JEG BIDRAR MED 2 STUDENTER I ÅR / I CONTRIBUTE WITH 2 STUDENTS THIS YEAR

Denne høsten sender jeg 2 studenter fra mitt hjem til Universitetet i Stavanger. Det er første gang på mange år at begge mine barn går på samme skole igjen. Litt morsomt er det også at de skal ha et fag sammen, enda det er 5 års aldersforskjell mellom dem, og de studerer vidt forskjellige ting.

Eldste, Daniel, begynner 2. året på Biokjemi, og yngste, Amalie, begynner 1. året på Juss.

This autumn I will send 2 students from my home to the University of Stavanger. It is the first time in many years that both my children goes to the same school again. It is also a bit funny that they will have a subject together, even though there is a 5 year age difference between them, and they study very different things.

My oldest, Daniel, attends 2. year at Biochemistry, and my youngest, Amalie, attends 1. year at Law.

 

I dag var jeg og Amalie en tur innom universitetet for å handle bøker og litt utstyr. For hun er allerede i gang. Hun har fått oppgaver som skal gjøres, og forelesninger hun skal se før oppstart. Og med de tykke bøkene med omfattende materiale, som skal leses flere ganger før eksamen, så skjønner jeg jo at det gjelder å komme fortest mulig i gang.

Today Amalie and I went to the university to buy books and some equipment. Because she’s already up and running. She has been given assignments to be done, and lectures she will see before starting. And with the thick books with extensive material, which must be read several times before the exam, I understand that it is important to get started as soon as possible.

 

Og her er bøkene hun skal begynne med. Ikke så lett å se det her på bildet, men de er ganske tykke disse bøkene, og med liten skrift og knapt med illustrasjoner.

Broren hennes har ikke kjøpt noen bøker enda. Han skal ikke igang riktig enda.

And here are the books she will start with. Not so easy to see here in the picture, but they are quite thick these books, and with small print and hardly any illustrations.

Her brother has not bought any books yet. He’s not starting as early as her.

Jeg beundrer disse to for deres ungdom og arbeidsevne. Det skal nok bli noen tøffe år, men jeg heier på dem, og er usigelig stolt av dem og alt de er i gang med ♥ Masse lykke til på veien kjære ungene mine ♥

I admire these two for their youth and ability to work. It will probably be some tough years, but I cheer for them, and am unspeakably proud of them and everything they are doing ♥ Good luck with all this my dear children ♥

 

FLOTT UNG MANN MED BURSDAG I DAG

I dag er det feiring her i heimen. For min sønn, Daniel, fyller 24 år i dag 🙂 Han er den eldste av mine barn, og var et svært etterlengtet barn da han ble født. Han er også det eldste barnebarnet til sine besteforeldre, så det var så klart veldig stas med denne lille gutten da han så dagens lys for første gang ♥

 

Jeg laget en bursdagshilsen til ham og postet på hans Facebook-vegg. Bildene er et lite utvalg fra den flotte turen vi hadde til USA for et par år siden. En tur med stor suksess. Og siden han fyller året om sommeren, så var han så heldig at han også fylte året da vi var over there. Nærmere bestemt i San Francisco. Men dette var to år siden. Nå i dag, er vi hjemme, og koser oss i varmere vær enn vi hadde i  akkuratSan Francisco 🙂 For der var det faktisk ganske så kjølig da vi var der. Bildene i collagen er fra San Francisco, Las Vegas, Grand Canyon, og Hollywood.

Vi feiret bursdagen samtidig på søndag jeg og han. Den dagen hadde jo jeg bursdag. Og siden vi har bursdag så tett, så har det alltid blitt sånn, at vi slår sammen dagene våre og feirer samtidig med familien.

