Det er ikke så ofte jeg får skrevet særlig nå i senere tid, jeg er ganske nede. Jeg hverken skriver, strikker eller går så mye tur. Og så er det sånn at turene må jeg gå, for å bevare en viss fornuft i topplokket. Men det er jammen tungt. Så da er det godt å ha en kjæreste som vet at turene er viktige for meg, og drar meg ut på det. Det er jo så mye lettere å gå når jeg har den støtten i ham.
Jeg har også et par venninner som har fått meg litt ut i det siste.
Jeg er ikke deprimert eller noe sånt akkurat nå for tiden, men ved for mye stillesitting kan jeg fort bli det. Det er erfaringen.

Nå på søndag var vi ute på tur jeg og Pål. Vi dro til Oltedal, ei lita bygd som ligger inneklemt blant ganske bratte fjell. Der har Pål bodd tidligere, så han vet om fine turer å gå der. Vi skulle gå litt oppover ei av fjellsidene til en stor stein som heter Uburhedlaren. Det er ei steinrøys egentlig, men fint dekket av trær og kratt, og med litt trapper laget til på de mest kronglete partiene.

Uburhedlaren er en gigantisk stein som en gang i fortiden falt ned og la seg til i fjellsiden. Under denne steinen ble det da en naturlig grotte. Og under krigen var det over 80 mennesker som gjemte seg der i noen dager i en kritisk periode. De menneskene var i alderen noen måneder gamle til noenogåtti år gamle. Og alle fikk plass under steinen samtidig. Ganske fantastisk, ikke sant?

På veien til Oltedal møtte vi på denne gjengen i veibanen. En flokk kyr og kalver. Ganske søte da 🙂

De var ikke alene da, noen gjetet på dem, sånn at de gikk der de skulle. Men en ku forvillet seg utenfor autovernet likevel, og den hadde et svare strev med å komme seg over da den hadde passert oss og ville ut på veien igjen lenger bak oss 🙂 Men det gikk, den klarte det 🙂

Vel fremme i Oltedal fikk vi parkert bilen, og så la vi avgårde til fots. Over bekk og elv, og videre inn i “villmarken”.

Vi kom til en gapahuk ikke så langt fra bebyggelsen, og der så det riktig så idyllisk og fint ut om man hadde lyst å komme sammen i godt lag og grille og kose seg.

Men vi skulle jo videre, til Uburhedlaren. Så da var det jo bare å traske avgårde 🙂 Jeg liker jo alt med historisk preg, så jeg var veldig forventningsfull 🙂

Naturskjønne omgivelser å gå tur i. Jeg liker det så godt, og ser etter landskapsmotiver hvor enn jeg går 🙂

Og så er jo dette et naturreservat også. Mye vakkert å se, og veldig spesielt med de store steinene som ligger spredd utover, og lager liv i naturen. Steinene er nok en del av samme raset som laget Uburhedlaren. Og dette er lenge før det kom folk dit regner jeg med. Det var nok i istiden eller noe sånt 🙂

Her er f.eks. Trongasteinen. En rimelig svær stein som helt tilfeldig havnet der den ligger pr. i dag.
Men vi skulle videre 🙂

Over alt langs løypa kunne vi se steiner som lå strødd. Store steiner. Ikke noe småstein dette her nei.

Etterhvert kom vi til stedet hvor oppstigningen begynner. Pål hadde advart meg om at dette ikke var lett å gå her, og at jeg måtte være forsiktig å ikke trå feil, for her kunne man trå ned i små huler i røysa.

Her er et eksempel på det. Ikke så vanskelig å se denne hula da, den var ganske stor.

Det var ikke bare nede i bakken det var huler. Det var huler langsmed også. Store huler med plass til mennesker. Og enkelte av disse hulene kjente man den kalde trekken når vi gikk forbi. Dette var en varm dag, og lia her ligger på solsiden. Og når vi passerte disse hulene, var det som å gå forbi en aircondition-enhet.

Små huler, som sikkert hadde vært spennende å utforske.
Men vi skulle videre oppover 🙂

Hit skulle vi. Det er ikke så veldig langt opp egentlig. Men i steinrøys kan det virke langt på en dårlig dag. Her er hulen laget til med dør og vindu, for å slippe veldig stor trekk når mennesker skulle skjule seg der inne. Dette ble gjort under krigen, etter første gangs opphold der. Heldigvis ble det kun det ene oppholdet for befolkningen den gangen.

Man ser steinen som ligger som et tak over, og lager dette til en hule og et perfekt gjemmested.

Utenfor står dette skiltet som forteller litt om historien.

