Kaffe er en viktig ingrediens i livet. I alle fall i det norske livet. Men er jeg en ekte kaffekjerring?
Nei, tror nok mange som kjenner meg vil le hvis noen påsto akkurat det 🙂
Svart kaffe, joda, jeg har smakt det, opptil flere ganger. Men skal jeg drikke det, må jeg ha noe ordentlig søtt ved siden av. Som oftest, hvis jeg blir tilbudt svart kaffe, så takker jeg nei. Da vil jeg heller ha et glass vann, det synes jeg er mye bedre.
Motekaffe, som jeg kaller det, det kan jeg drikke uten problem. Og der er kaffe mocca en soleklar favoritt. Da glir kaffen ned uten noe som helst motstand.
Men disse kaffedrikkene, kaffe latte, cappucino, kaffe mocca, etc., de er jo ikke spesielt slankende. Skal man drikke mye av det, så vil det fort legge seg som myke bilringer rundt livet.
For min del handler det om sødme. Dvs. jeg trenger melk og noe søtt oppi. Og da aller helst steamet melk, sånn at drikken blir fløyelsmyk og god å drikke.
Til jul ønsket jeg meg en melkesteamer. Og det fikk jeg av mine barn. Jeg var i hundre, endelig kan jeg lage kaffe med deilig skum på toppen. Fra før av har jeg en Dolce Gusto kapselmaskin. Og den har også gitt meg mange gode kaffestunder med gode søte smaker. Som regel har jeg oppi ekstra sødme, med mindre jeg skal spise kake eller noe ved siden av.
Kaffesiruper har vært gode å ha, men nå når jeg lager meg flere kopper kaffe mocca i uka, så bruker jeg sjokolade på flaske, sånn som man har over isen. Jeg gjør det med god samvittighet, siden jeg har tatt av 8 kg siden i høst, og fortsatt ikke får i meg så mye mat som jeg burde.
Hvis jeg går tur ned til Sandnes sentrum, pleier jeg ofte å kombinere turen med lunsj. Da er det selvsagt en motekaffe av en eller annen sort, og noe å bite i. Her har jeg vært på Coffeeberry, og der hadde jeg meg en rugbrødskive med avocado, tomat og rødløk til lunsj. Når matlysten er laber, så smaker den ofte bedre når andre har laget den. Men slett ikke alltid. Akkurat dette måltidet jeg hadde her, smakte overraskende godt. Og når jeg da gikk hjemover igjen, så svevde jeg litt, fordi at smakssansene hadde glimtet til litt 🙂
Jeg kan jo legge til at jeg sjelden spiser frokost nå for tiden. Fordi jeg er rett og slett ikke sulten, og mat frister ikke. Men sånn opprinnelig så har alltid frokosten vært ett av mine favorittmåltider. Så derfor, siden det blir smått med frokost, unner jeg meg gjerne en god lunsj når jeg er på bytur.
Mens andre ganger på tur, så er kaffen et måltid i seg selv. Da trenger jeg ikke noe ved siden. Eller, så er det ofte sånn at jeg ikke har lyst på noe. Men kaffen, den liker jeg, og den smaker oftest godt. Og det er bedre enn ingenting når man er litt matlei 🙂
Oftest foretrekker jeg å spise brødmat ved siden av kaffen. Men enkelte ganger frister det mer med noe søtt. Og her på Kanelsnurren har de jo mye fristende søtt.
PS: Kan du se hvor tynn og “kantete” jeg har blitt? Jeg har fått mange kommentarer på det etterhvert 😀 Det går helt fint. Jeg blir ikke fornærmet. Men dette bildet er veldig rart å se på synes jeg. DET måltidet foran meg, og så har jeg ingen polstring lenger. Ikke at det hjalp noe å spise disse kakene heller. Det ble ikke noe mer polstring. Men gode var de 😀
Jeg kan fortelle at det er ikke hver dag jeg drikker deilige kaffedrikker. Men de dagene jeg gjør det, og har lyst på det, da er det jo positivt synes jeg. Og ellers så går drikken i vann, eller cola uten sukker.
For meg som ikke liker vanlig svart kaffe, så har det vært et løft med disse kremete gode kaffedrikkene. Så føler jeg meg litt voksen jeg også 😉
Ha en herlig aprilfredag. Og nyt helgen som vi er på vei inn i ♥ Ta gjerne en god drikke om du vil. Her skulle jeg gjerne hatt et glass vin, men siden jeg har en kranglete lever, dropper jeg vinen foreløpig 🙂
Ta godt vare på deg selv ♥
Hei alle sammen.