I dag skal han og søsteren ut og spise bursdagsmiddag med sin far og følge. Og det betyr jo at jeg slipper å lage middag 😉
Men istedet har jeg bakt gode muffins, som vi nettopp nøt på terrassen sammen med is og jordbær 🙂

Det smakte godt, men isen smeltet veldig fort da, siden da vi satt og spiste, var det 28 grader i skyggen. Vi hadde parasoll, men siden det er litt vind i dag (noe som jo gjør varmen litt lettere å bære for enkelte) så måtte vi vokte godt på parasollen. Faktisk såpass at jeg har besluttet å kjøpe en mer ordentlig og solid parasoll.

 

Muffinsene var sjokolademuffins, med sjokoladebiter på toppen, og bakt i Star Wars former. Og Star Wars, det er alltid stor suksess her i huset. Begge mine barn er veldig glad i Star Wars, og vi har sammen sett alle filmene, flere ganger.

 

Så i varmen gjaldt det å spise fort 😉 I alle fall isen. Og alt sammen smakte godt. Isen er forresten sukkerfri. Noe som så klart er positivt. Is er alltid godt når det er varmt.

Nå skal dagen nytes videre. Jeg skal ut på terrassen og sole meg litt, og ungene har trukket ned til rommene sine i kjelleren, der er det litt svalere.

Gratulerer så mye med dagen til deg kjære gode Daniel ♥

Så håper jeg at alle koser seg denne dagen. For det gjør vi 😀

 

 

 

FAMILIETID

Nå er det mange som melder om fint vær og kjekke aktiviteter. Noen har også tatt bloggferie. Men jeg holder stand 🙂

Såvidt 🙂

 

Her om dagen var jeg i Rogaland Arboret og gikk tur, og da kom vi over denne lille familien her 🙂

 

Her passer moren godt på, og holder alle sine fem små under nøye oppsikt. Og med det samme er hun ikke klar over disse tre damene som står og følger med på dem.

 

De er opptatt med å finne godterier nede i gresset.

Men etterhvert blir moren obs på oss, og da vender de nebbet mot vannet og hopper uti, en etter en 🙂

Uansett så er jo dette en fin tid å finne på noe kjekt med familien på. Eller med venner for den saks skyld.

Her i huset er ungene mine på plass i noen uker nå. Og jeg storkoser meg med det. De er jo voksne da, men bor fortsatt hjemme.
Nå har vi akkurat kost oss med hjemmelaget pizza på terrassen. Tenk så varmt og fint som det er, så kan vi sitte ute til ganske så sent uten å begynne å fryse.

Og heldigvis trenger jeg ikke å passe på mine små lenger, i samme grad som andemor må med sine. Men å nyte tiden sammen, det tror jeg vi er like flinke til 🙂

Ha en fin lørdagskveld ♥

HJERTEDAMEN

Det er rart med det, samme hvilken alder jeg har vært i, har jeg alltid vært glad i hjerter ♥ Jeg er en hjertedame 🙂

Jeg vet ikke om det er fordi jeg liker formen godt, eller om det er fordi det er en sånn fin symbolikk, eller om det er fordi jeg har så mye kjærlighet i meg. Det skal være usagt, men mest sannsynlig er det en kombinasjon av alle 3.

 

 

Jeg synes formen er fin, og den kan varieres og likevel se ut som et hjerte.
Symbolikken er veldig fin. Hjertet symbolerer kjærligheten, og livet. Og kjærlighet finnes i mange relasjoner.
Og jeg har mye kjærlighet i meg. Jeg har mye kjærlighet å gi. Og jeg tar gjerne i mot også 😉 ♥

I den siste tiden har jeg trengt ekstra kjærlighet. Mye ekstra. Det har vært flere hendelser i tilværelsen i det siste, som gjør at jeg trenger ekstra støtte, og bekreftelse på at jeg er likt og elsket, at noen bryr seg og at jeg ikke er alene. Jeg har trengt omsorg og oppmerksomhet, og ikke minst trygghet.

Det er ikke alt jeg forstår av det som har skjedd i det siste. Men det ironiske er at alt smerter i hjertet, det hjertet inni kroppen. Altså ikke i selve hjertemuskelen, for da hadde jeg nok havnet på sykehuset, men den delen av hjertet vi kaller følelser.