Inni hulen er det omtrent en ballsal. Ja, om man ser bort i fra alle steinene og grusen da 🙂 Men her gjemte mennesker seg under krigen. De laget til litt bedre forhold for seg selv etter oppholdet, i tilfelle de måtte gjemme seg flere ganger. Men heldigvis trengte de ikke det. Det er flere “utganger” fra hulen, eller vinduer kan vi kanskje si 😉 Og en trapp var laget til for å komme seg ut av hulen på oversiden.

Så dit skulle jo vi også, så klart 🙂

Alt må jo utforskes når vi er på tur.

Her ser vi nedover mot inngangen vi kom inn gjennom 🙂 Noen må virkelig ha et sterkt behov for en benk og en sitteplass, og ualminnelige krefter. For hvordan de har orket å dra en benk opp over ura er meg en gåte 🙂

Titt tei, her kommer jeg ut av hula 🙂 Man ser døra/inngangen til hulen i dypet bak meg 🙂

Utenfor måtte jeg jo knipse litt for å få størrelsen av steinen med. Og til høyre i bildet kan skimtes en person, så får størrelsen litt dimensjon. Vi kom altså ut mellom steinene til høyre under den store steinen.

Vi gikk rundt stenen, og fant oss en fin sitteplass midt i bærlyngen 🙂

Med flott utsikt utover reservatet.

Vi koste oss med medbragt sjokoladekake (rester fra Påls 50 årslag), og vakker utsikt.

Det er bratt ned, så det er ikke her man hopper og spretter og utfordrer naturen.

Men Pål klarer ikke å la være. Jeg vet ikke helt hva han er bygd av, men uredd er han i alle fall. Her er han på kanten for å fotografere nedover mot inngangen til hulen 🙂

Og når man snakker om å være uredd: Pål fant et gammelt tau som han selv hadde vært med og satt opp på steinen. Det ville han klatre i. Jeg forsøkte å hinte om at han jo ikke visste hvilken stand tauet var i nå etter mange år?
Men det skulle han jo finne ut.

Og han fant det ut.

Tauet røk, og Pål falt ned!

Så vi konkluderte med at tauet var gammelt og råttent.

Jeg satt med ryggen til da han falt. Jeg hørte braket. Og jeg tenkte, enten falt han, eller så kommer det en stor bjørn mot oss. Jeg regnet med at det var det første. Så jeg ropte og lurte på om det gikk bra? Og fikk ikke svar. Frykten tok meg. Jeg ropte igjen, med litt mer panikk i stemmen. Og fikk svar. Joda, det gikk bra. Men da han kom gående, eller hinkende rettere sagt, så jeg at det ikke gikk bra. Han hadde et kutt i pannen, det var blod over alt, han hinket, og det var lett å se at det var store smerter innvolvert.

Vi besluttet å bryte opp og bevege oss nedover fjellsiden igjen. Jeg undret meg over at han er så sta og viljesterk, for gå, det skulle han. Ikke snakk om å skaffe hjelp nei. Så vi fant en stokk han kunne bruke, og bega oss mot huleinngangen vi var kommet ut av. For vi måtte inn i hulen for å komme oss i rette retningen.

Her ser man en bitteliten bit av steinen.

Og her er en smilende Pål som har sin første pause før vi kryper inn i hula. Tenk at han smiler, med de smertene han hadde på dette bildet. Jeg er imponert. Skjønner ikke at det går an. Men han mente at jeg også er imponerende, som lever livet mitt med smerter og svært lite energi, og likevel smiler jeg og er positiv. Han kunne jo ikke være noe dårligere.

Og sant og si må jeg nok innrømme at jeg jo ikke helt så rekkevidden av skaden der og da, fordi han skjulte det så godt.

Her er vi på vei ut av hulen, for å starte den nå strabasiøse nedturen, med skadet fot og mørbanket kropp.

Jeg legger ikke ved flere bilder fra turen her nå. Den var slitsom for Pål, og burde egentlig være umulig. Jeg filmet en liten snutt, men den får jeg ikke med her i innlegget, siden jeg ikke vil legge den ut på

Men for å si det rett ut, dette som han gjorde etter fallet, hadde ikke jeg klart å gjøre.

Vel hjemme igjen skulle han ikke til lege vet du. Neida. Men han lovet å ringe fastlegen dagen etter. Og han ringte fastlegen, som sendte ham rett på sykehuset.
Resultat så langt: Røket menisk, røket leddbånd og brudd.
Og fortsatt går han!!!! Men med krykker da 🙂

Jeg tror han må være litt sånn overmenneskelig egentlig. For på sykehuset var de også ganske overrasket når de hørte at han hadde gått ned for egen hjelp, med kun et par stokker som hjelpemiddel. Med brukket fot osv. Det er liksom ikke mulig!

