjokkert over hvor dårlig jeg faktisk så ut. Ja, sånn har jeg jo hatt det lenge nå, og enda verre har det til og med vært.
I dag da jeg var der kunne han konstatere at jeg ser utrolig mye bedre ut. Ja, i dag har jeg en av mine gode dager.
På gode dager kan jeg trygt ta selfier uten filter, som her, da jeg en dag gikk litt tur i bydelen jeg bor i. Bildet her er tatt ved ungdomsskolen. Der har begge mine barn gått. Den dagen gikk jeg også innom gartneriet på turen, og handlet noen blomster til å pynte med utenfor.
Og i går da jeg var i butikken en tur, kjøpte jeg med meg disse hjem. Fine og vårlige tulipaner.
Jeg har jo vært mye hjemme. Jeg kan gå lette og fine turer i flere dager, men så får jeg en smell, og da blir det hjemmelivet i flere dager. Og da må man jo også unne seg noen gleder. Og da blir det gjerne en god kaffe mocca eller flere. Og siden matlysten fortsatt er borte, drikker jeg sånne kosedrikker med veldig god samvittighet. Alt jeg kan få i meg er positivt.
En gang i blant får jeg i meg litt mat. Sånn at det faktisk smaker. Som her forleden dag. Vi, jeg og min sønn, besluttet å hente frem grillen for første gang i år. Veldig godt smakte det.
I dag har jeg ikke matlyst, så jeg har tvunget i meg noen knekkebrød, og så tar jeg en næringsdrikk til kvelds.
Strikke gjør jeg de dagene hendene mine er samarbeidsvillige. Det er ikke hver dag. Men det også har blitt bedre i senere tid.
I dag ble jeg ferdig med en ganser. Dvs. jeg har ikke festet trådene enda. For det var et nytt prosjekt jeg hadde lyst å begynne på, som jeg tenker å bruke restegarn på. Noe av det som ligger her på bildet kanskje. Så da begynte jeg på det.
Jeg fikk gått tur i dag. Først var jeg hos fastlegen, og så skulle jeg på sykehuset og ta noen blodprøver også. Men der hadde de akkurat stengt luka da jeg ankom. Det skulle være pause, og nesten en time til de åpnet igjen. Da besluttet jeg å gå en tur rundt Mosvannet mens jeg ventet. Bildet her tok jeg da. Det var nydelig vær, men litt kaldt. Jeg frøs ikke, men angret litt på at jeg ikke hadde med lue.
Det er mye som foregår nå for tiden, på helsefronten. Heldigvis er blodprosenten på vei opp, sakte men sikkert. Men leververdiene er for høye. Alt for høye. Så nå er det den som skal undersøkes. Og i mellomtiden får jeg IKKE bremesemedisin for MS’en. Så det er en vanskelig situasjon. Hvis jeg får medisinen, så kan leveren ta mer skade, og hvis jeg ikke får bremsemedisinen, kan jeg få nye attacker og mer skade i mine funksjoner. Så det er et tveegget sverd dette her. Foreløpig er det viktigst å finne ut hva som er galt med leveren, så får jeg bare være tålmodig.
Jeg har en teori om hva som er galt, og de lærde er enige med meg. Så får vi se da.
I dag er siste dag i mars. Lykke til med å ikke bli lurt i morgen 😉 Jeg regner med jeg blir lurt trill rundt hele dagen 😀
Våren er en god medisin. I alle fall for dem som sliter på vinterstid. Jeg er selv blant dem som har relativt dårlige vintre, hvor tungsinn og depresjon ofte kan råde. Sånn har jeg hatt det i mange år. For ikke å snakke om hvor mye mer smerter kroppen bærer på i den kalde og mørke årstiden.
Denne vinteren som har vært, har ikke egentlig vært så ille. For jeg hadde jo en veldig ille høst hvor jeg stort sett var for syk til å reflektere over hvilken årstid vi hadde. Og når vinteren kom, var jeg så lykkelig av at jeg var over det verste.
Selv om jeg slet veldig i vinter, så var det ikke direkte på grunn av årstiden. Det var mer fordi det tok så lang tid å komme seg av sykdommen på høsten.