Den dagen Norge stengte, 12. mars, den dagen kommer jeg alltid til å huske, for jeg kjente det i hjertet mitt. Altså i følelsene. Det ble nesten som en hjertesorg. Jeg tror ikke jeg er alene om akkurat det. Mange fikk reaksjoner på det. Tenk på alle vi plutselig nesten måtte begynne å behandle som fremmede, og holde dem på avstand, dem vi var glad i. Det gjør noe med en, og det er vanskelig å ta det innover seg og forstå.

Så har månedene gått, og i mellomtiden skjer andre ting, som jeg også sliter med å forstå. Og hjertesorgen forsterkes.

Og så kom finalen nå på fredag, når NAV beviste sin mangel på hjertevarme. Og det kan jeg i alle fall ikke forstå. NAV er jo der for å hjelpe. Og jeg skal nok få min hjelp, men det må jeg kjempe for. Og er det noe jeg omtrent ikke orker å tenke på nå, så er det å kjempe. Men jeg skal gjøre det, jeg må gjøre det, hvis jeg skal overleve.

Og jeg har opplevd mye kjærlighet den siste tiden. Gode venner, og min aller nærmeste familie har sett hva jeg har trengt, uten at jeg har sett det helt selv. De har hjulpet meg, de har kommet på besøk, de har åpnet opp for at jeg kan ringe når som helst, og de kommer til meg ved det minste vink. De har sørget for å være her for meg, og de har hatt med seg oppmerksomheter, og dullet for meg etter beste evne. De har vært gode samtalepartnere og tilbydd en skulder å gråte på, og de har handlet for meg, når jeg har trengt det. Samme hva jeg har trengt. Det er kjærlighet det, det er hjertevarme ♥ Hvor hadde jeg vært i dag, uten dem? Jeg vet ikke.

Men jeg vet at jeg er utrolig takknemlig for dette. Og jeg er så utrolig glad i alle sammen ♥ Jeg kjenner det i hjertet mitt, gleden over å ha disse i livet mitt. Disse som bryr seg, og som plukker opp bitene av meg når jeg går på en smell.

I dag var min datter innom en liten stund. Det gjorde godt. Hun leste gjennom vedtaket fra NAV, og kom med et par uttalelser. Og jeg tenkte at selv om hun bare er 19 år gammel, har hun jammen et utrolig godt blikk for det som sto der og hvordan ting faktisk burde være, og hvordan det burde ha sett ut, det brevet. Men så var jo også rettslære et av favorittfagene hennes på videregående 🙂

Når jeg kommer mer til hektene igjen, skal hjertet mitt få lov å vise tilbake den samme hjertevarmen som har blitt meg til del fra gode venner og nærmeste familie. Og jeg satser på at de ikke synes jeg er helt hjertetom nå for tiden heller. Men det er vanskelig når man føler seg mer død enn levende enkelte dager, og bare har behov for å få, og ikke helt klarer å gi i samme skala. Men det kommer, gi det litt tid, det kommer 🙂 Alt til sin tid ♥

Forleden dag delte en av mine Facebookvenner en video. Videoen er av hennes datter og en venn, som fremfører sangen True Colors.
Nå snakker vi amerikanere altså 🙂

Men da jeg åpnet videoen, så var det som et tegn. Denne sangen passet helt perfekt inn i mitt liv akkurat nå. Rett og slett vakkert ♥

 

Jeg kan fortelle at Jacqueline Lord som spiller og synger her, er modell, skuespiller, og musiker. Jeg har ikke møtt henne, men jeg har møtt hennes mor (som delte videoen), som er gift med en tremenning av meg. De var på besøk her i landet for noen år siden, og da var de hjemme her hos meg en tur, før vi etterpå dro ut på tur og så oss om i distriktet og besøkte stedet våre aner kommer fra 🙂 Og da denne videoen dukket opp, følte jeg det nesten som en gave. Jeg føler meg nesten litt knyttet til den…hehe 😀 For den passet så godt akkurat nå.
Den passet helt perfekt til mitt hjerte ♥ Og musikk er faktisk god medisin og stemningsskaper ♥

