Først av alt, tusen hjertelig takk for så mange fine og varmende kommentarer på gårsdagens innlegg. Jeg hadde ikke ventet det, og det var slett ikke derfor jeg skrev det innlegget, for å tigge om så mange gode kommentarer. Men du verden altså, hvor det varmer ♥ Jeg skal svare hver og en, litt senere, eller en annen dag. Akkurat i dag har jeg en litt lei nededag.
Men jeg skal likevel slå ut håret litt i dag, for i dag er det stor grunn for meg til å feire.
Som flere av dere kjenner til, så har jeg hatt en mangeårig kamp mot NAV, for å få innvilget ufør. Jeg har trengt det sårt, og har heldigvis fått ha avklaringspenger så lenge det foregikk en utredning eller behandling. Og jeg kan fortelle at jeg har vært i NAV systemet med avklaringspenger i ca. 12-13 år. Og gjett om det har vært slitsomt eller?
For all del, jeg er ufattelig glad vi har NAV. Hva skulle vi gjort uten dem? Men jeg kan skrive under på at om man er i en diffus og spesiell situasjon, som ikke vises på blodprøver, røntgen eller andre måter, så er de meget vanskelige å forholde seg til. Det å si noe sånt som at jeg ikke klarer å gjøre det eller det, eller jeg har ikke krefter igjen til sånt og sånt, det er ikke god nok grunn. Det å ikke ha krefter nok til å jobbe, det er jo bare tull. Så lenge det ikke sier noe om det i noen prøver gjort av helsevesenet. Det har vært en tøff kamp.
Til slutt ble det plutselig oppdaget noe på CT som kunne dokumenteres. Og da var tonen en annen.
Men for en tid tilbake, fikk jeg endelig den beskjeden jeg har lengtet etter i mange år nå, jeg har fått innvilget 100% ufør.
Og det trer i kraft i dag. I dag er min første dag som offisielt ufør 100%.
Og det skal feires ♥
Nå er det ikke sånn at det å bli ufør i en alder av 53 er noe jeg hadde på min ønskeliste. Jeg har tapt utrolig mye penger de årene jeg har vært på avklaring, og mest av alt skulle jeg ønske at jeg var arbeidsfør og kunne virke som de fleste andre på min alder. Men jeg har gjort mitt, og det gikk ikke. Så jeg fortjener nå å få hvile og styre dagene mine selv. Det er jo ikke noe man blir rik av, men kanskje lever jeg litt lenger i det minste.
Feiringen blir ikke så vanvittig hæla i taket akkurat. Jeg spretter disse boblene, og så tar jeg ett glass, kanskje to, mens resten får vente til helgen. Så skal jeg reflektere litt over årene som har gått, årene hvor jeg føler jeg har mistet mye, og så skal jeg glede meg over at jeg har holdt ut, og at jeg fortsatt er i live ♥
Jeg beundrer deg, fordi du er frisk, du har energi til å gå på jobb, stelle hus og hjem, stelle med barn eller barnebarn, gå og handle og andre hverdagslige ærender. I tillegg har du energi nok til å holde på med fritidsaktiviteter og trene eller gå turer ♥
En gang i livet var jeg også der. Jeg var ganske ung da. Jeg beundrer deg, fordi du fortsatt er på det nivået, selv om du kanskje er på min alder, eller eldre ♥ Men naturlig nok blir også du mer sliten ettersom alderen øker.
Jeg beundrer deg som kanskje er ufør av en eller flere grunner, og likevel har du kanskje ork til å stelle hus og hjem, gå en tur, holde på med flere fritidsaktiviteter ♥ Det handler jo så klart om hva som gjør at du er ufør.
Jeg beundrer deg som er blogger, som har energi til å skrive ett innlegg om dagen. I tillegg til de andre tingene du også har å gjøre i dagen din. For ikke å snakke om deg som klarer å legge ut flere innlegg om dagen ♥
Jeg beundrer det virkelig. Jeg klarer knapt å legge inn et innlegg i måneden. Stor forskjell fra før i tiden, da jeg glatt blogget ett dagsinnlegg i tillegg til alt annet jeg hadde å gjøre. Tidene har jammen forandret seg.