Jeg er sjelden her og skriver noe, men jeg svinser litt rundt i kulissene likevel. Og så kommer noen lyse øyeblikk, hvor jeg føler meg rustet nok til å skrive noen ord.
Nå i det siste føler jeg jo at det går litt bedre. Det er enda langt igjen, men jeg kjenner en klar bedring, noen dager. Dvs., for noen måneder siden hadde jeg 3 uker som var dårlige, og så kom gjerne en dag, eller kanskje to, som føltes ok, før nye dårlige uker.
Nå er det 50/50. Og det er en seier.
Jeg var en tur hos fastlegen i dag. Forrige gang jeg var der, for et par uker siden, hadde jeg en svært dårlig dag. Legen ble ganske sjokkert over hvor dårlig jeg faktisk så ut. Ja, sånn har jeg jo hatt det lenge nå, og enda verre har det til og med vært.
I dag da jeg var der kunne han konstatere at jeg ser utrolig mye bedre ut. Ja, i dag har jeg en av mine gode dager.
På gode dager kan jeg trygt ta selfier uten filter, som her, da jeg en dag gikk litt tur i bydelen jeg bor i. Bildet her er tatt ved ungdomsskolen. Der har begge mine barn gått. Den dagen gikk jeg også innom gartneriet på turen, og handlet noen blomster til å pynte med utenfor.
Og i går da jeg var i butikken en tur, kjøpte jeg med meg disse hjem. Fine og vårlige tulipaner.
Jeg har jo vært mye hjemme. Jeg kan gå lette og fine turer i flere dager, men så får jeg en smell, og da blir det hjemmelivet i flere dager. Og da må man jo også unne seg noen gleder. Og da blir det gjerne en god kaffe mocca eller flere. Og siden matlysten fortsatt er borte, drikker jeg sånne kosedrikker med veldig god samvittighet. Alt jeg kan få i meg er positivt.
En gang i blant får jeg i meg litt mat. Sånn at det faktisk smaker. Som her forleden dag. Vi, jeg og min sønn, besluttet å hente frem grillen for første gang i år. Veldig godt smakte det.
I dag har jeg ikke matlyst, så jeg har tvunget i meg noen knekkebrød, og så tar jeg en næringsdrikk til kvelds.
Strikke gjør jeg de dagene hendene mine er samarbeidsvillige. Det er ikke hver dag. Men det også har blitt bedre i senere tid.
I dag ble jeg ferdig med en ganser. Dvs. jeg har ikke festet trådene enda. For det var et nytt prosjekt jeg hadde lyst å begynne på, som jeg tenker å bruke restegarn på. Noe av det som ligger her på bildet kanskje. Så da begynte jeg på det.
Jeg fikk gått tur i dag. Først var jeg hos fastlegen, og så skulle jeg på sykehuset og ta noen blodprøver også. Men der hadde de akkurat stengt luka da jeg ankom. Det skulle være pause, og nesten en time til de åpnet igjen. Da besluttet jeg å gå en tur rundt Mosvannet mens jeg ventet. Bildet her tok jeg da. Det var nydelig vær, men litt kaldt. Jeg frøs ikke, men angret litt på at jeg ikke hadde med lue.
Det er mye som foregår nå for tiden, på helsefronten. Heldigvis er blodprosenten på vei opp, sakte men sikkert. Men leververdiene er for høye. Alt for høye. Så nå er det den som skal undersøkes. Og i mellomtiden får jeg IKKE bremesemedisin for MS’en. Så det er en vanskelig situasjon. Hvis jeg får medisinen, så kan leveren ta mer skade, og hvis jeg ikke får bremsemedisinen, kan jeg få nye attacker og mer skade i mine funksjoner. Så det er et tveegget sverd dette her. Foreløpig er det viktigst å finne ut hva som er galt med leveren, så får jeg bare være tålmodig.
Jeg har en teori om hva som er galt, og de lærde er enige med meg. Så får vi se da.
I dag er siste dag i mars. Lykke til med å ikke bli lurt i morgen 😉 Jeg regner med jeg blir lurt trill rundt hele dagen 😀
Våren er en god medisin. I alle fall for dem som sliter på vinterstid. Jeg er selv blant dem som har relativt dårlige vintre, hvor tungsinn og depresjon ofte kan råde. Sånn har jeg hatt det i mange år. For ikke å snakke om hvor mye mer smerter kroppen bærer på i den kalde og mørke årstiden.