Ha en herlig hjertevarm søndagskveld ♥

 

You with the sad eyes
Don’t be discouraged, oh I realize
It’s hard to take courage
In a world full of people
You can lose sight of it all
The darkness inside you
Can make you feel so small
Show me a smile then
Don’t be unhappy
Can’t remember when
I last saw you laughing
This world makes you crazy
And you’ve taken all you can bear
Just call me up
‘Cause I will always be there
And I see your true colors
Shining through
I see your true colors
And that’s why I love you
So don’t be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful
I see your true colors
Shining through (true colors)
I see your true colors
And that’s why I love you
So don’t be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful (they’re beautiful)
Like a rainbow
Oh oh oh oh oh…

 

 

VI FANT ET VANN I FLEKKEFJORD

Da jeg var liten/ung, og lenge før jeg flyttet hjemmefra, laget mine foreldre en tradisjon i pinsen. De samlet det som var tilgjengelig av familie, og tok alle med på utflukt en av pinsedagene. Det var variabelt hvor vi dro, men utflukten inneholdt oftest grilling. Uansett vær. Jeg ser for meg noen bilder hvor grillingen foregår under en paraply 😉 For her på Sør-Vestlandet, hvor vi bor, er været av en svært variabel sort 🙂

Da jeg fikk mitt første barn husker jeg at vi var på utflukt et par av årene da også, mens resten av familien var travel med sine ting. Mine foreldre var foreganspersoner, så de var alltid med. Veldig koselig, og gode minner.

Da pappa gikk bort, ble ting litt endret. Travle småbarnsfamilier var vi, både jeg og min bror, og pappa som var holdepunktet på dette, var jo ikke her mer.

Etterhvert har vi klart å ta opp igjen tradisjonen, men nå var det jeg og min bror som dro lasset. Mamma var alltid med, hun koste seg, og vi koste oss sammen. Og onkelen min i Egersund (min pappas bror) var også alltid innkludert. Vi dro som oftest sørover herfra, siden mine foreldre hadde hytte, og utflukten da kunne holdes på hjemveien.

Siden min mor også har gått bort, og min onkel knapt kan fote seg lenger, så har vi de siste årene sett an formen hans, og av og til bare hatt utflukten hos ham, eller vi har tatt ham med oss til slektsgården Gaudland, som nå eies av Sokndal kommune og brukes av DNT, Den norske turistforeningen.

Denne pinsen som vi nå har hatt, som har hatt et eksemplarisk vær, da kunne vi uansett ikke være med onkelen vår. Så det ble til at vi besluttet å finne et sted i Flekkefjord hvor vi kunne ha noen timers hyggelig samvær. Vi fant en rasteplass vi har vært på før, ved et vann som heter Botnevatn.

 

Vi var 6 stykk denne pinsen, Jeg og Amalie fra min familie, og min bror og de fleste i hans familie 🙂 Vi kjørte i to biler og hadde hver vår grill med. Og her har vi tent grillen og venter på at den skal bli varm nok til å legge på maten. Vi var ikke langt fra vannkanten, så alt var trygt for aktiviteten vår.

Vi kunne jo bade også, men det skyet litt over en stund, og da fristet det ikke like mye. Men altså, først grilling 🙂

 

Vi laget et par felles salater, og ellers hadde vi med hver vår grillmat. Jeg var ordentlig sulten når maten var klar 🙂

 

Etter maten var fortært, ble vi sittende og prate og ha det koselig, mens grillene kjølte seg ned.

 

Jeg hadde kjøpt et ringspill som jeg tok med, så spilte vi dette også. Alle deltok. Og her er det jeg som er i aksjon. Vi spilte 3 runder, og jeg traff ikke en eneste gang 😀 Men det var kjekt for det. Jeg er ikke akkurat kjent for å være en dårlig taper 🙂

 

Omgivelsene var idylliske, og vi har besluttet at hit må vi tilbake. Vi snakket om at dette kunne være en fast plass å dra til i pinsen, for her er det plass til mange, og fint å bade, og litt skjermet fra veien.