Nå har jeg korte perioder hvor jeg klarer å prioritere å skrive litt. Men så plutselig blir det stopp, gjerne i en måned eller to. Da er energien brukt opp, eller jeg må bruke den på andre ting. Og bare så det er sagt, det er ikke mye jeg gjør. Svært lite faktisk.
Jeg beundrer meg selv også, som noen ganger klarer å presse meg ut på tur, selv om formen er ganske skral. Det er mestring det, og en stor glede ♥
Tirsdag i forrige uke gikk jeg tur med en venninne. Det var et turmål jeg ønsket så inderlig å til, Søsterhytta. En ny hytte som er bygget til turgåere. Ikke for overnatting, men for å varme seg inni, og nyte en matpakke når det er ruskevær. Inne er det store panoramavinduer, og ute kan man også sitte og nyte utsikten og godvær når værgudene er på sitt snilleste.
Det er ikke langt å gå dit om man velger kortest mulig turrute, og det setter jeg veldig pris på i disse dager. Men det var tungt nok likevel. Jeg blir så anpusten, jeg er anemisk for tiden, og det merkes på de minste ting jeg gjør.
Da vi kom frem dit var det en del folk der, og inne i hytten var det fyr i ovnen, og andre mennesker. Og siden vi har stor smittefare nå, våget vi oss ikke inn. Men vi fant en stor stein i området rundt, som vi kunne sitte på. Det var flere andre som gjorde det samme.
Den turen var stor mestring, og jeg var faktisk dårlig i flere dager etterpå, for jeg hadde brukt meg for mye opp. Men akkurat for den turen var det verdt det. Jeg har absolutt tenkt meg tilbake, når jeg blir bedre.
Jeg beundrer rett og slett oss alle jeg. Sånn er det bare ♥ Og jeg beundrer spesielt deg, for du er en inspirasjon ♥
Planen var å ta det helt med ro og bare gjøre rolige ting.
Riktignok gjorde jeg et par anstrengelser, da jeg skulle finne frem noe jeg skal selge på finn, men etter jeg fant det frem, har datteren min ordnet resten.
Jeg lå i ettermiddag og sov på sofaen. Og plutselig ble jeg vekket av lille Leia, som ville dele pute med meg. Det viste seg da jeg reiste meg opp, at Leia hadde overtatt 3/4 av puten, så det var derfor det føltes litt trangt da hun kom 😉 Men koselig er det jo likevel ♥
Og utenom disse tingene, har jeg i grunnen stort sett vekslet mellom å strikke, og lese bok.
Kan du se hva jeg strikker?
Alt i alt, en ganske perfekt kosesøndag ♥
Hvordan har din søndag vært? Hva har du gjort i dag?
Nyheter kan være så mangt. Det kan være noe nytt som gjelder ens egen person, eller noen man kjenner. Og det kan være de store verdensnyhetene som vi alle får kastet inn over oss, enten vi vil det eller ei.
For meg er de store verdensnyhetene litt sånn svart/hvitt. Enten er det grufullt, eller så er det forferdelig grufullt.
Det er mange år siden jeg sluttet å se og lese nyheter. Jeg leser overskriftene av og til, men det er som regel nok. Går jeg inn og leser artikkelen, kan det som står der prege meg i dagevis. Å se nyheter på TV-skjermen kan ha samme effekt.
De fleste nyhetene jeg får med meg er via venner og bekjente på Facebook, blogg og lignende sosiale medier.
Likevel abonnerer jeg på to aviser. Men det jeg helst leser er artikler som ikke inngår i de store grufulle kategoriene. Jeg liker best å lese det interessante, hyggelige, koselige, menneskelige.
Jeg er lettrørt, eller følsom, eller hva vi nå skal kalle det. Og den siste “verdensnyheten” som gjore inntrykk på meg (negativt), var da Taliban besøkte Norge. Da fikk jeg skikkelig frysninger på ryggen, og så følte jeg skam. Skam for at terrorister var ønsket velkommen med luksustransport til vårt lille, trygge og gode land.