Denne vinteren som har vært, har ikke egentlig vært så ille. For jeg hadde jo en veldig ille høst hvor jeg stort sett var for syk til å reflektere over hvilken årstid vi hadde. Og når vinteren kom, var jeg så lykkelig av at jeg var over det verste.
Selv om jeg slet veldig i vinter, så var det ikke direkte på grunn av årstiden. Det var mer fordi det tok så lang tid å komme seg av sykdommen på høsten.
Men nå kjenner jeg at gleden over våren har kommet, at vinteren er slutt. Jeg kjenner hvor herlig solen varmer når dens stråler når oss. Det er helt fantastisk. Jeg føler at det er god medisin, lyset og varmen den gir.
Disse fine Krokusene her gleder seg også over vår. De står og nyter solen som varmer, og gir dem lys nok å strekke seg etter.
Denne hegren her nyter også vårsolen. Den er sikkert like glad som meg over solen som varmer og skaper nytt liv. Det er jo en and også rett ved siden av, eller i forgrunnen blir det vel helst. Og jeg føler nå når jeg går turer hvor det er ender, så er det et yrende liv med tanke på at snart skal nye liv skapes. Våren er tid for forberedelser i fugleverdenen.
Disse bildene tok jeg for ikke så lenge siden. Og det er en fryd å gå tur i sånne områder hvor man helt tydelig kan se gleden over våren. Og hvor godt det føles for kropp og sjel. Rett og slett god medisin.
I disse dager er det veldig mye vind her, og det gjør jo at det blir litt kjøligere. Og jeg blir veldig sliten av all den vinden hvis jeg er ute. Men jeg har likevel fått til noen små turer. Vindfull frisk vårluft er ikke å forakte det heller 🙂
Det har jeg fått høre en del i det siste. Sist i dag, faktisk. Ukentlig i det siste. Selvsagt, hvis jeg møter noen jeg ikke har møtt på en stund.
Den jeg fikk høre det fra i dag, møtte jeg for et par uker siden. Men det er rart med det, vekta som har minket, bruker litt tid på å fordele seg. Så akkurat nå synes det ganske mye i ansiktet mitt. Og skuldre og armer. Og ikke minst lår og legger. Men ja, skuldrene mine føles knoklete nå. En følelse jeg synes er helt psykedelisk, jeg som i mesteparten av mitt voksne liv har hatt god polstring.
Jeg må jo innrømme at når jeg har mistet så mye vekt, er det mye som har endret seg i hvordan mine daglige bevegelser føles. F.eks. hvis jeg er ute og går tur, så har jeg jo måttet ha mange pauser. Jeg har anemi, som har gjort turgåing til en kjempeutfordring. Men det begynner å bli bedre nå. Jeg er på bedringens vei. Men altså, jeg må fortsatt ha mange pauser. Og da setter jeg meg jo gjerne ned på en benk, eller en murkant eller stein eller hva som nå måtte befinne seg i nærheten. Og vet du hva? Polstringen, den naturlige jeg har hatt når jeg sitter, den er også borte. Så det å sitte på en hard benk en god stund, er faktisk direkte ubehagelig. Det begynner fort å gjøre vondt. Det blir for hardt. Det er en helt ny opplevelse for meg. Men kanskje er jeg litt ekstra sensitiv også.
Jeg forsøkte meg på helfigurs selvutløser i dag. Men det var så mye vind at det gikk ikke. Så da får du nå bare se mitt smale ansikt denne gangen 😉
Klærne mine føles som telt, og det ser ikke bra ut. Noe er bra, fordi de kanskje var litt knappe i utgangspunktet. Men til og med noen av dem kan man se er for store til meg. Så jeg har gått til innkjøp av noen få plagg i en litt mindre størrelse. Jeg har tross alt gått fra å bruke L og XL, til å nå bruke M. Det er jammen lenge siden sist. Jeg har ikke vært så tynn siden lenge før barna mine ble født. Og eldstemann fyller snart 26.
De nye klærne er et par bukser, et par topper, og et par jakker. Det er jo kjekt med noe nytt da, uansett. Men rart med det, hvor mye mer fint jeg finner nå når jeg har ny og mindre størrelse. Kunne sikkert gått helt amokk i klesbutikkene. Men jeg har vært heldig med de nye kjøpene mine, for de har alle vært på salg ♥ I utgangspunktet dyre plagg. Men når de er nedsatt med 70%, så er det plutselig overkommelig.