Men han er ustoppelig den kjæresten min. Så jeg er spent på fortsettelsen. For enda har vi ikke sett enden på historien. Sykehuset skal kikke mer på kneet, og antakelig åpne opp for å se hvordan de skal fikse skaden.

Jeg får vondt av ham, virkelig. Så neste gang vi går tur, så har han å høre på kjæresten sin, som har en naturlig innebygd skepsis til ting som kan være farlige. For dette var farlig, og han var heldig, tross alt.

Jeg er glad vi er hjemme nå, med trygg grunn under føttene. Neste tur blir nok roligere ja 😉 Men først må foten heles 🙂

Snipp snapp snute, så er eventyret ute 🙂

 

 

#tur #utpåtur #klatring #huler #natur

 

 

 

 

Heisann alle sammen ♥

Her i gården er det nedetid denne uken. Jeg er ikke i form, og forsøker å henge med så godt det lar seg gjøre.

Jeg har masse å skrive om, men får ikke til å forme det til noe særlig fornuftig, så det får rett og slett vente.

Mandagen var jeg ganske utkjørt. Men da bakte jeg to kaker. Og det var det jeg fikk gjort den dagen 🙂
Tirsdagen ryddet og pyntet jeg, og arrangerte overraskelsesselskap for Pål som fylte 50, hipp hipp hurra for ham ♥ Det ble kakeselskap, og jeg fikk god hjelp av venninner ♥ Vi var en hel gjeng her, min familie, mine venner, som også etterhvert blir Påls venner 🙂 Og Pål, han fikk tidenes overraskelse når han ankom 😀 ♥
Onsdagen var jeg totalt ferdig. Da var dagen sånn at jeg slepte meg avgårde samme hva jeg gjorde. Ergo, jeg gjorde ikke noen ting. Jeg satt på terrassen i godværet og leste bok. Jeg stupte i seng klokken 20.00, og sto opp igjen 12 timer senere. Da hadde jeg sovet tilsammen 11 timer. Våknet et par ganger om natten av høy musikk fra forbikjørende biler.
Og i dag var jeg siste gang på Lassa. Nå er jeg ferdig der. Jeg feiret med å kjøpe meg nybakt påsmurt brødmat, rykende varmt og ferskt. Tok det med meg, og gikk tur rundt Mosvannet i Stavanger, og opp til Vålandstårnet. Og der oppe ved tårnet spiste jeg maten med utsikt til Stavanger. Bilder får komme i et annet innlegg.

Nå i kveld har Pål vært her og luket, plantet og ryddet i hage og gårdsrom. Han er gull den mannen der altså ♥♥♥

Se så fint det blir ♥

Flaggborgen er også klar 🙂 Hehehe 😀 Ganske utrolig hva jeg har fått gjort til denne 17. mai’en. Jeg merker at det har skjedd mye det siste halvannet året etter jeg fikk diagnosen ME. Ting har falt på plass, jeg har fått mange svar og aha-opplevelser. Jeg har fått kursing og mestringsbehandling. Og alt dette er nok med på at jeg nå føler jeg har kontroll til 17. mai blant annet. Jeg har pusset bunadssølv og strøket skjorten og alle flaggene. Og når tid skjedde det sist, at jeg fikk gjort alt dette i god tid?
Jeg kan faktisk ikke huske det. I årevis har jeg styrt med dette til langt på natt. Men i år ble jeg ferdig tidlig på kvelden, og kan legge meg i ordentlig tid. Kaker har jeg også. Har jo rester etter bursdagsfesten tidligere i uken, så det trenger jeg ikke å tenke på heller. Og middagen, ja den går vi ut og spiser i morgen 🙂

Denne 17. mai er det heller ingen dugnad, ingen jeg skal se i barnetog og folketog, og ingen egentlige planer i det hele tatt. Om jeg er tidlig nok oppe i morgen tidlig, reiser jeg kanskje og ser barnetoget der hvor Pål bor. Men jeg skal ikke slite meg ut, så egentlig skal jeg sove så lenge jeg vil helt til jeg våkner av meg selv. Så får vi se da hvordan det går 🙂

Nå skal jeg roe ned med å se litt Eurovision song contest før jeg legger meg. Og blogg, ja det skal jeg lese litt etterhvert. Jeg har bare lest overskrifter de siste dagene omtrent, så har litt å ta igjen kan du si 😉 Men snart er jeg tilbake på ordentlig.

Ønsker alle sammen en strålende 17. mai, kos dere masse masse ♥ Hipp hipp hurra ♥

 

 

 

I dag er den offisielle ME-dagen. 12. mai. ME awarness ribbon fargen er blå.

På ME-dagen arrangeres en Millionsmissing markering verden over. Her i Norge er det såvidt jeg har fått med meg, Stavanger og Oslo som lager til markering.