Men nå kjenner jeg at gleden over våren har kommet, at vinteren er slutt. Jeg kjenner hvor herlig solen varmer når dens stråler når oss. Det er helt fantastisk. Jeg føler at det er god medisin, lyset og varmen den gir.
Disse fine Krokusene her gleder seg også over vår. De står og nyter solen som varmer, og gir dem lys nok å strekke seg etter.
Denne hegren her nyter også vårsolen. Den er sikkert like glad som meg over solen som varmer og skaper nytt liv. Det er jo en and også rett ved siden av, eller i forgrunnen blir det vel helst. Og jeg føler nå når jeg går turer hvor det er ender, så er det et yrende liv med tanke på at snart skal nye liv skapes. Våren er tid for forberedelser i fugleverdenen.
Disse bildene tok jeg for ikke så lenge siden. Og det er en fryd å gå tur i sånne områder hvor man helt tydelig kan se gleden over våren. Og hvor godt det føles for kropp og sjel. Rett og slett god medisin.
I disse dager er det veldig mye vind her, og det gjør jo at det blir litt kjøligere. Og jeg blir veldig sliten av all den vinden hvis jeg er ute. Men jeg har likevel fått til noen små turer. Vindfull frisk vårluft er ikke å forakte det heller 🙂
Heisann alle dere flotte som titter innom her ♥
Det er sjelden jeg skriver her nå, det har dere oppdaget, det vet jeg, for av og til får jeg inn noen “savnet” meldinger.
Men sant å si, så føler jeg at alt nytt som skjer i mitt liv, er av det negative, dårlige og triste slaget. Og jeg synes det er så leit å oppdatere bloggen med sånne triste ting hele tiden.
Joda, det skjer noe hyggelig også, men de hyggelige tingene overskygges fort av de mindre hyggelige.
Et par hyggelige ting jeg kan nevne var morsdagen, da jeg fikk vakre blomster av mine to flotte barn ♥
Og dagen etter, Valentine’s, forventet jeg ikke noe. Ikke av noen. Det er jo kjærlighetsdagen, og kjærlighet handler jo ikke bare om sånne kjæresteting. Det handler jo også om kjærligheten til venner og familie. Så jeg ga mine barn en liten oppmerksomhet på vipps. Men jeg fikk jammen en oppmerksomhet jeg også. Datteren min hadde kjøpt hjerteformet konfekt til meg ♥ Veldig koselig, og veldig uforventet.
Et par turer med gode venner og med min datter har det også blitt. Gåturer altså. Jeg elsker det ♥
Det siste halve året har ellers vært et sammenhengende mareritt. Som ikke helt vil ta slutt.
Feberen jeg hadde i høst, da jeg var så dårlig at jeg ikke trodde jeg skulle overleve, har heldigvis lettet. Nå har jeg kun feber om kveldene. Dessverre litt stigende temperatur, men enkelte kvelder glimter til med litt lettere feber. Om dagen er jeg stort sett feberfri, selv om tempen er en del høyere enn normalen, og likevel under feberterminologien.
Formen ellers er sånn blæhhh. En gang i blant, som i går, så var formen god, og da blir jeg opptimistisk og tenker at endelig går noe i den rette retningen. For så å bli knust dagen derpå.
De siste par ukene har vært grusomme. Man tror og håper at nå blir det bedre tider. Men så skjer det noe, som ødelegger alle forventninger.
Det har seg sånn at minstepusen i huset ble syk. Hun ble så syk at hun ble innlagt på dyresykehus, og vi måtte begynne å tenke på avliving. Det var enormt sorgfulle dager, og ikke minst var vi veldig bekymret her i huset. Minstepusen er det store gullet her. Så enormt kosete, og fortsatt bare kattunge. Og vi fikk henne hit, for at hun skulle holde den andre pusen vår med selskap. Og de to har jo blitt så gode venner.
Det var hjerteskjærende når minstepusen ble alvorlig syk.