I dag har jeg kjole på. Den er ikke ny, men den er størrelse M. En kjole jeg kjøpte utpå sensommeren, like før høsten begynte. Ja, like før jeg ble sengeliggende. Jeg har kun brukt den en gang. Og nå, følte jeg nesten den var blitt for stor. Men kanskje den egentlig skal være litt sånn oversized? Ja, den er ikke veldig oversized, men likevel føles den stor.
Og så har jeg en kjole jeg kjøpte på salg for noen år siden, som var str. M, og ikke brukende til meg i det hele tatt da jeg kjøpte den. Men jeg syntes den var så fin at jeg bare MÅTTE ha den (og de hadde ikke større størrelser igjen). Jeg hadde jo en agenda om å slanke meg. Men jeg hadde nok ikke helt troen på at jeg skulle komme inn i den kjolen. Også hun damen i butikken syntes jeg var litt vågal, som gamblet på at jeg skulle gå ned i vekt og komme inn i den kjolen. Jeg var sånn ca. XL på det tidspunktet. Vel….jeg kommer inn i kjolen nå. Og den er så utrolig fin synes jeg. Men det er mer en penkjole da, så altså ikke en fredagskjole 🙂 Jeg har brukt den flere ganger den siste tiden, da anledningen har bydd seg.
Jeg føler meg fortsatt sliten og gusten. Og flere dager i uken har jeg nededag. Dvs. at jeg ikke har energi til den aller minste ting. Jo, jeg klarer akkurat å kle meg og finne godstolen, men så er energien oppbrukt. Disse dagene er sånn typisk etter et par dager hvor jeg har klart å gå tur. Og de turdagene, så er det kun tur jeg orker. Det meste annet må vike. Men turene er viktige for meg. Det handler om å holde seg i form, og å forebygge. Frisk luft og bevegelse har jeg savnet så inderlig i denne tiden jeg har vært syk og nede for telling. Så nå når været er fint, solen skinner, og våren har begynt, så benytter jeg anledningen til å komme meg ut på små turer, så ofte som mulig. Turene har vært flate, dvs at de er uten oppoverbakker. Men i dag forsøkte jeg meg på bakketrening 😉 Det gikk overraskende bra. Og det forteller meg at nå er jeg på vei tilbake til en form jeg har savnet lenge nå. Det er fortsatt et stykke igjen. Men denne dama har ingen planer om å gi opp nei 😀
Bloggen har vært blant tingene som har måttet vike. Både å skrive og lese. Jeg har ikke orket å åpne PC, og mobilen synes jeg alt blir for smått og fomlete. Det har hendt jeg har scrollet og lest overskrifter, for det har vært overkommelig. Men å lese innholdet, der har jeg litt å ta igjen. Og jeg vet ikke helt når jeg blir klar for det, men har faktisk lest ett blogginnlegg i dag, og det føltes litt som mestring. Jeg fikk ikke kommentert inni selve innlegget, men jeg kommenterte på bloggerens Facebookvegg istedet 🙂
Det er likt med nyheter. Jeg leser overskriftene et par ganger i uken, og så får innholdet bli meg fortalt av dem som er opptatt av temaet. Men når det gjelder nyheter, har det vært sånn i mange år. Sånn er det bare.
Nå skal jeg løsrive meg fra tastingen, for jeg kjenner at jeg trenger hvile. Men det har vært kjekt å være innom her litt. Jeg håper alle dere flotte damer og herrer har det bra ♥ Og tusen takk for fine kommentarer på tidligere innlegg. Jeg har dessverre ikke hatt helse til å besvare dem….enda. Satser på at det også snart blir bedre 🙂
Heisann alle dere flotte som titter innom her ♥
Det er sjelden jeg skriver her nå, det har dere oppdaget, det vet jeg, for av og til får jeg inn noen “savnet” meldinger.
Men sant å si, så føler jeg at alt nytt som skjer i mitt liv, er av det negative, dårlige og triste slaget. Og jeg synes det er så leit å oppdatere bloggen med sånne triste ting hele tiden.
Joda, det skjer noe hyggelig også, men de hyggelige tingene overskygges fort av de mindre hyggelige.