Jeg var selvsagt på den i Stavanger. I fjor var jeg for dårlig, men i år karret jeg meg avgårde.

Et av virkemidlene for kampanjen er tomme sko. Alle disse skoene har tilhørt mennesker som har blitt syke. Mennesker som ikke kan bruke disse skoene mer. Mennesker med håp og drømmer, og med et sterkt ønske om å bli friske.

Det er sterkt å være her og se alle disse skoene, og lese hvem som har eid dem, alderen og når de ble syke, og hva de ønsker å si.
Jeg har selv sko jeg kunne donert. Og kanskje gjør jeg det en gang. For det er mye jeg selv ikke kan gjøre mer etter jeg ble syk.

Jeg har mild til moderat ME. Noen dager er jeg ordentlig dårlig, hvor jeg bare eksisterer, mens de fleste dagene klarer jeg å balansere sånn noenlunde, hvor jeg kjenner grensene mine, og hvor jeg forbereder meg på smellen som vil komme om jeg blir for ivrig i mitt daglige liv. Det er en vanskelig balansegang. Når man blir syk, må man bli kjent med seg selv på ny, og bli kjent med sykdommen. Jeg er sånn sett ikke ferdig “utdannet”. Jeg balanserer fortsatt på tynn line, for å finne hva jeg kan og hva jeg ikke kan, for å kjenne på dagsformen og ha aktivitetene etter hvordan den er akkurat denne dagen. Det er hårfint, for å si det enkelt. Noen dager bommer jeg maks. Helt uforskyldt. Mens andre dager bare vet jeg at dette her ender med en smell, så da gjelder det å sette av tid til denne smellen. Men også utenom dette kan dagene være fryktelig dårlige, uten at jeg aner hvorfor? Det bare er sånn.

 

“HVA ER ME?
ME er en kompleks multisystem sykdom med alvorlige neurologiske, immunologiske og autoimmune abnormaliteter. Den rammer millioner av mennesker over hele verden og kun 5% blir friske.”

 

I dag kom jeg meg til Stavanger, med min datter som følge. Det er godt å ha litt moralsk støtte ♥ Og jeg tror det var sunt for oss begge å være tilstede.

Det ble holdt apeller, vi fikk høre vitnesbyrd fra både syke og pårørende. Vi fikk høre de lærde (professor Ola D. Saugstad) fortelle den faglige delen, litt om hva som er erfart, hva som er oppnådd og hva som er på trappene innen forskning. Veldig spennende, og rørende.

Her er det 10 år gamle Ella som leser ME-syke Emma (11) sitt brev til Kong Harald.

Statsminister Erna Solberg holdt en apell via skjermen. Og det er utrolig bra at ME blir satt på dagsordenen i politiske kretser også. Veldig viktig!

ME-syke Kristine Ruud Berdal fra dokumentaren “Sykt mørkt” (NRK 2014) holdt en pasientapell, hvor hun fortalte det som mange av oss ME-syke kjenner godt igjen, bl.a. dette med å bli hørt og sett, og hvordan vi fort blir hetset og mobbet pga manglende forståelse. Veldig bra apell. Tårene presset på hos meg.

Professor Ola D. Saugstad holdt en faglig apell som jeg kjente meg godt igjen i. Han snakket bl.a. om misoppfatninger og manglende vilje til å se pasienten fra riktig vinkel i forsknings- og helseøyemed. Han snakket om stoffskiftet som er noe helt eget hos ME-pasienter, og om høyere temperatur. Noe jeg selv har MYE og ofte. Jeg har feber nesten hver dag. Det er ikke gøy. Og han var innom sentralnervesystemet og hjernen som har en inflamasjon. Ja, nå husker jeg ikke om det var ordet han brukte, for hjernetåke, som han også nevnte, det har jeg i fullt monn. Men ja, for å si det på en mer forståelig måte, så pågår det en kronisk betennelse i hjernen og sentralnervesystemet. Dette har jeg fått forklart tidligere. Men det er jo også godt å høre det fra høyere hold. Og det er vel derfor det er en nesten kronisk feber i kroppen også. Det er jo ikke rart man blir utmattet, når kroppen hele tiden jobber for å bli kvitt en kronisk betennelsestilstand? Ja, det var mine ord da.

Innimellom var det også apeller fra andre, bl.a. pårørende, som jeg ikke fikk med på bilde. Og fra pasienter og forskere utenlands via skjermen.

Til slutt var det musikalsk innslag av “Hesten”.

Alt i alt en fin markering. Det var 11 grader, sol og iskald vind. Vi hadde ikke kledd oss alt for godt, men vi kjente at solen varmet når vinden løyet iblant.