Hun har også fått påvist et sjeldent kattevirus, som dessverre er dødelig. Og den nyheten knuste oss nesten. Hun fikk 2-3 år å leve. Men den saken er ikke helt over enda. For vi har en liten følelse av at testen var falsk positiv. Hun skal testes flere ganger nå, på forskjellige vis. For også veterinæren virker til å ikke være helt overbevist. Så sjeldent er det viruset i Norge. Det er mer vanlig i USA, Italia, England, og sikkert mange andre land. Men ikke i Norge.
Den eldste katten fikk også tatt testen. Men hennes var klart negativ. Hun skal også testes en gang til. Men det at hennes var negativ, at hun ikke virker til å være smittet, er jo et mirakel hvis det er sånn at minstepusen faktisk har det viruset. Og saken er jo sånn da, at nå, i påvente av nye tester (det må gå noen uker), må vi holde kattene adskilt, og de får ikke lov til å gå ut. Et sorgens kapittel det alene.
Men så var det altså det at minstepusen var syk, og innlagt på dyresykehus. Hun fikk bare komme hjem om nettene. Og så har hun fått antibiotika, og medisiner som skal stimulere appetitten. For hun ville ikke spise, og det lille hun spiste kastet hun opp igjen. Så hun fikk også noe for å hindre kvalme. Men med all denne gode behandlingen, har hun blitt helt frisk nå. Det er et gledens kapittel ♥ Og det har også overrasket veterinærene. For hun var faktisk døden nær. Og det krevde litt arbeid å snu dette. Nå er hun her hjemme, god appetitt, og mer vilter og aktiv enn noen gang før. Så heldigvis en gledelig utgang i denne runden. Nå gjelder det bare å få avklart dette med viruset. Og jeg har en magefølelse på at hun ikke har det. At den positive testen var falsk.
Tiden vil vise.
Men vet du hva? En ulykke kommer sjelden alene. Det er ikke tull engang. Det har vi smertelig fått erfare.
Den ene dagen vi skulle hente lillepusen hjem fra dyresykehuset, og samtidig hadde vi med storepusen som skulle testes, var det rushtrafikk. Vi skulle fra Sandnes til Bryne. Og køen var lang. Men det trillet likevel greit avgårde.
Plutselig smalt det. Vi var blitt påkjørt bakfra.
Det var min datter som kjørte. Og jeg satt i setet ved siden, litt fremoverlent da jeg akkurat skulle ta noe opp fra gulvet. Hodet mitt smalt forover og nedover, og underveis traff jeg nok hanskeromluken, for jeg hadde litt vondt i hårfestet i pannen i dagene etterpå. Men det smalt i nakken min også med dette sammenstøtet. Den ble kraftig strukket. Og jeg fikk en plutselig hodepine etterpå.
Jeg var nok litt i sjokk, og litt omtåket. For plutselig våknet jeg til, og oppdaget at jeg sto bak bilen. Jeg husker ikke hvordan det gikk til? Jeg har en liten black out der. Et lite minutt som er borte for meg. Datteren min fikk også en trøkk i nakken og i hodet. Muligens en liten hjernerystelse. I tillegg var vi begge i sjokk og litt omtåket.
Nødetatene kom, full pakke med brannbil, politi og ambulanser. Jeg var helt overveldet av det hele. Så mange mennesker som plutselig vrimlet rundt oss, spurte oss hva som skjedde, om vi var skadet, og så sjekket de bilen, under panseret osv. Jeg fikk ikke med meg alt. Men det var overveldende.
Det ble besluttet å kjøre meg og datteren min på sykehuset for sjekk. Bilen bak oss var også truffet, av bilen bak der. Så dette var altså en kjedekollisjon. De i bilen bak oss var visst leger, og de kjente det også i nakke og hode. Men likevel tok de seg av oss. Jeg takker så uendelig mye for det ♥ Og så er jeg litt beskjemmet også. For de burde også fått tilsyn, samtidig, mens vi ventet på hjelpemannskapene.
Inne på sykehuset ble det full sjekk, og heldigvis ingen alvorlige skader som brudd og sånt. Vi fikk tilbud om å bli natten over på sykehuset, men vi takket nei. Det foregikk for mye på hjemmefronten. Vi kunne ikke utebli fra syke katter osv. Så da ble det åpen retur i 24 timer om vi skulle trenge det.