Et par hyggelige ting jeg kan nevne var morsdagen, da jeg fikk vakre blomster av mine to flotte barn ♥
Og dagen etter, Valentine’s, forventet jeg ikke noe. Ikke av noen. Det er jo kjærlighetsdagen, og kjærlighet handler jo ikke bare om sånne kjæresteting. Det handler jo også om kjærligheten til venner og familie. Så jeg ga mine barn en liten oppmerksomhet på vipps. Men jeg fikk jammen en oppmerksomhet jeg også. Datteren min hadde kjøpt hjerteformet konfekt til meg ♥ Veldig koselig, og veldig uforventet.
Et par turer med gode venner og med min datter har det også blitt. Gåturer altså. Jeg elsker det ♥
Det siste halve året har ellers vært et sammenhengende mareritt. Som ikke helt vil ta slutt.
Feberen jeg hadde i høst, da jeg var så dårlig at jeg ikke trodde jeg skulle overleve, har heldigvis lettet. Nå har jeg kun feber om kveldene. Dessverre litt stigende temperatur, men enkelte kvelder glimter til med litt lettere feber. Om dagen er jeg stort sett feberfri, selv om tempen er en del høyere enn normalen, og likevel under feberterminologien.
Formen ellers er sånn blæhhh. En gang i blant, som i går, så var formen god, og da blir jeg opptimistisk og tenker at endelig går noe i den rette retningen. For så å bli knust dagen derpå.
De siste par ukene har vært grusomme. Man tror og håper at nå blir det bedre tider. Men så skjer det noe, som ødelegger alle forventninger.
Det har seg sånn at minstepusen i huset ble syk. Hun ble så syk at hun ble innlagt på dyresykehus, og vi måtte begynne å tenke på avliving. Det var enormt sorgfulle dager, og ikke minst var vi veldig bekymret her i huset. Minstepusen er det store gullet her. Så enormt kosete, og fortsatt bare kattunge. Og vi fikk henne hit, for at hun skulle holde den andre pusen vår med selskap. Og de to har jo blitt så gode venner.
Det var hjerteskjærende når minstepusen ble alvorlig syk.
Hun har også fått påvist et sjeldent kattevirus, som dessverre er dødelig. Og den nyheten knuste oss nesten. Hun fikk 2-3 år å leve. Men den saken er ikke helt over enda. For vi har en liten følelse av at testen var falsk positiv. Hun skal testes flere ganger nå, på forskjellige vis. For også veterinæren virker til å ikke være helt overbevist. Så sjeldent er det viruset i Norge. Det er mer vanlig i USA, Italia, England, og sikkert mange andre land. Men ikke i Norge.
Den eldste katten fikk også tatt testen. Men hennes var klart negativ. Hun skal også testes en gang til. Men det at hennes var negativ, at hun ikke virker til å være smittet, er jo et mirakel hvis det er sånn at minstepusen faktisk har det viruset. Og saken er jo sånn da, at nå, i påvente av nye tester (det må gå noen uker), må vi holde kattene adskilt, og de får ikke lov til å gå ut. Et sorgens kapittel det alene.
Men så var det altså det at minstepusen var syk, og innlagt på dyresykehus. Hun fikk bare komme hjem om nettene. Og så har hun fått antibiotika, og medisiner som skal stimulere appetitten. For hun ville ikke spise, og det lille hun spiste kastet hun opp igjen. Så hun fikk også noe for å hindre kvalme. Men med all denne gode behandlingen, har hun blitt helt frisk nå. Det er et gledens kapittel ♥ Og det har også overrasket veterinærene. For hun var faktisk døden nær. Og det krevde litt arbeid å snu dette. Nå er hun her hjemme, god appetitt, og mer vilter og aktiv enn noen gang før. Så heldigvis en gledelig utgang i denne runden. Nå gjelder det bare å få avklart dette med viruset. Og jeg har en magefølelse på at hun ikke har det. At den positive testen var falsk.
Tiden vil vise.
Men vet du hva? En ulykke kommer sjelden alene. Det er ikke tull engang. Det har vi smertelig fått erfare.
Den ene dagen vi skulle hente lillepusen hjem fra dyresykehuset, og samtidig hadde vi med storepusen som skulle testes, var det rushtrafikk. Vi skulle fra Sandnes til Bryne. Og køen var lang. Men det trillet likevel greit avgårde.
Plutselig smalt det. Vi var blitt påkjørt bakfra.
Det var min datter som kjørte. Og jeg satt i setet ved siden, litt fremoverlent da jeg akkurat skulle ta noe opp fra gulvet. Hodet mitt smalt forover og nedover, og underveis traff jeg nok hanskeromluken, for jeg hadde litt vondt i hårfestet i pannen i dagene etterpå. Men det smalt i nakken min også med dette sammenstøtet. Den ble kraftig strukket. Og jeg fikk en plutselig hodepine etterpå.
