Er det noe som virkelig har blitt et sårt savn i tiden som har gått, så er det mangelen på klemmer. Det å klemme dem man alltid har klemt på ved gjensyn, det har vært utrolig merkelig. Og det blir jo sårt. For vi trenger jo det vi mennesker, en god klem i blant.
Nå er jo ikke alle av det klemmete slaget da. Jeg er egentlig klemmete, men så er jeg samtidig sjenert, sånn at jeg ikke akkurat hiver meg om halsen på alle sånn helt spontant. Men i noen relasjoner blir det helt naturlig.
Jeg har jo klemmet på kjæresten min da ♥ Viktig det. Må ikke bli helt fremmede for hverandre heller. Og ungene mine, i alle fall datteren min har det blitt litt klemmer med siste tiden. Sønnen min har jeg fått en klem av de siste to månedene, og det var nå nylig. For vi har jo vært så utrolig forsiktige. Men når man bor i samme hus, da må det jo gå an mener jeg.
Ja, det ble jo nesten litt abstinenser av alt dette. At vi skulle være så forsiktige. Jeg forstår det jo. Jeg vil ikke ha corona. Men jeg vil jo ha klemmer. Så det har vært litt vanskelig for å si det mildt. Det gjorde litt vondt å behandle absolutt alle som fremmede, som noe merkelig man helst ikke vil ha nært. Det har vært merkelig, og veldig uvant. Og ganske vanskelig.
En klem er så viktig. De gir store fordeler for både den fysiske og mentale helsen. Blant annet for å bekjempe stress, og for å overvinne negative følelser.
Og hvor mange av oss har ikke vært superstresset de siste månedene? Og hvor mange av oss sliter ikke med negative følelser i forhold til alle restriksjonene og reglene?
Det er ganske mange. Så tenk på hva mangelen på klemmer har ført til, i tillegg?
Alle reglene og tiltakene er jo viktige. For helsen, og for smittefaren. Så det skal man ikke blåse av. Men veldig leit med klemmene da, som har en helsebringende virkning, men som vi har måttet avstå fra.
Nå regner jeg jo med at de fleste innad i familiene ikke har avstått fra å klemme på hverandre. Og jeg har jo også klemmet på kjæresten, som jeg ikke bor med. Men sånn utover det, så har jeg vært superforsiktig.
Vi får holde ut en stund til, og så håper jeg at vi snart kan begynne å leve normalt igjen. Vi har i alle fall det å se frem til ♥
Jeg sender nå en billedlig klem til alle som vil ha ♥ For klemmer er så viktige ♥
Bare se her, på dette fatet med småblomster. Det er fylt til randen av vann. Ser du hvordan omgivelsene speiler seg i vannet? Alt var overfylt av vann etter de siste to dagene med heftig regn.
Og det å se ut av vinduet har ikke vært så oppløftende. For når det er regn på vinduet, skjønner man at det har kommet ned litt vann ja. Himmelens sluser har virkelig åpnet seg.
Men nå har det tatt pause kan det virke som. Og det er sikkert fordi jeg nå er ferdig å bake muffins 🙂
Jeg bakte lyse muffins med sjokoladebiter i, og så har jeg drysset over hvit sjokolade til “pynt”. Enkelt og greit. Og de smakte godt ♥
Så nå skal jeg snart kjøre ut og levere dem. Bursdagsbarnet er nok ikke hjemme, men det er sikkert kjekt å komme hjem til litt søtsaker på bursdagen sin uansett 🙂
Nå leste jeg i værmeldingen at været skal bedre seg utover i uka, og tempen skal bli god neste helg, så nå gleder jeg meg til det. Trenger det nå, disse viktige D-vitaminene, for nå kjenner jeg at jeg er veldig nedfor. Men, smilet er på plass likevel 🙂
Gjør det beste ut av dagen, for det er den vi har fått 🙂
Det er sjelden at jeg sover lenge. Å sove utover morgenen er luksus. Og jeg har sjelden ringeklokka på, men våkner likevel i 7-8 tiden om morgenen. Selv om jeg ikke skal noe.
Og det er jo egentlig fint det. For jeg liker å være våken mens det er dag.
I dag sov jeg lenge, helt til klokken var litt over 9.30. Det er ganske sjeldent.
Med bena utenfor dyna, for ikke å omkomme av heteslag. Jeg blir febervarm om natten.