Men vi satt jo med et par problemer som ikke kunne løses på sykehuset. For vi skulle jo hente minstepusen på dyresykehuset, før de stengte for natten. Det var jo dit vi var på vei. Så vi fikk ringt sønnen min, og fikk han til å ordne med henting av henne.
Det neste spørsmålet var: Hvor er bilen, og størstepusen? For vi var jo på vei for å få henne testet samtidig som vi skulle hente minstepusen.
Det ble litt styrete å finne ut av dette. Selv var jeg jo roet meg, men klarte likevel ikke å tenke skarpt og logisk. Til slutt fikk jeg telefon fra politiet, som kunne fortelle hvor bilen var. Katten visste de ikke noe om. Så da fikk vi ordnet med at sønnen min, med litt kjørehjelp, møtte opp hos lensmannen og fikk nøklene og beskrivelse av hvor bilen var parkert.
De kjørte straks dit, og fant ut at frøken pus hadde det helt fint i buret i baksetet. Sikkert litt forundret over alt som hadde skjedd, og hvorfor hun ble forlatt alene i flere timer i mørket.
Bilen min ble jo en smule skadet. Og takst fra verkstedet sier det vil koste 60 000 å reparere det. Heldigvis er ikke det min regning. Den bakerste bilen i kjedekollisjonen tar på seg alt ansvar. Han mistet også førerkortet. Han hadde visst sittet og holdt på med mobilen mens han kjørte.
I ettertid har vi slitt litt med hode, nakke og rygg. Jeg har kjent det godt i ryggen selv. Men jeg tror ikke jeg får noen varige mén. Datteren min har fått en litt større smell i ryggen, og vil trenge behandling. Men jeg satser på at det vil ordne seg.
Så har vi da forsøkt å komme oss litt etter alt som har skjedd. Og vi har tenkt at nå kan det ikke skje noe mer. Nå har vi fått vår dose.
Det var en dum tanke.
For i går fikk jeg dessverre melding om at min kjære onkel og gudfar hadde sovnet inn om morgenen. 95 år gammel. Hans nærmeste familie er oss, min bror og meg. Og det er en stor sorg at han nå er borte. Nå er det endelig.
Vi har alltid stått ham nært. Og det har barna våre også. Han var som en bestefar for barna etter at deres bestefar, hans bror, min pappa, døde i 2002. Alltid kjekk og blid og med mange historier på lager. Et stort og varmt hjerte. Han vil bli dypt savnet.
Jeg finner det litt vanskelig å smile for tiden. For jeg er så sliten. Men jeg smiler likevel, av små og humoristiske ting. Men å smile på kommando er ikke så lett nå. Så de bildene, de ser virkelig ikke ut. Derfor får jeg nøye meg med et litt trist animert bilde av meg. Det forteller vel i grunnen ganske godt hvordan jeg føler meg nå.
Tiden leger alle sår. Det vet jeg jo. Det har jeg jo opplevd tidligere. Så nå får jeg bruke tiden godt, og håpe at stunden har kommet for å restituere seg igjen. Det kan jo ikke være sånn til evig tid.
Og vi finner bevisst hyggelige ting å gjøre her hjemme nå. F.eks. var jeg og datteren min på kino på fredag. Da så vi Spencer. Historien om Diana.
Og i dag har jeg besluttet at vi skal gå ut og spise. Så vi har reservert bord på en litt finere restaurant.
Vi har selvsagt fulgt litt med på OL også. Og kjekt med så mange gyldne medaljer ♥
MGP fikk vi også med oss i går kveld. Så nå blir det spennende i den internasjonale finalen.
Jeg får tenke på å logge av nå. Har vel skrevet nok for i dag. Jeg har hatt en ærlig plan om å svare kommentarer, spesielt etter bursdagsinnlegget til min datter. Og det kommer jeg nok også til å gjøre. Men med en vond rygg og nakke, så har jeg ventet litt.
Nå blir det sikkert å vente litt til, for nå har jeg sittet lenge her foran pc allerede. Men tusen hjertelig takk for alle vakre kommentarer. Det er en stor glede å lese disse ♥ Dere er så uendelig gode ♥
Siden denne dag, har Amalie vokst og utviklet seg til en flott ung dame. Og jeg som hennes mamma, er like stolt ♥
Og så er det sånn at det svarte håret har blitt blondt. Det var kun nyfødthåret som var svart.