Jeg var nok litt i sjokk, og litt omtåket. For plutselig våknet jeg til, og oppdaget at jeg sto bak bilen. Jeg husker ikke hvordan det gikk til? Jeg har en liten black out der. Et lite minutt som er borte for meg. Datteren min fikk også en trøkk i nakken og i hodet. Muligens en liten hjernerystelse. I tillegg var vi begge i sjokk og litt omtåket.
Nødetatene kom, full pakke med brannbil, politi og ambulanser. Jeg var helt overveldet av det hele. Så mange mennesker som plutselig vrimlet rundt oss, spurte oss hva som skjedde, om vi var skadet, og så sjekket de bilen, under panseret osv. Jeg fikk ikke med meg alt. Men det var overveldende.
Det ble besluttet å kjøre meg og datteren min på sykehuset for sjekk. Bilen bak oss var også truffet, av bilen bak der. Så dette var altså en kjedekollisjon. De i bilen bak oss var visst leger, og de kjente det også i nakke og hode. Men likevel tok de seg av oss. Jeg takker så uendelig mye for det ♥ Og så er jeg litt beskjemmet også. For de burde også fått tilsyn, samtidig, mens vi ventet på hjelpemannskapene.
Inne på sykehuset ble det full sjekk, og heldigvis ingen alvorlige skader som brudd og sånt. Vi fikk tilbud om å bli natten over på sykehuset, men vi takket nei. Det foregikk for mye på hjemmefronten. Vi kunne ikke utebli fra syke katter osv. Så da ble det åpen retur i 24 timer om vi skulle trenge det.
Men vi satt jo med et par problemer som ikke kunne løses på sykehuset. For vi skulle jo hente minstepusen på dyresykehuset, før de stengte for natten. Det var jo dit vi var på vei. Så vi fikk ringt sønnen min, og fikk han til å ordne med henting av henne.
Det neste spørsmålet var: Hvor er bilen, og størstepusen? For vi var jo på vei for å få henne testet samtidig som vi skulle hente minstepusen.
Det ble litt styrete å finne ut av dette. Selv var jeg jo roet meg, men klarte likevel ikke å tenke skarpt og logisk. Til slutt fikk jeg telefon fra politiet, som kunne fortelle hvor bilen var. Katten visste de ikke noe om. Så da fikk vi ordnet med at sønnen min, med litt kjørehjelp, møtte opp hos lensmannen og fikk nøklene og beskrivelse av hvor bilen var parkert.
De kjørte straks dit, og fant ut at frøken pus hadde det helt fint i buret i baksetet. Sikkert litt forundret over alt som hadde skjedd, og hvorfor hun ble forlatt alene i flere timer i mørket.
Bilen min ble jo en smule skadet. Og takst fra verkstedet sier det vil koste 60 000 å reparere det. Heldigvis er ikke det min regning. Den bakerste bilen i kjedekollisjonen tar på seg alt ansvar. Han mistet også førerkortet. Han hadde visst sittet og holdt på med mobilen mens han kjørte.
I ettertid har vi slitt litt med hode, nakke og rygg. Jeg har kjent det godt i ryggen selv. Men jeg tror ikke jeg får noen varige mén. Datteren min har fått en litt større smell i ryggen, og vil trenge behandling. Men jeg satser på at det vil ordne seg.
Så har vi da forsøkt å komme oss litt etter alt som har skjedd. Og vi har tenkt at nå kan det ikke skje noe mer. Nå har vi fått vår dose.
Det var en dum tanke.
For i går fikk jeg dessverre melding om at min kjære onkel og gudfar hadde sovnet inn om morgenen. 95 år gammel. Hans nærmeste familie er oss, min bror og meg. Og det er en stor sorg at han nå er borte. Nå er det endelig.
Vi har alltid stått ham nært. Og det har barna våre også. Han var som en bestefar for barna etter at deres bestefar, hans bror, min pappa, døde i 2002. Alltid kjekk og blid og med mange historier på lager. Et stort og varmt hjerte. Han vil bli dypt savnet.
Jeg finner det litt vanskelig å smile for tiden. For jeg er så sliten. Men jeg smiler likevel, av små og humoristiske ting. Men å smile på kommando er ikke så lett nå. Så de bildene, de ser virkelig ikke ut. Derfor får jeg nøye meg med et litt trist animert bilde av meg. Det forteller vel i grunnen ganske godt hvordan jeg føler meg nå.