Jeg sover ofte veldig dårlig om natten. Våkner ofte annenhver time, uten at jeg skjønner hvorfor. Så enkelte dager er jeg litt sånn zoombie preget, nesten en levende død. Men neida, jeg har bare sovet lite.
Denne natten har jeg faktisk bare våknet en gang, så det er også luksus. Herlig å ha så mye luksus i løpet av en natt 😀
Etter jeg kjøpte denne puta, som er en sånn ergonomisk sak, så har søvnen blitt bedre. Følelsen av behag har blitt bedre. Så selv om jeg våkner flere ganger om natten, sovner jeg fort igjen. Før denne puten kom i hus, lå jeg våken store deler av nettene.
Jeg har også silkelaken, noe som også har hjulpet på søvnkvaliteten. Små (men dyre) grep, og store resultater. Så selv om jeg våkner ofte, så sovner jeg veldig fort igjen. Oftest. Silkelakenet har jeg forresten fått som hjelpemiddel. Jeg har hatt ergoterapeut hjemme hos meg, som har funnet ut hva jeg trenger. Puta hadde jeg allerede.
Forrige natt sovnet jeg sent. Og våknet den sedvanlige tiden, rundt halv åtte. Det ble ikke mange timene søvn.
Så det var nok det jeg tok igjen denne natten 🙂
Jeg er ganske fornøyd med det 😀
Ute regner det i strie strømmer. Så jeg skal bake muffins tenkte jeg. Mitt ene “bonusbarn” fyller år i dag, så jeg tenkte kanskje jeg skal kjøre ut dit med muffinsene 🙂
Så sånn sett er det fint at det regner, for da er det fint vær ute til å være inne i 🙂
Nå for tiden skriver vi mai, og været er egentlig nokså gufsete og kaldt. Vi har et par dager innimellom som gir håp om sommer og varme, men så setter “høststormen” inn igjen.
Akkurat i skrivende stund er det sånn ute, og i går var det enda verre. For da var det et intenst regn og en veldig vind. Vi begynte med 19 grader og fint vær, og avsluttet med 14 grader og vind og regn. Jeg måtte gå ut og rydde i hagen etterpå. Hagemøbler og diverse lå strødd etter den sterke vinden.
Men tidligere i dag har det vært ok vær. Da var det 14 grader og litt vind, men ikke regn. Så da benyttet jeg anledning til å gå tur.
Jeg kjørte inn til Hommersåk, og gikk på graven til mine foreldre en tur, og så gikk jeg tur derfra og opp langs Stemmen til Kvernhuset.
Det er fint der i området, og selve huset synes jeg er litt nostalgisk og pent.
Dette er jo ikke i drift lenger, men fint at det tas vare på likevel.
Nede ved Stemmen hadde endene gått til ro, eller kanskje det bare var middagshvilen de hadde.
De lot seg ikke forstyrre av at jeg kom nært og knipset bilder.
Og før jeg kjørte hjem, var jeg innom en butikk og handlet litt. Måtte jo ha noe lørdagsgodt 😉
Men jeg er usedvanlig sliten nå, og regner ikke med det skjer så mye mer spennende i dag, så jeg vurderer faktisk å bare gå og legge meg. Men det er jo litt tidlig enda. Så kanskje jeg skal se litt serie før jeg tar meg en tidlig kveld?
Håper du har en fin helg så langt, nyt den videre ♥
I går hadde jeg en uvirksom dag. Det var en dag med sykdomsfølelse, feber, og vondt i kroppen, og småforvirret mesteparten av dagen. Det er sånt jeg får når jeg har dager jeg overanstrenger meg. Og jammen har jeg mange sånne dager for tiden, selv om jeg ikke alltid tenker over at jeg faktisk overanstrenger meg. Jeg merker det dagen etter.
Så da var jeg jo hjemme hele dagen i går. Naturlig nok.
Jeg laget granola. Det var vel det eneste fornuftige den dagen. Og av en eller annen merkelig grunn, så kjøkkenet bombet ut etterpå. Enda det ikke blir så mye styr av å lage granola. Og jeg orket selvsagt ikke å rydde. Så det skal jeg forsøke å gjøre i dag.
Om ettermiddagen gikk jeg ned i kjellerstua, og satte meg til med strikketøyet, og skrudde på serie på TV.