Jeg fikk med meg at det skulle prates om menneskerettigheter, kvinners røst og rett til utdanning osv. Men nytter det å snakke fornuft med terrorister? Jeg syntes det var utrolig naivt.
Men nå skal jeg si såpass at jeg har ikke fordypet meg i dette, så jeg vet ikke hva som kom ut av dette mange dager lange besøket. Jeg var vel helst der at jeg gjorde som strutsen, stakk hodet i sanden og lot som det skumle ikke var der. Rett og slett for ikke å bruke opp alle kreftene mine på disse tingene.
Det siste året har jeg fått mange grufulle nyheter sånn helt personlig. Januar 2021 fikk jeg diagnosen MS (multippel sklerose). Etter å ha hatt ME diagnose i mange år, så var det nesten litt bedre å få en diagnose som var litt mer håndfast og forsket på. Jeg visste plutselig litt bedre hva jeg kunne forvente av fremtiden. Dette har gjort dypt inntrykk på meg. For da jeg begynte å lese litt om sykdommen, kom jo mye skummelt frem, og jeg fant ut at det var best å lese i små doser. For jeg ble skremt. Og jeg er fortsatt en nybegynner på MS.
Det positive var jo at det finnes bremsemedisiner. Og jeg fikk raskt oppstart på dette, med den sterkeste typen medisiner. Noe som også var en grufull nyhet for meg. Er det virkelig så ille? Ja, så ille var det. Jeg fikk vite at min MS mest sannsynlig startet for 15-20 år siden.
Og dette siste året har jeg grublet mye, og jeg kan faktisk se sammenhengen. Jeg tror at 20 år faktisk kan være nokså nært sannheten. Et lite sjokk akkurat det. For hadde min daværende fastlege brydd seg litt mer, kunne kanskje dette vært oppdaget for nesten 15 år siden. Og jeg kunne fått oppstart med lettere bremsemedisiner.
Men sånn gikk det jo ikke da. Så da må jeg gjøre det beste ut av sånn som det er nå.
Etter andre dose bremsemedisiner ble jeg skikkelig syk. Det var nå i høst. Så syk var jeg, at jeg var uvirksom i 3 måneder. Det var så ille at jeg noen ganger våknet etter jeg hadde sovet, og lurte på om jeg var død? Og enda verre, da det ble så ille at jeg faktisk begynte å tenke på døden som en fornuftig utvei. Uansett, jeg følte at livet mitt var enormt verdiløst mens jeg var syk og ikke klarte å tenke normalt.
Så fikk jeg beskjeden om at dette nok var Serumsyke, en hyperallergisk reaksjon på bremsemedisinen, og da var det bare en ting å gjøre, nemlig å slutte med akkurat den bremsemedisinen. Det var en skikkelig personlig grufull nyhet. Hvordan i alle dager skal dette ende? Livet mitt, fremtiden min, avhenger jo av akkurat denne medisinen.
Men samtidig har jeg jo ikke lyst å stryke med heller da, siden jeg ikke tåler den.
Og der står den saken akkurat nå. Nevrologen er rådvill, og må finne litt ut om disse tingene. Selvsagt er jeg den eneste på SUS med denne Serumsyken. I alle fall blant alle MS pasientene.
Alternativet er en annen medisin, som er like sterk. Frykten er jo at jeg skal reagere på den også. Men jeg tenker det må jo prøves. Ingen kan vite noe før det er prøvd. Men nå skal jeg til nevrologen i mars, så får vi høre hva han har kommet frem til.
Siste personlig grufulle nyhet jeg fikk var at det ikke er dannet noen antistoffer etter de 3 covid vaksinene jeg har fått. Det ble toppen på kaka altså. Rett og slett sånn at hvis jeg da hadde fått enda en dårlig nyhet, så hadde jeg ikke taklet det i det hele tatt. Jeg var på gråten, og måtte skjerpe meg da jeg brakte nyheten videre til mine barn.