 

En plass hvor alle kan trives. Og det kom flere som badet litt, like bortenfor her, for det var flere plasser å komme seg uti vannet.

 

Men selv pinglet jeg ut. Jeg hadde med badetøy, men solen gjemte seg av og til bak skyene, og da ble det ikke like fristende. Men jeg har badet her før, så jeg vet det er fint 🙂

 

Istedet nøt jeg omgivelsene, pluss at jeg også tok meg en kjapp liten blund i campingstolen jeg hadde med.

Jeg gleder meg allerede til neste år, hvor vi forhåpentlig får en like fin pinse 🙂 For dette var en dag som var god både for kropp og sjel.
Datteren min kjørte, og jeg fikk slappe av. Kjøreturen tar et par timer hjemmefra, så det var godt å få slappe av i passasjersetet.

På hjemveien kjørte vi en annen vei,  forbi utkikksplasser som jeg kan skrive om i neste innlegg 🙂

SÅNN BLE CORONA17. MAI

Denne grunnlovsdagen ble noe helt annet enn noen grunnlovsdag jeg har feiret før.

Faktisk så ble den såpass lite stressete at den passet helsa mi utrolig godt. For første gang, “null stress” 🙂

Alle årene tidligere har også vært kjekke, men enkelte år har også vært veldig travle på 17. mai. Det er en av de kjekkeste dagene i året, og også en av de mest slitsomme. Den og julaften, faktisk. Men i dag har vært helt anderledes. Jeg har hatt det veldig kjekt, men også veldig rolig. Og føttene mine er nok enormt takknemlige for det 🙂
Ja, hele kroppen er takknemlig. Og likevel, så kjennes det i alle ledd og muskler nå. Og jeg er ganske så segen, og øyeblikk klar for senga 🙂

For alt sosialt, og alt man skal til og fra, sliter på kroppen, selv om det ikke er så mye man skal. Alt er anstrengende. Og mest sannsynlig vil morgendagen bære preg av det. Så i morgen har jeg ingen planer, annet enn 100% hvile, og muligheten til å være impulsiv hvis formen tillater det.

Jeg startet dagen kl. 5.30. Eller jeg våknet da. Søvnvansker er en del av min hverdag. Så jeg besluttet å prøve å sove litt til, hadde klokka på ringing kl. 8.
Kl. 6.30 var jeg fortsatt våken, og da startet salutten. Og den sendes ikke langt fra meg. Faktisk sendes den fra mitt favoritt-turmål, Ulvanuten. Og det er ikke langt fra meg. Det er faktisk i nabolaget 🙂 Så du kan si det sånn, at om man ikke våknet før, så våkner man da, når salutten fyres av.

Det er ikke plagsomt synes jeg, jeg synes det er litt koselig, for det er jo startskuddet for festen denne flotte dagen.

Jeg sto til slutt opp kl. 7, og satte i gang med å gjøre kakene ferdig. Pynte dem og sånt. Ostekaken ble god, men det viste seg at formen ikke ville holde på geléen når jeg hadde den på, så da ble det jo fryktelig rotete og klissete, og en nødløsning ble laget til. Sjokoladekaken ble også god, men der viste det seg at jeg hadde glemt å kjøpe melis til glasuren, og det lille jeg hadde, var ikke nok. Så da var gode råd dyre. Og da jeg googlet litt, fant jeg ut hvordan jeg skulle lage min egen melis. Så da var jeg jammen glad jeg sto opp en time før tiden 😀 For jeg måtte jo lage melis.