Da er jeg virkelig utenfor all verden. For i min kjellerstue er det kun et lite vindu, og det er vendt rett inn mot en murvegg. Så sånn sett et helt perfekt sted å trekke seg bort.
Men av og til måtte jeg opp for å hente meg noe å drikke, og så måtte jeg jo spise litt. Og en tur innom badet iblant. Det følger jo med når man sitter i ro og pøser drikke.
Siste turen min innom badet gjorde meg oppmerksom på høye og hissige stemmer. Litt merkelig var det, for jeg gjenkjente ikke stemmene. Alle naboene mine på den siden der ville jeg gjenkjent stemmene til, enten pga dialekt, eller språk. Så jeg fant ut jeg måtte gå i et vindu for å se hva som foregikk.
Da jeg kom inn i stua så jeg gjennom vinduet at politiet var på besøk.
Jeg regnet da ut at det kanskje var en av kildene til de høye og hissige stemmene. Men språkbruken tipper jeg ikke politiet sto for. Her på bildet står politibilen parkert ved det ene hjørnet av hagen min. Men om vi beveger oss til venstre, så var det altså ved den venstre siden av hagen min dramaet utspant seg. Og siden jeg har ganske høy og tett hekk, kunne jeg ikke se så mye.
Jeg så at det var 3 fremmede menn der. Og den ene var skikkelig sint, ropte og bannet. Politiet var like utenfor min synsvidde.
Hvor lenge dette hadde pågått har jeg ingen anelse om. For jeg hadde jo trukket meg tilbake lenge før dette begynte. Og som sagt, i kjellerstua går man glipp av det meste så sant det ikke foregår direkte utenfor vinduet.
Men i min forvirrede tilstand var jeg et øyeblikk redd for at dramaet utspant seg i hagen min, før jeg fikk sett etter. Men så var de akkurat like utenfor hagen min.
Når jeg opplevde dette, fikk jeg en følelse av utrygghet. Jeg følte meg trygg, for politiet var der jo, men hva i alle dager fikk disse mennene til å kjøre inn i et fremmed gårdsrom? Hva skulle de der?
For jeg tror at de som bor der kanskje var bortreist. Jeg hadde ikke hørt eller sett noe til dem siden torsdag.
Men den utrygge følelsen kommer av når man hører eller ser noe litt uvant, som man ikke skjønner noe av, så kommer tankene om at den lille trygge verdenene kanskje egentlig ikke er så trygg likevel. Og jeg var så nedkjørt i går og da føler jeg meg veldig sårbar.
Etterhvert roet det seg utenfor hagen min, og politiet kjørte, og det samme gjorde da disse fremmede mannfolkene. Jeg så ikke bilen deres før den kom ut der hvor politiet sto parkert.
Så kunne freden nok en gang senke seg over nabolaget. Men den utrygge følelsen satt i meg en god stund etter dette. Sånne ting sliter jo også på, og var jeg ikke sliten før det, så ble jeg det jo da. Og da jeg skulle legge meg, gikk det lang tid før jeg sovnet. Kroppen verket som besatt, og ville ikke roe seg.
Jeg sovnet i 3 tiden i natt, og våknet flere ganger i løpet av natten. Så den beste søvnen gikk jeg glipp av.
Jeg håper dagen i dag ikke behøver hjelp av politiet. Men jeg er veldig glad vi har dem, til å passe på oss 🙂
Nå skal jeg ut og klippe plenen før neste regnbyge, så får vi se hvordan formen er etterpå. Jeg har sittet her i en time nå, og føler meg litt rastløs og litt sliten på samme tid. Så da får jeg gjøre de nødvendige tingene først, og kanskje orker jeg en tur i butikken etterpå. Tiden vil vise 🙂
For ett år siden, nærmere bestemt 20. mai, 2019, gikk Pål og jeg opp i ura opp til Uburhedlaren i Oltedal. Jeg hadde aldri vært der før, så det var Pål som viste vei. Uburhedlaren er en diger stein oppi fjellsida, som etter et ras eller noe lignende, landet i ura lenge før det fantes folk på kloden. Og under krigen, skjulte 80 mennesker seg under denne steinen i noen døgn, da tyskerne truet med sitt nærvær. Steinen er stor, og rommet som var under, er som en stor sal.