For meg var det et par timer med følelsene i sving. Jeg sliter enda den dag i dag med å være i denne forferdelige ME-kloa, selv om jeg vel stort sett begynner å se enden på sorgreaksjonen min. Det kan kjennes bittert, men jeg gir ikke opp håpet om at det en dag skal komme en kur. Og det er jo det dette handler om, opplysning, forskning og midler til forskning, og til slutt, forhåpentlig en kur. Den dagen ser jeg frem til ♥

 

#millionsmissing #canyouseemenow #meaction #helse #ME/CFS #utmattelse #kronisksyk

Da jeg var på hyttetur med to venninner i et par dager denne uken, benyttet vi anledningen til å gå litt tur. Og i den forbindelse er det jo alltid kjekt å se litt på faunaen i turområdet. Og for meg har det alltid vært kjekt å knipse litt bilder også.

Men nå for tiden virker det som at evnen til å ta fine blomsterbilder har forlatt meg.

Det er nok flere grunner til det.
F.eks. har jeg ikke så ofte med meg kamera lenger. Det er tungt å bære, og dermed blir energien fort tappet. Så derfor er det oftest bare mobilen jeg drar på. Men mobilen, selv om den tar flotte bilder, klarer ikke alltid å gjengi akkurat det jeg forsøker å forevige. I tillegg til at når jeg vil ta bilder av fine blomster, så klarer jeg ikke å holde mobilen stille nok. Og om det da er bittelitt vind, så blir det helt fadese. Og de fleste av blomstene er nede på bakken. Og når da antrekket er ganske tettpakket, så er det jo såvidt jeg klarer å bøye meg, og jeg holder pusten mens jeg rigger til og knipser. Og det MÅ jo gå galt. Synet er heller ikke det beste lenger, så en liten tur til optiker er fra nå av satt på planen.

Men jeg har likevel gjort noen ærlige forsøk, og knipset litt bilder av den lokale faunaen på turene i Farsund-området. Jeg knipset ikke alle sortene jeg så, men noe ble det jo 🙂

Nå er jeg ikke så stødig i hvilke blomster alt er, men det midterste bildet til venstre er markjordbær, og under der ble jeg fortalt var en orkide. Øverst i midten er strandnellik, og under er det liljekonvall. Og til høyre, kan det være hegg? Ja, dere får rette meg om jeg tar feil her, og kanskje er det ikke så lett å se heller på alle bildene. Vakre er de i alle fall alle disse blomstene ♥

Det var skog på alle kanter, og den så riktig trolsk ut. Vi så vetter og troll over alt 🙂

Noen felte trær var det også. Og dette her hadde en hul kjerne 🙂

Soppen trivdes også godt. Zoomet bilde, så det er nok årsaken til uklarheten.

Enda mer sopp i rare varianter og fasonger.

Men hva kan dette være? Det vokste på fjellveggen rett ved ei brygge vi sto på.

På en av turene kom vi over masse ramsløk. Akkurat dette bildet gjengir ikke mengdene, men enkelte partier var tett i tett med bare ramsløk. Mine venninner tok med seg noen avleggere for å plante i krukker og kar i egen hage 🙂 Jeg avventer litt, siden jeg skal gjøre endringer i min egen hage, og den er ikke ferdig planlagt enda 🙂

Helt til slutt har min svigerinne plantet stemorsblomster i en gammel trillebår av tre. Og det var riktig dekorativt utenfor hytta 🙂 Jeg skulle gjerne hatt en sånn i min egen hage også. Så det må jeg skaffe meg etterhvert, når hagen min skal utformes 🙂

Det var mye fint vi så på turene våre, og mer skal jeg vise senere. Dette var planteminnene 🙂

Ha en fin søndag når den begynner ♥

Jeg elsker å se på garn, og å shoppe garn. Men jeg har pålagt meg selv visse restriksjoner for øyeblikket.

Og man får virkelig testet sin viljestyrke når man er på tur med gode venninner og kommer over en garnbutikk i Sørlandsbyen Farsund.

Selvsagt måtte vi kikke på tilbudene. Og etterpå gikk vi inn og kikket på utvalget.

I denne butikken hadde de også undertøy, så da kikket vi litt på bikinier også. De hadde også duker og suvenirer. Så rett og slett en mangfoldig butikk 🙂

Og det er jo det som er så kjekt når vi reiser på tur som dette, at man kommer over butikker som kanskje har et litt annet utvalg enn det vi finner hjemme. Og kanskje til og med til reduserte priser 🙂

Jeg klarte å være viljesterk, og handlet ikke mer garn. Men jeg fant en bukse i en annen butikk, som jeg handlet uprøvd 😉 Jeg prøvde den om kvelden da vi var kommet tilbake til hytta, og den passet godt heldigvis 🙂