Ostekaken tok jeg med inn til min bror og familien, der vi var invitert til Brunch. Det var meg og min datter som dro dit.
Det var så mye god mat, og jeg var så sulten, at jeg glemte å ta bilder 🙂 Men her er kakene. Ostekaken min, og Oreokake som min niese har bakt. Hun er skikkelig flink å bake ♥ Jeg elsker baksten hennes ♥

I gatene der min bror bor, kjørte brannvesenet rundt og laget liv og leven med sirener og høy musikk. De kunne virkelig slå russen der i feststemning, i alle fall i år 🙂 Men det var veldig artig, og ble jo et lite høydepunkt 🙂

Og når de først kjørte forbi oss, så ville de jo ha russekort av russen i vårt følge 😀 Og det fikk de. Så her var det rett og slett artig for alle 🙂

Grunnen til at vi var ute og gikk, var fordi vi ville se på den store båtkonvoien som skulle gå fra Sandnes og Stavanger. Hadde jeg vært hjemme, hadde jeg gått og sett når de dro fra Sandnes, men her på Hommersåk kunne vi se begge, for de møttes like her borte. Hele konvoien ble direktesendt på nett, men det er absolutt kjekkere å se det irl 🙂

Flere var møtt opp både der vi sto, og flere steder langs kysten, for dette var et skue verdt å få med seg 🙂
Hvis jeg ikke husker feil, så er det svarte skipet MS Rogaland, og kom seilende fra Stavanger, og det grønne er MS Sandnes, og kom seilende fra Sandnes. Her er like etter de to konvoiene møttes og slo seg sammen som planen var.

Og som du ser av bildet her, det yret med båter både foran og bak skipene. Skikkelig livlig, og tuting og full pakke. Veldig gøy 😀

Her passerer de mellom fastlandet hvor vi står, og øya som heter Usken.

Tilbake i hagen til broren min, har vi en aldri så liten fotoseanse etter mitt ønske. Jeg hadde lyst å ha bilde av Amalie og meg, hun i russedrakten, og meg i bunaden 🙂

Russetiden ble veldig amputert, men den kommer aldri til å glemmes likevel. Og jeg er stolt av jenta mi, som nå er i avslutningsfasen på sin skoletid 🙂

Hjemme hos meg selv igjen var jeg alene i nøyaktig 3 sekunder. For da kom Pål og ene sønnen hans. Og vi skulle ha en hyggelig stund sammen, med god mat og kaker. Jeg laget disse maistortillarullene som en god 17. mai snack 🙂

Og så var det kake helt til slutt, og da var vi alle så stappmette at vi nok må gå mye tur de neste ukene for å forbrenne alt sammen 🙂

Det har vært en utrolig kjekk dag, travel på sin måte, men ikke så anstrengende fysisk som 17. mai har pleid å være andre år. Men så er jo tiden en annen, både med covid 19, pluss at barna har blitt voksne, og jeg har mindre ansvar. Det er en tid for alt.

Nyt den nye uken når den øyeblikk starter, og hvil godt ut etter denne fine dagen ♥

NOEN HAR HATT GODT AV HJEMMESKOLE

Nå begynner jo alle på skolen igjen, etter et par måneder hjemme. Og det er nok sunt på mer enn en måte. De fleste har behov for å se vennene sine, og ha daglig kontakt for å føle seg som en del av noe. Det har jo ikke akkurat vært ferie selv om alle har måttet være hjemme like lenge som en ordinær sommerferie.

For noen har det vært enormt tungt å måtte gjøre skolearbeidet hjemme, kanskje kun med veiledning fra foreldrene, for andre har det vært lettere, da jobbmengden kanskje har vært mindre eller annerledes enn den ellers ville vært. Men det å være hjemme hele tiden, og skulle arbeide strukturert og målrettet, det ligger ikke for alle.

Om det hadde vært meg, så hadde jeg nok slitt veldig. Det å gjøre skolearbeid var ikke akkurat det kjekkeste jeg visste. Og i alle fall ikke hjemme. Så det holdt med dagens lekser.

Når skolen nå åpner opp igjen, med et par skoledager i uken, så gledes det til gjensyn med klassen 🙂

Her i huset har vi en russ i år.