Pål er en eventyrlysten kar, og da vi var oppe ved steinen, fant han et tau som det gikk an å klatre opp på toppen av steinen. Så det måtte han selvsagt forsøke. Det gikk ikke så bra. Da han ikke var så langt fra toppen, røk tauet, og Pål falt ned. Og da kan jeg nevne at steinen er ca. 7-8 meter høy. Han var ikke mer enn et par meter fra toppen, og falt ned. Og han falt lenger ned også, etter nedfallet. For dette er jo tross alt ei fjellside.
Av alle ting, og egentlig helt umulig, klarte Pål å karre seg ned og til bilen igjen, på egenhånd, ved hjelp av noen stokker som jeg lette og fant til ham. Store smerter så klart, men skulle han innrømme det? Neida. Tøffing han vet du 😉
Det viste seg at skadene var omfattende, og de ble heller ikke oppdaget med det samme. Det begynte med knekt kne. Og så oppdaget de ikke at det var brudd på leggen og nede i foten også. Det ble oppdaget senere. Hodet hadde fått seg en smell. Og milten. Og etterhvert utviklet det seg til brokk. Ja, det ble en lang historie, for å si det sånn. Og her har jeg sikkert glemt noe også.
At den mannen klarte å gå for egen maskin ned ura og til bilen igjen, er mer enn jeg kan begripe. De kunne ikke forstå det på sykehuset heller. Men konklusjonen er vel at han har høy smerteterskel. Noe som selvsagt ikke er like positivt alltid. Her burde jeg ha trumfet gjennom redningshelikopter den gangen. Jeg gjorde noen forsøk på det, men han ville ikke høre. Og det er vel egentlig typisk mannfolk 😉
I går tok vi turen opp dit igjen. Pål er sånn noenlunde restituert. Noen småting plager fortsatt, og vil kanskje aldri bli helet, men sånt stopper ikke kjæresten min nei 😉
Vi hadde lyst å gå opp dit igjen, for å ta i nærmere øyesyn hvor langt han falt, og for å kose oss, som vi ikke fikk gjort ordentlig forrige gang.
Etter å ha gått et lite stykke på flat mark, kommer vi til starten av oppstigningen til Uburhedlaren.
Vi må så klart ha “bevis” for at vi faktisk har kommet så langt i det minste 😉
Vi skal opp til den store steinen som du ser midt i skogen, altså mellom alle trærne. Og veien opp dit er som i forkant av bildet her, steinur, eller steinrøys da, siden noen kanskje forstår det bedre 🙂
Et par plasser er det bygget små trapper, for å lette fremkommeligheten, og det var jeg glad for, for steinene er store, og beina mine er korte 🙂
Her er vi på god vei opp, og snart fremme. Det er mye røtter også oppi denne ura, så trær og kratt har funnet grobunn mellom steinblokkene.
Og så er vi her, og kan se inngangen som er laget i ettertid. Le for vær og vind.
Det har kanskje vært ei vindusrute også her engang, men det er jo så mye sprekker og sånt blant steinene, at det nok ikke ville hjelpe på gjennomtrekken. Og dette her er nok laget til lenge etter krigen vil jeg tro.
I rommet under steinen er det en stor sal. Man kan se størrelsesforholdene ved hjelp av benken som noen har stresset med seg opp hit. Så klart, når noen drar med seg en benk opp i ura, så er jo det en like stor begivenhet som en som skader seg, og likevel klarer å få seg ned fra ura. Det har visst også vært en Jøtul vedovn her inne. Den har nok også kommet etter krigen. Men altså, de er jo steintunge, hvem orker å frakte det opp ura? Jaja, fantasien kan man ikke si så mye på 🙂 Men det er stort her, og ca 80 mennesker skjulte seg her da tyskerne kom til Oltedal. Det sier jo litt 🙂 Gulvet var nok ikke så slett den gangen. Det er også laget til i ettertid.
En liten selfie må jo til i denne store salen. Fikk med litt av armen da, men….. 😉
Og her er Pål ved inngangen til hula.
Litt lenger inn i hula er det laget til trapper som går opp til en åpning hvor det også går fint å komme seg inn og ut. Vi gikk opp og ut der, for å ta et overblikk over steinen.
Men steinen er så stor at det er vanskelig å få hele med på bildet. Steinen er 30 meter lang, og 12-15 meter bred, og 7-8 meter høy, kunne vi lese oss til på et infoskilt.