Nå er jeg skikkelig klar for noen gode nyheter. Jeg vet ikke helt hva det skulle være, men potensialet for at det meste er bedre enn det jeg har vært gjennom til nå, er jo ganske stort. Både privat og på verdensbasis.
Covid som vi har blitt så vant til, en god nyhet ville jo være hvis den nå snarlig brant ut. Det tror jeg ville være den beste nyheten for absolutt hele verden. Så jeg krysser fingrer og tær for at det skal skje. Så får jeg unngå de fleste av de grufulle nyhetene etter beste evne.
Og i mens jeg venter på gode nyheter, skal jeg nyte en lat søndag (har ikke noe valg), og så er jeg glad stormen vi hadde i går og i natt er over, for den var ganske heftig.
Det blir noe godt i kopp og glass, og litt boklesing, og litt strikking. En god søndag skal det bli. Og det samme ønsker jeg deg som leser her, en riktig god søndag ♥
Jeg bør ikke skrive så mye her i dag, for jeg er ikke den lyseste personen til sinns for øyeblikket. Men jeg skal forsøke å være positiv 😉 Jeg begynte å gå inn på bloggene jeg følger, for å lese, og etterhvert også ønske godt nyttår. Men så grep jeg meg i at jeg var litt negativ egentlig. Og det er ikke så kjekt.
Dette året vi nå har overlevd, trodde jeg skulle bli mye bedre enn det forrige året. Men det gjorde ikke det. Og selv om året har vært veldig tungt og vanskelig, så har det også vært fylt med mye glede og mange høydepunkter. Så alt er ikke helsvart akkurat 😉
Jeg er så glad for at mine to barn gjør det bra, og får til målene de setter seg. Jeg er så utrolig stolt av dem, de er mine lys og største skatter ♥
Jeg er så glad for å ha hatt gode opplevelser med familie og venner dette året. Minner for livet som har stor verdi for meg ♥
Jeg er så glad for at vi tross alt lever i dagens samfunn. Ja, det er mye tøft og vanskelig, men det er jammen mye bra også. For eksempel liker jeg å lese bøker, og da gjerne bøker hvor handlingen er lagt til gamle dager. Og da mener jeg liksom 1800 tallet og eldre. Og det er da min takknemlighet for å leve i vårt århundre melder seg av full styrke. Selvsagt leser jeg også bøker fra nåtiden. Så det blir en lett blanding, men kontrastene er enorme, og setter litt perspektiv på livet.
Jeg velger å ta det nye året som det kommer. Mitt største forsett er å overleve egentlig. Og å ha det så bra som mulig. Utfordringene står i kø, men jeg får gjøre som jeg alltid gjør, ta utfordringene på strak arm, og komme meg gjennom. Mye snørr og tårer blir det sikkert også, og en del hodepine. Men innimellom kommer jo også lyspunktene, det nye året som i alle de gamle. Det er jo lyspunktene, gledene, de gode opplevelsene, kjærligheten, som driver oss videre.
Jeg har en plan om at jeg skal gjøre en reise til våren. Dvs. noen dager da. Jeg tenker å ta meg en tur til Oslo. Ja, må jo se hvordan det går med covid og restriksjoner først. Og ikke minst, helsa. I Oslo håper jeg å treffe venner, kikke meg rundt, spise god mat (forhåpentlig har matlysten kommet tilbake da), og møte min datter, som skal oppholde seg 6 uker i praksis der i de trakter. Men enda vet vi ikke hvordan det blir, så ingenting er bestemt eller bestilt. Men dette er noe jeg håper å få til, og som jeg da har å se frem til 🙂
Min sønn tar etter planen Bachelor dette året, og jeg kan nesten ikke bli en stoltere mamma 🙂
Utover det har jeg ikke lagt noen planer. Jeg velger å heller leve i nuet, etter beste evne ♥
Et stort usikkerhetsmoment som gjelder helsen min har oppstått som en svært ubehagelig “julegave”. Derfor er det også vanskelig å legge planer. Og i mitt vimsete hode er det vanskelig å holde en oversikt. Så en dag om gangen er på en måte kanskje det viktigste mottoet.