Tiden leger alle sår. Det vet jeg jo. Det har jeg jo opplevd tidligere. Så nå får jeg bruke tiden godt, og håpe at stunden har kommet for å restituere seg igjen. Det kan jo ikke være sånn til evig tid.
Og vi finner bevisst hyggelige ting å gjøre her hjemme nå. F.eks. var jeg og datteren min på kino på fredag. Da så vi Spencer. Historien om Diana.
Og i dag har jeg besluttet at vi skal gå ut og spise. Så vi har reservert bord på en litt finere restaurant.
Vi har selvsagt fulgt litt med på OL også. Og kjekt med så mange gyldne medaljer ♥
MGP fikk vi også med oss i går kveld. Så nå blir det spennende i den internasjonale finalen.
Jeg får tenke på å logge av nå. Har vel skrevet nok for i dag. Jeg har hatt en ærlig plan om å svare kommentarer, spesielt etter bursdagsinnlegget til min datter. Og det kommer jeg nok også til å gjøre. Men med en vond rygg og nakke, så har jeg ventet litt.
Nå blir det sikkert å vente litt til, for nå har jeg sittet lenge her foran pc allerede. Men tusen hjertelig takk for alle vakre kommentarer. Det er en stor glede å lese disse ♥ Dere er så uendelig gode ♥
Siden denne dag, har Amalie vokst og utviklet seg til en flott ung dame. Og jeg som hennes mamma, er like stolt ♥
Og så er det sånn at det svarte håret har blitt blondt. Det var kun nyfødthåret som var svart.
Amalie har alltid vært en jente med ben i nesen. Litt sjenert kan hun være, men hun har klare mål, og står på for å få det som hun ønsker.
Hun er søt og snill, har absolutt hjertet på rette plassen, hjelpsom og omsorgsfull i tillegg til en haug andre positive egenskaper. Hun har også en smule støv på hjernen. Det har hun ikke etter sin mamma. Det å like å ha det rent og ryddig er jo en fin egenskap. Så den misunner jeg henne. Eller jeg liker jo det jeg også. Men jeg klarer ikke å holde det sånn. I alle fall ikke i samme grad som henne. Men en god egenskap er det virkelig. Noe som jeg nyter godt av selv.
Jeg kan knapt huske at jeg noen gang har behøvd å mase på henne for å rydde rommet for eksempel. Det har hun alltid gjort uten å bli bedt om det, rett og slett fordi hun liker det sånn.
Nå er det sånn at det er hun som holder hus og hjem ordentlig her i huset. For hennes mamma har hatt kraftig sviktende helse, og Amalie har tatt ansvar og bidrar enormt mye. Fortsatt uten å bli bedt om det ♥
Nå er hun i full gang med studier, og målet er å bli toller. Hun reiser senere denne måneden til Oslo for å begynne sin praksisperiode der. Hun blir borte i 6 uker, og det blir en spennende tid.
Her hjemme vil nok jeg savne henne sårt, men samtidig er jeg så stolt av henne, at jeg gleder meg enormt på hennes vegne. Dette blir bra!
I dag morges ble hun vekket med et kakestykke med lys på, og pakke så klart. Kaken har hun bakt selv. Og hun ventet ikke å bli vekket på denne måten 🙂
I går feiret vi med familie. Foruten oss 3 her i husstanden, kom også min bror. Resten av familen var forhindret av forskjellige årsaker. Men kaker hadde vi masse av likevel. Det er jo ikke så ofte man fyller året.
Feiringen sånn ellers blir jo rimelig amputert av både covid og andre ting som ikke er forventet. Men planen er at vi skal våge oss ut og spise i kveld, om mulig.
Og så er det jo sånn at vi har et veldig godt mor og datter forhold. Og det er jeg så utrolig glad for ♥
Gratulerer så mye med 21 årsdagen din i dag Amalie. Du fortjener kun det beste ♥
Gode klemmer fra mamma ♥♥♥
Nå når vi er i februar, så er ikke våren veldig langt unna. Men hos oss her på Sørvestlandet, kommer vinteren ofte i februar.
Til nå har vi hatt ganske mildt vær. 2-3 dager med ørlite snø, og ikke så enormt mange dager med frost heller. I motsetning til i fjor vinter, med 15 minusgrader og snø som lå lenge. Denne vinteren er tempen sånn ca fra 0 til 8 grader som oftest.