Og trærne griper seg fast, og det gjør mosen og blåbærlyngen også.
Vi går rundt steinen, for å se hvordan det ser ut der hvor Pål falt ned. Og det er ganske høyt ja. Huff og huff. Den dag i dag sliter jeg med å tenke på dette. Men han falt noen meter ja.
Da er det mye hyggeligere å kikke på all blåbærlyngen som er der. Og det blir mye bær i år ser det ut til.
Vi gikk tilbake til den siden hvor det lille hullet vi kom ut var. Der var det muligheter for å sette seg ned og beundre utsikten. Og vi hadde jo med oss litt turgodt også. Pål ser litt morsk ut her, men jeg tipper han var litt stresset av meg som var blitt litt sliten og vimsete, og han forsøkte å få meg til å sette meg ned 😉 Men jeg er jo sta jeg også, så jeg ville jo knipse litt bilder og sånt 🙂
Til slutt fikk vi satt oss ned, like under steinen, og der hadde vi det kos. Temperaturen var sånn ca. 17-18 grader, så det var jo helt nydelig.
Utsikten kunne vi ikke klage på 🙂 Nedenfor her er det myrlendt naturreservat.
Vi hadde med ost og kjeks, og koste oss med det mens vi satt her og nøt utsikten og hverandres selskap ♥
Etterhvert begynte vi å bevege oss nedover ura igjen, og denne lille fuglen viste vei. Den holdt følge med oss nedover, og lå alltid litt i forkant, og ventet på oss. Kanskje den følte på seg at jeg hadde med meg en villbasse av en kjæreste? Hehehe 😀 Det ble ikke så god kvalitet på bildet, siden jeg måtte knipse i full fart, og ikke var så tett innpå som jeg ville 🙂
Er det noen som vet hvilken fugl dette er?
Vel nede ved veien, kunne vi puste lettet ut. Vi klarte å komme oss opp og ned uten skader. Det var vel jeg som var litt dårlig balansert denne gangen, og Pål passet godt på meg, sånn at ikke jeg skulle skade meg. Men nå var vi på flat mark, så da var det bare å rusle i retning bilen.
Det var i grunnen nesten litt sumpaktig enkelte steder. Men så er det jo myr. Så ut der fristet det ikke å gå.
Og myrullen, den var så fin og dunete. Artig plante 🙂
Vi passerer elva før vi kommer til parkeringsplassen. Og denne dagen var det mye vann i den. Den er regulert, så enkelte ganger er det ganske lite vann i den.
Ved parkeringen sto skiltet som forteller historien om den store steinen, Uburhedlaren.
Og da var turen vår over for denne gang, og vi kom begge to uskadet fra turen 🙂
Og kanskje drar vi dit opp igjen neste år også? Eller kanskje før? Tiden vil vise 🙂
Takk for at du fulgte med på turen 🙂 I dag har jeg PEM dag, så i dag forholder jeg meg i hvileposisjon 🙂
For noen uker siden hadde jeg en ubehagelig opplevelse når jeg gikk en av mine mange turer til Ulvanuten. En mann som også kom dit virket veldig ubehagelig og merkelig. Etter det har jeg ikke turt å gå dit.
Men i dag bevæpnet jeg meg med turstaver, fast bestemt på at nå var det på tide å utfordre komfortsonen litt.
Jeg gikk opp til Ulvanuten, og møtte ikke andre enn en liten sommerfugl. Og i det overmotet jeg hadde på denne turen, valgte jeg å gå en helt ukjent vei videre. Det ble en fin rundtur 🙂
Gammel dame med stokk 😉 Eller turstaver da 😀 Og de føltes trygge på flere måter denne dagen. Ikke bare var de et godt forsvarsvåpen i tilfelle jeg skulle treffe på noen skumlinger, men de var også en god støtte på veien nedover igjen, og spesielt da jeg gikk i ukjent terreng.
En liten sommerfugl møtte jeg på, og den er jo helt harmløs. Dessverre hadde jeg ikke kameraet med meg på denne turen, og mobilkameraet begynner å skrante, så bildet ble ikke akkurat den kvaliteten jeg selv setter pris på 🙂
På den ukjente veien kom jeg over koselige byggefelt og kjekke lekeområder som jeg ikke visste om. Veldig koselig her.