Men alt i alt, så gleder jeg meg til mange kjekke opplevelser med familien min, med vennene mine, nye minner som skal lages. Det blir et veldig spennende år.
Normalt sett er jeg glad i mat. Jeg liker frokost like godt som middag. Og en god lunsj er ikke å forakte. Jeg kan la meg fenge av en god matoppskrift, eller kakeoppskrift, og gjerne forsøke selv.
Men de siste månedene har matlysten vært helt på bånn. Faktisk så dårlig at jeg har gått ned 5 kg. Og hadde det ikke vært for at det er julesesong nå, og jeg elsker kalkun, ribbe og pinnekjøtt, så hadde jeg sikkert vært nede ett kilo til.
Men vet du hva det aller verste er?
Nå må du ikke ta det ille opp hvis du er matblogger altså, for det har ikke noe med deg og maten din å gjøre. Men altså, det verste er å scrolle bloggforsiden, og se alle matinnleggene. Bare å se på bildene gjør at det vrenger seg i meg. Jeg kan nesten kjenne lukten, og da mister jeg helt matlysten. Så når jeg ser at noen har blogget om mat, ja da må jeg scrolle raskt forbi.
Normalt sett er ikke dette et problem, da jeg alltid har vært interessert i gode oppskrifter, og gjerne har lest matbloggernes innlegg og gode tips og idéer. Men altså nå, nå går det ikke. Jeg blir fysisk dårlig av det.
Om noen går på kjøkkenet her og begynner å lage varm mat, så kan det også være en utløsende faktor til at jeg mister matlysten. Luktene, jeg føler meg dårlig. Selv om det er lukter jeg vet at jeg normalt liker.
Så det har vært en glede å komme til julesesongen, og at jeg faktisk har klart å spise nokså godt. Og at jeg har syntes at det både har luktet og smakt godt. Men jeg kjenner tanken, hverdagstanken, om hverdagsmaten, og allerede kjenner jeg at matlysten er i ferd med å avta igjen.
Drikke har ikke vært noe stort problem. Men disse 3 månedene jeg nylig har ligget syk, da var det faktisk litt vanskelig å drikke cola. Samme hvilken cola. Og jeg liker cola (uten sukker) veldig godt. Så jeg kunne ha lyst på en cola, men klarte bare å drikke et par små slurker.
Gode kaffedrikker har jeg da klamret meg til. For min del må kaffen være med både melk og søtt i. Og når jeg da har fått i meg en kaffedrikk, så har jeg i alle fall fått i meg noe.
Nå er jeg der at jeg spiser. Men porsjonen jeg spiser er ikke stor. Så det blir ikke så mye næring akkurat.
Derfor besluttet jeg å kjøpe noen næringsdrikker på apoteket. Sånn for i alle fall å få i meg noe næring, siden drikke vanligvis ikke er noe problem å få i seg. Det fungerte faktisk ganske greit synes jeg. Jeg får i meg litt mer av det jeg bør.
Nå er jeg spent på det nye året vi skal gå inn i. Spent på om matlysten vil komme tilbake. Bl.a. Ja, jeg har flere spenningsmomenter i året som kommer ser du. Noen av dem er litt for spennende. Usikkert, utrygt, skummelt. Men det skal jeg skrive om i et annet innlegg.
Og kjære du, fortsett å legge ut matoppskrifter og god mat. Men enn så lenge, scroller jeg veldig fort forbi. Forhåpentlig blir det bedre ganske snart 🙂
Siden jeg ikke er så enormt religiøs at det gjør noe, handler julen for meg mest om dem jeg er glad i. Både familie og venner.
Nå har jeg ikke vært med venner i juledagene, men jeg sender alle mine venner varme tanker likevel. Venner er så viktig. Viktigere enn man egentlig kan forestille seg. Jeg føler meg rik, som har gode venner som faktisk bryr seg ♥ Jeg bryr meg jeg også, og jeg skal forsøke å hente krefter nok til å gjøre en ordentlig innsat for å vise det dette året som kommer.