Gleden over garn vil nok aldri forsvinne tror jeg. Elsker å strikke, og elsker fine farger og spennende gode kvaliteter ♥ Og nå skal jeg jammen meg finne frem strikketøyet og strikke litt. Ganske så sliten i dag, og da er strikketøyet meditasjon for meg ♥ Kos å sitte og mimre litt fra en kjekk husmorferie vi hadde tidligere i uka 🙂

 

#garnglede #garn #garnbutikk #turist

Alltid når jeg er på hytta i Farsund, så har jeg også lyst på en tur til den lille byen Vanse. Det er jo ikke noen stor by, og i alle fall ingen verdensmetropol. Men de har likevel gater, butikker og veggmalerier med verdensmetropol-preg 🙂

Og når jeg snakker om verdensmetropol-preg, så henviser jeg altså til gatenavnene 🙂
Denne gaten her, Brooklyn Square var der vi befant oss i mesteparten av vårt opphold i denne lille byen. Denne gaten var den første offisielle amerikanske gateadressen i Norge, og er oppkalt etter Brooklyn i New York.

Jeg glemte å ta bilde av Trunken, butikken vi skulle besøke. Men jeg har noen innvendige bilder da.

Trunken er nemlig en veldig amerikanisert interiørbutikk i to etasjer. Her har de veldig mye rart. Alt fra nips med amerikanske ikoner som Elvis Presley og Marilyn Monroe, til eksklusivt interiør, også det med amerikansk preg. Og en egen avdeling med amerikanske matvarer har de også. De har også klær. En del cowboyhatter, og 50 talls inspirerte kjoler. Egentlig er det veldig mye man aldri kom på fantes engang. Her har Kristine allerede handlet noe, og venter på at vi andre 2 skal bli ferdige 🙂

 

Om du studerer disse bildene, skjønner du sikkert at her er det Amerika som gjelder 🙂
Alle 3 handlet noe her. Her er det Monica som betaler for sin handel.

Selv handlet jeg i matvareavdelingen. Jeg gikk for bbqsaus og maplesyrup. Ja, jeg vet man får disse tingene i vanlige norske butikker også, men ikke disse autentiske som jeg kjøpte her. Jeg kjøpte også små marshmallows til å ha i kakaoen og sånt 🙂

Jeg hadde lyst på disse to søte damene. De var jo nesten kopi av meg selv, bortsett fra hårfargen 🙂 Men jeg lot dem stå. Angrer litt på det egentlig. De hadde passet fint på terrassen min. Så kanskje neste gang jeg er i Vanse……

Etter shoppingen ville vi se om vi kunne få tak i hver vår milkshake. Og på vei dit hvor de kanskje kunne ha det, var det en som lurte på om vi skulle spise middag, for middagen åpnet ikke før om en time kunne han opplyse. Men vi skulle jo bare ha en milkshake, og det måtte vi gi opp. Som du ser, vi er i miniamerika. De har til og med en egen Amerikafestival siste helgen i juni. Jeg vurderer å dra dit, om jeg ikke er bortreist på ferie 🙂

Siden vi ikke fikk tak i real american milkshake, tok vi heller turen til Narvesen, hvor veggen er dekket av dette veggmaleriet.

Der kjøpte vi hver vår soft is i stedet 🙂

Soft is er godt, så angrer ikke på det 🙂

Vanse sin historie er spesiell og veldig preget av Amerika. Det har seg sånn at i en periode fra 1890 årene og frem til 1960 årene dro tusenvis av Listelendinger (området heter Lista) til USA. Mange dro til New York området hvor de jobbet som hushjelper, snekkere, sjøfolk osv. Noen var der i måneder om gangen, andre var der i mange år. Og når de kom hjem, hadde de med seg mye av det amerikanske hjem. Og dette satte sitt preg på Lista. Om man kjører litt rundt, noe vi ikke gjorde denne gangen, kan man se Route skilt og mye annet amerikansk.
Festivalen de har i juni, er for å feire den norsk amerikanske tilknytningen.

Så da konkluderer jeg med at dette er en veldig spesiell og særpreget del av det blide Sørland 🙂 Absolutt verdt et besøk for morroskyld 🙂

 

 

#utpåturaldrisur #amerika #Lista #vanse #historie #norskamerikansk #interiør #softis #is

Neida, nå tuller jeg fælt. Men jo, vin er godt, det synes i alle fall jeg. Og ekstra kos å unne seg litt bobler når man sitter ute på hytteterrassen en helt vanlig onsdag i mai 🙂 Det må liksom dokumenteres, ikke sant?