Amalie har alltid vært en jente med ben i nesen. Litt sjenert kan hun være, men hun har klare mål, og står på for å få det som hun ønsker.
Hun er søt og snill, har absolutt hjertet på rette plassen, hjelpsom og omsorgsfull i tillegg til en haug andre positive egenskaper. Hun har også en smule støv på hjernen. Det har hun ikke etter sin mamma. Det å like å ha det rent og ryddig er jo en fin egenskap. Så den misunner jeg henne. Eller jeg liker jo det jeg også. Men jeg klarer ikke å holde det sånn. I alle fall ikke i samme grad som henne. Men en god egenskap er det virkelig. Noe som jeg nyter godt av selv.
Jeg kan knapt huske at jeg noen gang har behøvd å mase på henne for å rydde rommet for eksempel. Det har hun alltid gjort uten å bli bedt om det, rett og slett fordi hun liker det sånn.
Nå er det sånn at det er hun som holder hus og hjem ordentlig her i huset. For hennes mamma har hatt kraftig sviktende helse, og Amalie har tatt ansvar og bidrar enormt mye. Fortsatt uten å bli bedt om det ♥
Nå er hun i full gang med studier, og målet er å bli toller. Hun reiser senere denne måneden til Oslo for å begynne sin praksisperiode der. Hun blir borte i 6 uker, og det blir en spennende tid.
Her hjemme vil nok jeg savne henne sårt, men samtidig er jeg så stolt av henne, at jeg gleder meg enormt på hennes vegne. Dette blir bra!
I dag morges ble hun vekket med et kakestykke med lys på, og pakke så klart. Kaken har hun bakt selv. Og hun ventet ikke å bli vekket på denne måten 🙂
I går feiret vi med familie. Foruten oss 3 her i husstanden, kom også min bror. Resten av familen var forhindret av forskjellige årsaker. Men kaker hadde vi masse av likevel. Det er jo ikke så ofte man fyller året.
Feiringen sånn ellers blir jo rimelig amputert av både covid og andre ting som ikke er forventet. Men planen er at vi skal våge oss ut og spise i kveld, om mulig.
Og så er det jo sånn at vi har et veldig godt mor og datter forhold. Og det er jeg så utrolig glad for ♥
Gratulerer så mye med 21 årsdagen din i dag Amalie. Du fortjener kun det beste ♥
Gode klemmer fra mamma ♥♥♥
Nå når vi er i februar, så er ikke våren veldig langt unna. Men hos oss her på Sørvestlandet, kommer vinteren ofte i februar.
Til nå har vi hatt ganske mildt vær. 2-3 dager med ørlite snø, og ikke så enormt mange dager med frost heller. I motsetning til i fjor vinter, med 15 minusgrader og snø som lå lenge. Denne vinteren er tempen sånn ca fra 0 til 8 grader som oftest.
Så begynner vårblomstene å titte frem. Et tegn på at våren nærmer seg.
Jeg kjøpte tulipaner i dag. For å få litt vårfølelse inn i stua. Jeg lengter sånn etter våren. Vinteren er ikke min årstid. Alt er mye tyngre og mer smertefullt om vinteren. Mens våren, og sommeren, da får kroppen litt mer pause og har det generelt litt bedre.
Men jeg skal ikke klage når vinteren er så mild som vi har hatt det til nå 🙂
Nå nytes fredagen i sløvemodus, etter at jeg måtte i butikken en tur. Jeg forsøker å holde meg unna, men det var flere ting vi glemte å bestille i ukeshandelen, så da måtte vi innom en tur likevel.
Det ble helt perfekt. Kaken smakte nydelig. Og det var jo rester, som vi har spist litt av i dag også.
I dag har jeg vært på EU kontroll med bilen. Og så gikk jeg etterpå tur med to venninner.
Så nå er jeg skikkelig oppbrukt. Skriver ikke mer her nå.
Hadde tenkt å svare kommentarer, men da får jeg satse på at i morgen er en god dag for det.