Hun har jobbet hardt og målrettet i alle år, og hun er nøye og ønsker de beste resultatene. Det krever jo mye tid og arbeid. Hun er også veldig strukturert og ryddig, og det har virkelig kommet godt med nå i disse virustider.

Faktisk så er min konklusjon at hun har hatt veldig godt av denne 2 måneders hjemmeskolen. For i stedet for å være stresset, sliten og uendelig lei, så har hun blomstret opp, skikkelig. Skolearbeidet gjør hun pliktoppfyllende, lett og lekent, og hun får gode tilbakemeldinger på det hun gjør. Hun er rutinert og strukturert, og jeg bøyer meg i støvet for en stålkontroll hun har ♥ Jeg er imponert, og stolt 🙂

Fordelen er selvsagt at hun kan gjøre skolearbeidet i sin rekkefølge, på den tiden som passer henne best, og i sitt tempo. Og på denne måten får hun utnyttet tiden mye bedre, på tidspunkt som er gode for henne, og uavhengig av hvor fort andre arbeider. Hun sparer jo en del tid på dette. Og den tiden hun da har til overs, etter at alt arbeidet er gjort, den bruker hun på å slappe av, og gjøre de tingene hun liker å koble av med. I tillegg har hun begynt å trene. Noe hun ikke hadde tid til tidligere mens hun har gått på videregående. Så dette har vært en vinn vinn situasjon, selv om omstendighetene er tragiske.

Russetiden, som hun hadde sett veldig frem til, den er jo en litt annen enn forventet. Her om dagen var det russedåp, et par uker forsinket. Det er det første, og til nå eneste, russearrangementet som har vært mulig å overholde. Arrangementet var et offentlig lovlig arrangement, og politiet holdt overoppsyn med at alt foregikk etter reglene. Og reglene akkurat nå er at antallet ikke må overstige 50 personer, og avstanden skal være 1 meter. Men den metersregelen var kanskje litt vanskelig å overholde når det var gledelige gjensyn og sånt. Men uansett, alt forløp godt.

Denne helgen skulle Landstreffet i Kongeparken gått av stabelen. Et av russens store høydepunkt. Det ble jo selvsagt avlyst, og med ramaskrik fordi billettpengene ikke ville bli refundert. Men nå har det heldigvis ordnet seg sånn at de får igjen 80% av beløpet de har kjøpt billetter for.
Leit å gå glipp av kjekke konserter og god stemning uansett, og dette vil jo aldri kunne gjøres på etterskudd. Man er jo bare russ en gang i livet.

Men det nytter ikke å sture. Tiden blir ikke kjekkere av det. Så her gjøres det beste ut av alt, med et smil 🙂 Tiden vil absolutt aldri bli glemt uansett, som historiens mest annerledes russetid noen sinne 🙂

DET BLE TUR TIL EGERSUND I DAG

Så gikk jeg i kjelleren igjen. Ja, ikke sånn at jeg er deprimert eller noe sånt, men kroppen, den ville ikke mer nå. Ikke hodet heller.

I dag har jeg vært i Egersund. Det er ett av mine nyttårsforsetter at jeg skal dra til Egersund minst en gang i måneden dette året. I alle fall så lenge onkelen min bor der. For det er han som er grunnen til mine Egersundsturer. Jeg vil besøke ham minst en gang i måneden.

Det har nemlig vært sånn at det fort kan gå noen måneder. Og det er ikke nødvendig. Det tar bare en time å kjøre til Egersund. Litt mer hvis jeg kjører Nordsjøvegen. Og det gjorde jeg i dag, fordi jeg skulle ha med Pål også. Han er jo sykemeldt, og da hadde han anledning å være med, og han bor i den retningen sånn at det var greiest å kjøre Nordsjøvegen.

 

Så vi ruslet først litt i gatene i Egersund, men det var isende kald vind, så det fristet ikke til den helt store turen. Og selv er jeg ikke i form i dag. Og det viste seg etterhvert ganske så tydelig.

Hos onkelen min disket vi opp med kaffe og litt kaffegodt. Han er så gammel og skral at det skal han slippe å gjøre selv. Han er 93.