Og den dokumentasjonen er det bloggeren som må ta seg av 🙂 Disse bildene var det Kristine som tok av meg, i “smug”. For det øverste bildet ante jeg ingenting om, men så ble jeg obs på at noe foregikk i min umiddelbare nærhet, og da var det Kristine som var paparazzi, og dette ble resultatet 😀

Det blir jo litt fotografering når jeg er tilstede. Jeg er alltid på jakt etter fine motiver eller for å bevare minner fra hyggelige anledninger. Og se bare her….bobler, kake (Kristine hadde bakt), jordbær, varmt på terrassen i kveldinga, og en flott utsikt utover Spindsfjorden. Dette er viktige og gode minner som er kjekt å kikke tilbake på.

Utsikten er upåklagelig.

Kaken, boblene og teen var veldig godt.

Og selskapet kunne ikke ha vært bedre 🙂 Her er det meg, Kristine og Monica som tar en skål for gode husmorferiedager 🙂

Trekløver som møtes minst en gang i måneden. Utrolig kjekt å være på tur sammen ♥ Vi har kjent hverandre siden vi gikk i barneskolen, vi gikk i samme klasse 🙂 Det er noen år siden nå 😀

Denne fine kvelden hvor vi satt ute til kl. 19.30, var det hele 9 grader i skyggen. Men i solveggen på hytteterrassen var det varmt og godt 🙂 Vi storkoste oss.

Og etter vi hadde gått inn, og solnedgangen satte i gang, var det fin farge på himmelen over annekset som hører til hytta 🙂

Gode feriedager er over, men minnene lever videre i minnebanken og på minnebrikken 🙂

 

 

 

Hei alle sammen. Kjekt å se dere igjen ♥

I går kveld kom jeg hjem fra “husmorferien”.

Jeg var bortreist i et par dager sammen med 2 venninner. Vi dro på hyttetur 🙂 En velfortjent liten husmorferie i bunn og grunn, eller foreningstur da, som det jo i utgangspunktet var.

Og nå sitter jeg her da, og ser gjennom bilder, og finner ut hvilke som skal vises frem for dere 🙂

Foreløpig får du nøye deg med sniktitten av det jeg har på skjermen her hvor jeg sitter og jobber litt med bildene. For nå skal jeg øyeblikk ut på dagens tur. Så da får jeg jobbe videre med bilder og blogginnlegg litt senere 🙂

I dag har jeg nemlig en ordentlig avslapningsdag. For selv om man er på ferie, så blir i alle fall jeg fryktelig sliten av det. Men den mentale helsen, den er på topp for tiden. Så det er jo egentlig en vinn vinn situasjon, selv om kroppen streiker etter anstrengelsen.

Og nå er det ikke sånn at jeg har anstrengt meg så mye. For å reise sammen med disse to damene, det er ikke stress. Det er noe av det mest behagelige jeg har gjort på lange tider. Jeg har omtrent ikke løftet en finger på disse dagene. Jeg har kun kost meg, spist god mat, gått på tur, og vært på utflukter. Og innimellom har jeg hvilt. Venninnene mine gjorde alt annet som måtte gjøres, de lagde maten, de ryddet og vasket opp, de vasket ut hytta, de hentet ved, de bar bagasjen, mesteparten i alle fall, de gjorde alt. Og jeg fikk hvile. Og da ble det jo faktisk ferie for meg. Og kanskje derfor jeg er såpass i form i dag at jeg tenker å gå tur.

Jeg gjorde jo faktisk en viktig ting da, jeg stilte bil til disposisjon og var sjåfør, og jeg skaffet hytteovernattingen. Det er jo viktige ingredisenser det også. Men det å slippe alt det andre, det betyr mye for meg. Det gjør at jeg ikke er så sliten og sengeliggende som jeg ellers ville vært. Det gjør at jeg faktisk kan henge med i verden i dag også 🙂

For det er jo ingen hemmelighet at det å gå turer, å være sosial og kose seg, det sliter også på en ME syk kropp. Men nå var vi jo bare 3 stykker, og det er overkommelig.

Jeg håper veldig at vi får til en lignende tur til om ikke så lenge, for dette her var noe jeg faktisk kunne være med på, og stort sett klarte jeg å henge med mesteparten av tiden. Det er gull verdt for meg 🙂

Men, nå skal jeg love at jeg skriver mer senere i dag. For nå skal jeg ut og gå tur 🙂 Det er viktig for å holde den mentale helsen min frisk og fin 🙂
Ha en herlig dag frem til vi sees igjen ♥

 

 

Akkurat nå har jeg en liten pause i pakkinga. Det går sent…pakkinga altså. Er ikke så flink til å samle meg nok til å få ting gjort lenger.

Det har seg nemlig sånn at jeg skal på en liten “husmorferie”. Og da må jeg ha med alt jeg kan komme til å trenge.