Famile ♥ Jeg er et familiemenneske. Jeg er veldig stolt av, og glad i min familie. Og min familie er ikke så stor. Jeg har to barn, som jammen har blitt helt voksne. De er mine vakreste skatter. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem ♥ Jeg har en bror, med kone og 3 barn, alle sammen helt fantastiske mennesker. Faktisk innkluderer jeg ganske mye min eksmann i familien min også. Han er en viktig person både for våre barn, og for meg. Hans nydelige kjæreste er en strålende bonus. En dame jeg liker virkelig godt.
Så har jeg også min gamle onkel i Egersund. Dessverre er det ikke mulig å hente ham ut og hjem til oss lenger.
I nordfylket har jeg også en gammel tante, og 4 søskenbarn. Det er dessverre ikke så ofte kontakt med dem lenger.
Jeg er veldig glad i dem alle uansett ♥
Julaften feiret jeg og barna mine sammen med min bror og to av hans barn. Og litt på slutten også med min svigerinne, siden hun hadde vært på jobb. Det var en veldig fin julaften. God mat, laget av min niese på 16 år, god prat, fine gaver, og så spilte vi spill og hadde det veldig sosialt og kjekt. En julaften jeg vil huske lenge ♥
I går, 1. juledag, gikk jeg og min datter en liten tur. Det ble nesten en kilometer. Det er så nydelig julevær disse dagene. Strålende sol og kaldt. Jeg elsker sånt vær. Men formen min er ikke på topp, så denne turen var mestring. Jeg slet opp bakken før vi var hjemme igjen. Og dette preget meg også resten av dagen. Men så utrolig herlig da, å få være litt ute i det flotte været.
Jeg tenker nok at det skal bli en liten tur i dag også. Men da tror jeg at jeg venter til i ettermiddag, ved solnedgang. Da skal jeg se om jeg ikke får tatt noen fine solnedgangsbilder ♥
Ellers har jeg og mine barn sett film sammen. Flere filmer. De siste to var de to første i Mazerunner serien. Egentlig litt for spennende for meg. Jeg lever meg sånn inn i ting for tiden, og er jo et følelsesmenneske. Så etter å ha sett en film i går kveld, var jeg et vrak etterpå, og måtte gå rett og legge meg. Selvsagt var det ikke bare pga filmen, men også fordi jeg hadde hatt en litt aktiv dag, med både tur og at jeg laget middagen. Ribbe.
I dag morges var det en vakker soloppgang. Og med frosten på terrassevinduene, ble det en vakker effekt som jeg bare måtte ta bilde av. Soloppgangen, og en av naboenes utejulelys innbød til ro og refleksjon gjennom det frostede vinduet.
Dagen i dag byr også på vakkert vær. Og formen min, ja den er en smule i ubalanse. Men det skal uansett bli en rolig og fin dag, hvor solen som skinner inn vinduene skal nytes til fulle ♥
Det er en tid for familie og glede. I alle fall for de fleste av oss.
Denne julen skal jeg feire sammen med mine to barn, Daniel (25) og Amalie (20). Og julaften skal vi alle til min bror og feire med ham og hans familie. Jeg gleder meg veldig til det.
I fjor skulle jeg også dit og feire på julaften, men da var vi alle sittende i karantene i hver våre hus. Jeg var alene her hjemme hos meg selv, og hadde en meget utradisjonell feiring. Jeg hadde ikke gaver, jeg hadde ikke julemat, og jeg hadde ikke lov til å møte noen.
Men venner handlet inn spekemat til meg og satte på trappen min, så jeg led absolutt ingen nød. Men det var nokså ensomt ja, spesielt når det ikke var det som var planlagt opprinnelig.
Denne julen satser jeg på at vi alle klarer å unngå Covid, både Delta og Omikron. Og det håper jeg for alle dere andre også. La oss få ha en god jul uten komplikasjoner ♥
Jeg er takknemlig for alt det gode jeg har i mitt liv, og alle gode mennesker rundt meg, både familie og venner.
Og på vegne av meg selv og mine barn, ønsker jeg alle en riktig God Jul i 2021 ♥
For en liten stund siden hadde Utifriluft en fotokonkurranse som jeg deltok i, og vant ♥
Det var en utrolig kjekk oppmuntring i en tid hvor livet ellers bare har gitt meg “sitroner” og ubehag.