Etterhvert kom jeg meg inn på kjent grunn. Her har jeg vært mange ganger før. Fin utsikt inn til Sandnes by 🙂
Denne gangen valgte jeg ikke direkteveien hjem, men gikk stien som fører langs fjellsiden og opp til fotballbanen.
Det er heldigvis gjerde på nedsiden, for det er bratt og langt ned.
Underveis kommer man til utsiktspunkter hvor man også kan ta seg en hvil.
Opp på Høgaste, der er det også god utsikt mot Sandnes by, og den lille ulven har også kommet tilbake nå. Den har vært borte i flere år. Utsikten var ikke den beste. Noen burde kanskje rydde litt i faunaen 🙂
Siste bildet før jeg la i vei siste biten hjemover. Her er også Høgaste, med utsikt over fotballbanen.
Jeg bor litt nedenfor her, til venstre, utenfor bildet. Men jeg valgte å gå til høyre, nedenfor fotballbanen, for å forlenge turen bittelitt, pluss at jeg liker å gå i terreng nå når det er så fint vær 🙂
Så det ble en riktig fin tur. Og tøff følte jeg meg når jeg hadde to staver å beskytte meg med. Så aldri undervurder en gammel dame med stokk 😀
I dag var planen egentlig fjelltur sammen med kjæresten. Men den planen gikk i vasken. Og siden jeg hadde spart meg hele dagen, og ikke gått tur på den tiden jeg foretrekker det, så ringte jeg datteren min, og spurte om hun ville være med på en liten kveldstur. Og det ville hun ♥
Valget falt på Sandvedparken i Sandnes. Været er nydelig, 15 grader da vi gikk avgårde. Så vi har jo altså nå et par dager med pent vær 🙂
Parken strekker seg fra Sandnes sentrum og opp til Ganddal og Stokkelandsvannet, og følger Storånå, elva som renner fra Stokkelandsvannet og ned til Sandnes og deretter ut i Gandsfjorden.
Det er idyllisk i parken. En del folk, liv og røre, og bryllupsfotografering, eller annen fotografering ofte 🙂 Veldig hyggelig det 🙂 Jeg har selv knipset brudepar i Sandvedparken. Men det er lenge siden nå 🙂
Små fine broer går over små bekker, og området er pent beplantet.
Veldig idyllisk og koselig. Og i dag da vi gikk der, var det en del folk, som nøt litt tid i parken i det fine været.
Broen på bildet her, går fra en eiendom og til den lille øya. Det er ikke mulig for oss å komme over til øya, da den er privat. Litt artig.
Mange fine eiendommer langs parken, og hus i forskjellige design 🙂
Vakkert synes jeg, når trærne har store kroner som breier seg som et tak over gangveien 🙂
Mye flott å ta bilder av, men vi knipset ikke så veldig mye. Selv hadde jeg en begynnende hodepine, som nå er i ferd med å slå ut i full blomst. Men turen, den var herlig. En time varte turen vår, og temperaturen var fantastisk. Det var sånn at vi ble varme, selv om vi ikke hadde kledd oss spesielt varmt. En god tur, som jeg satte pris på. Tusen takk for turen Amalie ♥
Nå ser jeg frem til en flott dag i morgen, hvor tempen er meldt til å bli 20 grader. Vi får se om det holder stikk 🙂
Men før jeg legger meg, som nok ikke er så veldig lenge til, skal jeg ta en tur ned i kjellerstuen og se litt serie. Jeg ser Poldark på Nrk appen. Veldig kjekk serie, og passer meg bra for øyeblikket 🙂 Jeg er halvveis ut i sesong 2 🙂
På 17. mai skulle jeg pynte en kake, og så oppdaget jeg at jeg manglet melis. Jeg har jo alltid melis i hus, og det stemte jo, men jeg hadde ikke nok.
Å gå i butikken denne dagen var jo ikke så aktuelt, selv om dagen uansett ville bli helt ulik alle andre 17. mai’er. Så da var det å lete seg frem på nett, for å se om jeg kunne erstatte melisen med noe annet?
Nei, til den glasuren var det ikke andre ting å erstatte melisen med. Men jeg fant at det gikk å lage egen melis. Og så satte jeg i gang. Og det har jeg ikke angret på, det var superlett og morsomt 🙂
Melis er jo egentlig bare pulverisert sukker, men for å få den melete fine konsistensen kan man også bruke litt maizena til å jevne med.