Jeg skal ikke så veldig langt. Bare en liten tur sørover. Og da må jeg ha med meg noen klær som passer til anledningen, og medisiner og alt annet jeg er avhengig av i hverdagen 🙂

Jeg fant dette bildet som jeg laget for en god del år siden. Og det er vel egentlig en sånn ledestjerne jeg har, det med å leve i nuet. Det er ikke lett å planlegge og være opplagt til alt lenger. Så da blir hver dag litt sånn at om formen er der, så gjør jeg det, da lever jeg i nuet. Og det er viktig å ha drømmer ♥

I dag har jeg ikke pakkeform. Men det må pakkes, for i morgen blir det ikke tid. Eller det vet jeg jo ikke. For alt jeg vet, våkner jeg gruelig tidlig og har all verdens tid. Men jeg skal i alle fall være klar til kl. 10.00. Og da er det greit å ha gjort det meste i forkant.

Når jeg er ferdig pakket, så skal jeg legge meg og håpe at søvnen finner meg fort. Jeg er i alle fall trøtt nok, allerede 🙂 Alt går så seint så seint i dag.

Men jeg gleder meg til “husmorferien” ♥ Den skal gjøre godt 😀 Og jeg blir sikkert sliten nok da også 🙂 Sånn er tilværelsen for denne dama. Men kjekt å skifte stue, det blir det i alle fall 🙂

Så da blir jeg ganske borte, for dit jeg skal, har jeg nok nett til telefonen, men den bærbare pc’en er jo på rehab, så den får ikke bli med meg. Og mobilen blir bare brukt til småting. Ikke til blogging.

Jeg ønsker alle sammen noen fine dager fremover, så prates vi igjen når jeg er hjemme igjen 🙂

Klem fra meg ♥

I dag tok jeg mot til meg og bestilte en forstørrelse av ett av mine mange turmotiver.

Jeg har vært litt pingle der, og vært usikker på om bildene mine er gode nok. Og jeg har kommet frem til at så klart de er gode nok!

Jeg har jo ikke plass til så mange bilder hjemme hos meg, for jeg har jo en del som pryder veggene mine allerede. Men jeg kan jo bytte ut noe, eller ommøblere litt.

Så i dag tok jeg sjansen på å lage et litt “kunstnerisk” uttrykk på ett av bildene jeg har tatt med mobilen, og bestilt en forstørrelse.

Jeg synes det kan være vanskelig å se om det er skarpt nok, men med denne redigeringen, eller filteret rettere sagt, så er det ikke et poeng i at det skal være så skarpt. Det er mer uttrykket i bildet som kanskje teller mer. Jeg vet ikke, jeg er litt usikker. Så jeg er veldig spent på å se forstørrelsen når den er ferdig.

Kanskje blir det en flopp, eller kanskje blir det kult 🙂 Det er ikke sikkert at sånne filter egner seg så godt heller på forstørrelser. Så da får jeg jo testet det også 🙂

Originalbildet har jo mye grønt i seg. Men jeg hadde lyst å ha et litt mer stilisert bilde på veggen.

 

Kanskje ender jeg opp med å bestille en forstørrelse av originalbildet også 🙂 Men først vil jeg vente å se hvordan sort/hvitt bildet blir 🙂

Jeg hadde i utgangspunktet ikke planlagt å bruke et mobilbilde til å forstørre. Men det tar jo fine bilder det kameraet i mobilen også, så da blir jo dette en dobbeltest 🙂

 

Og testingen min er litt for å se hva som egner seg for evt. salg i fremtiden. Jeg har jo så enormt stort bildearkiv, og det er jo en utrolig kjekk hobby. Men det er jo trist at bildene bare ligger der og ikke blir brukt. Så da er tanken min at noen bilder kan jeg forstørre og lage ting av, og dermed få gleden av bildene mine også utenom pc-skjermen 🙂 Og kanskje har noen andre også lyst å ha gleden av mine bilder 😉 Men, tiden vil vise 🙂

Tror du at noen av mine bilder kan egne seg for salg?
Liker du det kreativkunstneriske uttrykket, eller synes du bildet er finest originalt?

Foreløpig er bildet kun til meg, i alle fall til jeg har sett om det kan være godkjent til videre “produksjon”. Og kanskje liker jeg det så godt at jeg kun vil det skal være ett eksemplar i hele verden 😉 Hehe 😀
Du vet, kunstnere kan jo være ganske eksentriske 😉

Dette var litt spontant utført, men jeg skal kikke på flere av mine bilder, og lage noe av, enten forstørrelser eller andre ting. Så får vi se hva som kan bli noe av 🙂
Det er så kjekt når jeg føler meg klar nok i toppen til å faktisk ta grep og videreføre hobbyen min. Det må være fordi sommeren er i vente og at jeg begynner å våkne fra den triste vinterdvalen 🙂

 

#foto #bilder #fotoredigering #sverdifjell #kreativ