Så begynner vårblomstene å titte frem. Et tegn på at våren nærmer seg.
Jeg kjøpte tulipaner i dag. For å få litt vårfølelse inn i stua. Jeg lengter sånn etter våren. Vinteren er ikke min årstid. Alt er mye tyngre og mer smertefullt om vinteren. Mens våren, og sommeren, da får kroppen litt mer pause og har det generelt litt bedre.
Men jeg skal ikke klage når vinteren er så mild som vi har hatt det til nå 🙂
Nå nytes fredagen i sløvemodus, etter at jeg måtte i butikken en tur. Jeg forsøker å holde meg unna, men det var flere ting vi glemte å bestille i ukeshandelen, så da måtte vi innom en tur likevel.
Noen ganger våkner jeg veldig tidlig, og får ikke sove igjen. Og jeg er ikke særlig god på å ligge og dra meg i senga som mange andre ynder å gjøre. Jeg kjeder meg fort. Så da kan jeg like gjerne stå opp og lytte til at resten av verden våkner til etter natten.
I dag har jeg sittet her og lest blogg, mens jeg hører at det blir mer og mer liv i nabolaget. Folk står opp, trøtte og fæle, spiser kanskje frokost, og så går de ut og starter bilen for å kjøre på jobb. Skolebarna kommer også etterhvert på banen. Glade barnestemmer som går forbi huset på vei til skolen. Det er fint med rutiner.
Her kunne jeg jo fint tatt en kaffe mens jeg koser meg med blogglesing. Men det har jeg ikke orket. Da må jeg jo reise meg opp og gå på kjøkkenet. Så det venter jeg litt med, så har jeg noe å glede meg til.
I perioder skrur jeg gjerne på TV med Godmorgen Norge på TV 2. Men akkurat nå har jeg en periode hvor stillhet føles best. Da er det bedre å lytte til at verden utenfor våkner opp.
Snart tar jeg inn kattene sånn at de får seg litt frokost. Ja, de er inne altså, men ikke i stua. Jeg har valgt å vente litt. Jeg liker å være helt alene en liten stund. Og kattene, den minste da, hun er nokså aktiv enda.
Morgenturene jeg ofte gikk tidligere, de er satt på vent. Jeg tør ikke gå tur alene for tiden, og energien spiller ikke helt på lag. Men snart håper jeg at jeg i alle fall kan starte med litt mer turgåing.
Men for å gi dagen en fin start, har jeg funnet et bilde jeg tok en vintermorgen for noen år siden da jeg gikk en morgentur.
Kan du se at det er litt is på vannet?
Dette bildet er et av mine favoritter. Og dette boligkomplekset som hører til denne lille brygga, der har jeg litt lyst å bo. Men det er sjelden man finner leiligheter til salgs her. Så jeg får smøre meg med tålmodighet.
Så gjenstår å ønske deg en nydelig fin dag. Snart er det helg ♥
For tiden er jo ikke matlysten her på topp. Noe som har resultert i et stort vekttap.
Men så er det jo sånn da, at når jeg plutselig kommer på noe jeg har lyst på, så må jeg bare hive meg rundt og skaffe det, for da vil jeg i alle fall få i meg noe. Og da vil mest sannsynlig dette smake godt.
I dag var jeg tidlig oppe, og plutselig jeg satt her og skulle svare kommentarer i bloggen, så fikk jeg så lyst på grove scones til frokost.
Heldigvis var veien til kjøkkenet kort. Og scones er kjapt å lage, så det blir ikke så veldig mye av energien min som forsvinner i prosessen.
Se her, ser de ikke gode ut? Rykende ferske rett fra ovnen.
Selvsagt ryktes det i resten av familien, at det var noe nybakt i hus. Så da ble det jammen en hyggelig frokost sammen med mine to barn også. DET er sjeldent det 😀
Jeg spiste for en gangs skyld mer enn jeg egentlig hadde plass til. Og det smakte godt. Så da er dagens lykke gjort ♥
Og har du lyst å bake, så finner du oppskriften på disse gode sconesene HER!
Det ble helt perfekt. Kaken smakte nydelig. Og det var jo rester, som vi har spist litt av i dag også.
I dag har jeg vært på EU kontroll med bilen. Og så gikk jeg etterpå tur med to venninner.
Så nå er jeg skikkelig oppbrukt. Skriver ikke mer her nå.
Hadde tenkt å svare kommentarer, men da får jeg satse på at i morgen er en god dag for det.