I denne melisen som jeg har laget her, brukte jeg:
ca. 4 dl sukker
1 ss maizena
Redskapet var en blender. Men man kan sikkert bruke en foodprosessor eller stavmikser også. Det har jeg ikke prøvd.
Legg sukkeret og maizenaen i blenderen og kjør på full hastighet i et par minutter.
Det er bare det som er i midten som blir knust, så man må stoppe flere omganger, for å røre litt i blandingen.
Her er blandingen etter de første to minuttene. Man kan tydelig se forskjellen på melis og sukker.
Rør rundt med et redskap, og pass på å få med det som ligger nede blant knivbladene også.
Gjenta dette i flere runder, til du føler du har fått den melisen du ønsker. Gjør man det for lite vil det være spor av sukkerkorn i melisen (man kjenner det knaser bittelitt), men det er jo ikke sikkert at det gjør noe. Det kommer jo an på hva man skal bruke det til.
Her er min melis klar, fluffy og fin, søt og god 🙂
Jeg har en egen boks jeg alltid har melis i, også den melisen jeg kjøper i butikken. Boksen er lufttett, og lett å stable.
Og vips, så har jeg ferdig melis klar til bruk neste gang jeg trenger det. Helt ukomplisert 🙂
Fra jeg startet å måle opp sukker og alt sammen, inkl. stopping av blender for å røre, til ferdig melis i boks, så brukte jeg ca. 20-25 minutter.
Venner finnes i mange varianter. Man kan ikke være like nær og god venn med alle. Man kan ikke ha like god kontakt med alle. Man kan ikke ha like ofte kontakt med alle. Sånn er det bare. Det regulerer seg litt selv.
For meg tok dette med venner litt av for noen år siden. Jeg slet veldig med meg selv, noe jeg har innsett i ettertid. Og reaksjonen min da var å gå ut i den store verden, og finne flere venner, skape nye kontakter.
Det var ikke noe galt i det, annet enn at jeg da på en måte kanskje sviktet litt de vennene jeg allerede hadde. For når man skal ha et digert nettverk, så blir det ikke tid nok til å pleie like mye kontakt med alle.
Men jeg var i en situasjon at jeg følte meg litt misforstått. Jeg var alene om å være hjemme på dagtid, jeg følte meg ensom, rett og slett. De vennene jeg allerede hadde, var jo opptatt med sine travle liv, jobb, familie, og alt sammen. Helt forståelig. Mens jeg selv, jeg var hjemme alene hele dagene, og lengtet etter voksenkontakt og en tilværelse jeg kunne føle jeg var en del av. Sånn blir det jo gjerne når man må slutte å jobbe. Helsa skrantet fryktelig, og i tillegg falt jobben bort, og da også på en måte vennene. Jeg følte at de vennene jeg hadde, hadde jeg lite til felles med plutselig. For jeg hadde mistet så mye av meg selv.
Løsningen da ble å finne nye venner, noen jeg kanskje kunne kjenne meg igjen i?
Jeg meldte meg inn i et par vennegrupper på Facebook, og noen singelgrupper også, siden jeg på den tiden var enslig. Noe som selvsagt ikke gjorde saken noe bedre 😉
Etter kort tid, hvor jeg begynte å være med på arrangementer og sånt i regi av disse gruppene, fikk jeg også nye venner. Ganske mange venner faktisk. Og mange av disse, var hjemmeværende på dagtid.
Endelig hadde jeg noen å ha noe til felles med.
Det er ikke sånn at jeg unner noen å være syke sånn at de ikke kan jobbe. Jeg unner ikke meg selv det heller. Men det er ensomt å være langtidssyk. Og spesielt når man ikke engang har en diagnose eller noen å prate med som kan forstå. Det tok litt tid før jeg fant noen som hadde det mer som meg. Og det fant jeg faktisk gjennom bloggen, når det kom til stykket. Ikke at jeg prater så mye med dem, men det å vite at jeg ikke er alene, det er en enorm trøst i det. Veldig leit at noen skal ha det som meg, eller kanskje til og med enda verre, men det er likevel en trøst å vite at man ikke er alene, at det er noen der ute som forstår.