Ubehaget har jeg fortsatt. Jeg kjemper med nebb og klør for å komme til hektene igjen. Og noen dager har jeg gode dager og føler meg opptimistisk og glad. Men de fleste dagene preges fortsatt av smerter, feber og ubehag.
Da var det ekstra kjekt når jeg fikk en veldig hyggelig premie i posten en dag. En ekstra god oppmuntring i vanskelige dager.
Jeg fikk en fin kopp med vinnerbildet mitt på 🙂 Den har jeg brukt, både til te og kaffe allerede. Veldig koselig synes jeg ♥ Og så smaker det ekstra godt.
Tusen hjertelig takk for oppmuntringen med både konkurranse og premie ♥ Det har vært uvurderlig.
Kikk gjerne innom Utifriluft, om du ikke allerede gjør det da 🙂
I dag er dagen helt rar, og deler av den har vært litt vanskelig og vond. Jeg våknet grytidlig i morges, etter et mareritt. Og så fortsatte dagen på litt følelsesladet vis, hvor både gråt og latter har vært helt i utakt.
Tenk om jeg hadde kommet på å sjekke postkassen i dag morges, da tror jeg gråten hadde uteblitt faktisk.
Jeg visste jo at jeg skulle komme i avisa en dag. For jeg fikk en henvendelse, og ble intervjuet i forrige uke. Men å se det sånn på trykk, på forsiden, det gjorde såpass inntrykk på meg, at jeg helt glemte å åpne for å se hvordan det så ut inni.
Det gikk litt langt på dag før jeg orket å gå ut for å se etter avisa i dag. Noen dager er bare sånn, litt vanskelige. Men så kom jeg jo på at det var avisdag, og da er det alltid koselig å sette seg ned å lese litt. I alle fall denne avisa, som er min by sin avis. Den abonnerer jeg på, og det har jeg gjort i flere år. Elsker å kunne lese nyheter som er av lokal karakter. Det er så mye lettere å forholde seg til, enn de store verdensnyhetene som jeg sliter med å holde oversikten over.
Og da jeg endelig fikk åpnet avisa, så var det ikke bare en liten halvside som jeg forventet, men TO hele sider!
Det var litt surrealistisk rett og slett. Og veldig, veldig gøy.
Og artikkelen var oversiktlig og god, med de tingene jeg ønsket å få frem. Den handler om meg og helsen min, hvordan det begynte, og med alle årene i uvisshet. Artikkelen forteller også om at jeg blogger, og at bloggen har vært som medisin og terapi for meg. Og i tillegg forteller artikkelen om at det er viktig for meg å være åpen om helsen, for å spre informasjon, og å begrense stigmatisering og usanne rykter.
Og et kjempepluss har avisen også tatt med faktabokser om diagnosene ME og MS, som er mine diagnoser.
Dette var så bra, at jeg føler meg enda rarere nå enn hva jeg gjorde tidligere i dag. Men akkurat nå føles det som om jeg har fått juling.
Og det er jo noe av det jeg opplever veldig sterkt, nemlig at alt går inn på meg. Dvs. det får konsekvenser i form av utmattelse, smerter, eller annet. Og akkurat nå, så handler det om at jeg ble både overrasket, overveldet og oppgiret over denne artikkelen. Så har jeg da gått noen runder rundt meg selv, og forbrukt et lass med energi. Før jeg nå endelig satte meg ned og lot dette synke litt inn.
Og det var jammen verdt det!
Nå blir jeg sikkert ikke til å være i hus med resten av dagen, lamslått som jeg er 😉
Joda, det går nok bra 🙂 Foreløpig er det bare jeg og de to kattene mine som er hjemme, og hun ene forsøker seg som linselus på bildet over her 😉 Senere kommer barna mine hit, så da må de nok tåle noen divanykker denne kvelden i alle fall 😉
Så har dette vært en innholdsrik og fin dag, alt i alt ♥ Jeg er fornøyd ♥