Venner, det er jo så utrolig viktig. Og den perioden da jeg var på konstant utkikk etter nye venner, var jeg også veldig aktiv. Jeg nektet å innse at jeg var syk. Jeg ville være som alle andre. Så jeg sto på, gikk turer, var med på arrangementer, og jeg spiste minimalt, og sov nesten ikke.
Sånt kan jo faktisk drive et menneske inn i døden. Jeg har innsett det nå. Men jeg var ikke obs på det den gang. Jeg hadde jo ikke fått noen diagnose. Jeg fikk bare høre at man kunne tenke seg frisk. Man kunne jobbe seg frisk. Så da ville jeg jo gjøre det. Jeg ville ikke være syk. Så jeg begynte å jobbe meg mot frisk, trodde jeg. Og livet var jo fantastisk den perioden der. Jeg stengte ute alt, nektet å kjenne at kroppen sa stopp. Jeg kjørte på, akkurat som at jeg hadde fått meg et ekstra gir.
Nå i ettertid ser jeg jo hvor galt det var. Da jeg hadde kjørt dette løpet i ganske lang tid, møtte jeg veggen igjen. Totalt. Og var jeg ikke syk før, så ble jeg det i alle fall nå. Hele helsa var generelt blitt mye dårligere. Store smerter daglig, konstant feber i lange perioder, betennelser på de underligste steder, og totalt utmattet og sengeliggende alt for ofte. Jeg hadde jo tross alt ikke vært sengeliggende i særlig grad tidligere. Det er dette som kjennertegner sykdommen jeg etterhvert fikk diagnose på, ME. Kjennetegnet er PEM, tilstanden man får etter man har overanstrengt seg. Anstrengelsesutløst sykdomsforverring. Jeg klarte å pådra meg dette i permanent grad ved å være så overaktiv og ha steintro på at jeg kunne tenke meg frisk. Når jeg nå overanstrenger meg, så skal det altså ikke mye til før jeg må stenge ute verden en stund, gjerne i noen dager, men oftest holder det med en dag.
Og hva da med vennene? Hvordan skal de forstå dette?
Jeg har faktisk begynt å finne tilbake til mine gamle gode venner. Det kan ha litt med at enkelte av dem også har fått endret sin livssituasjon litt. Man kan prate sammen, og finne at man både forstår, og får forståelse. Men også det at vi kan ha misforstått hverandre tidligere. Når livet var veldig travelt.
Jeg klarer ikke å leve livet på et høyt gir lenger. Det meste av arrangementene jeg var med på i den aktive perioden, de vil jeg ikke klare i dag. Det er helt utelukket. Det har blitt så ille at jeg må gi avkall på det meste, og så planlegge nøye det jeg faktisk blir med på. Jeg må konsentrere meg om noen få ting, og noen få mennesker om gangen. Og jeg klarer ikke å være aktiv i det å ta kontakt med vennene mine. Det er dem som må ta kontakt med meg. Da er det lettere for meg. Men jeg gjør noen spede forsøk i blant 🙂 Men takket være at de nære vennene faktisk holder et godt tak i meg, og tar kontakt ofte, så føler jeg at jeg er en del av noe, at jeg har et nettverk, og at jeg betyr noe. Så jeg er så uendelig glad for de vennene som har tatt tak i meg, og holder meg godt fast. Det er en livline på alle måter.
Jeg har i ettertid fått vite at den overaktive perioden hvor jeg var enormt sosial, og knapt sov og spiste, var en form for depresjon. Manisk. Forhåpentlig en engangsopplevelse. For det har jo gjort meg sykere. Det er mange år siden dette skjedde, så derfor er ikke faren for gjentakelse så stor. Men det var farlig når det skjedde, for jeg sluttet å tenke fornuftig. Og i dag er jeg glad det endte godt. Tross alt. Ja, jeg ble sykere, men jeg er nå fortsatt i live 🙂
Venner, de er utrolig gode å ha, i medgang og motgang. Viktig å ta godt vare på vennene sine. Og jeg er så glad i de vennene jeg har, som holder kontakten og viser at de bryr seg, for de kjenner og forstår mine begrensninger.
Og selv om jeg ikke klarer å være så aktivt oppsøkende selv, så bryr jeg meg om vennene mine jeg også. Hjertet mitt er alltid åpent for mine venner ♥ Og om de tar kontakt, så er det utrolig velkomment og et høydepunkt når det skjer ♥