Så satt vi der og pratet om gammelt og nytt osv. Han er et oppkomme av historier fra gamle dager den gode onkelen min ♥

Det var tydelig for Pål at formen min ikke var helt god i dag. Jeg var rett og slett litt gretten. Hver eneste lille spøk han forsøkte seg på, hadde jeg ikke overskudd til å ta med det gode. Jeg klarte det bare ikke. Jeg var ikke direkte sur da, men orket ikke å engasjere meg, er vel mer riktig å si.

Og da vi skulle hjem, så holdt jeg på å kjøre feil. Det endte med at jeg måtte ha rettledning omtrent hele veien. For hjernetåken var så tett at jeg ikke klarte å huske verken hvor jeg var eller hvor jeg skulle. Ganske så håpløs. Jeg tror Pål var fristet til å kjøre meg hjem, sånn at jeg skulle komme til riktig by og riktig hus etter jeg hadde satt ham av 😀

Men det gikk bra. Nå er jeg hjemme. Og øyeblikk skal jeg gå og legge meg. For det er der jeg hører til nå, i senga.

Så da vil jeg bare sånn på tampen nevne at jeg har hatt en fin dag til tross for at formen var en smule på vidvanke.
Og så må jeg også si at vinneren i fotokonkurransen blir presentert i morgen. I dag er jeg ikke helt “tilregnelig”, så da er sånne “regnestykker” en smule kompliserte for meg. Bedre å utsette det til en stund med mer klarsyn 🙂

Ha en strålende fin ettermiddag og kveld alle sammen, og ta godt vare på dere selv ♥

BEKYMRINGER

Vi har vel alle våre bekymringer om stort og smått. Noen har flere bekymringer enn andre. Og så er det kanskje også forskjellig hvilke bekymringer som påvirker oss mest.

Jeg har oppigjennom hatt en lei tendens til å bekymre meg. Men jeg har lagt merke til at det som bekymret meg mest var økonomien, eller mangel på sådann rettere sagt. Og den dagen den bekymringen minket, så var det mye i livet mitt som endret seg til en mye mer positiv hverdag.

Penger er ikke alt sies det. Men det er dessverre livsnødvendig å ha nok. I mange år hadde jeg ikke nok. Jeg sultet i en periode. Ikke bevisst faktisk, men pengeproblemene, det at jeg hadde alt for lite, tok helt over i hodet mitt, og jeg mistet matlysten. Matlysten sliter jeg med fortsatt, men mulig det er av gammel vane? Men for å si det sånn, det ser ikke ut som at jeg har dårlig matlyst akkurat….for jeg sliter med vekta. Det er en nåværende bekymring 😉

Økonomien har det blitt litt bedre orden på etterhvert. Såpass at jeg nå ikke trenger å bekymre meg så enormt. Men jeg gjør det faktisk av og til fortsatt.

Jeg kom over et sitat som jeg syntes var så artig, og det passet til noen sko jeg kom over på en butikkrunde i desember.

 

 

Disse skoene var så søte…og de passet til sitatet, som er av ukjent opprinnelse, i alle fall for meg.

Og skotøy er viktige saker. De skal helst ikke være for trange, for da får man kanskje skader som ikke er så morsomme. Det har jeg fått. Så jeg anbefaler å ikke gå i for trange eller for høyhælte sko. Og her i denne butikken så jeg etter sko som kunne passe, og falt da for disse søte små skoene som sikkert passet en gang da jeg var sånn ca et par år gammel 😉

Men helt klart, går man i for trange sko, som klemmer både her og der, da glemmer man andre bekymringer 😉

Utvalget i sko til småfolket er jammen stort nå for tiden. Jeg får nok investere i noe sånt når jeg får barnebarn en vakker dag kanskje 🙂

 

Har du mange bekymringer?
Bruker du riktige sko til dine føtter?

VED VEIS ENDE

Så har dagen kommet, og vi er ved veis ende dette året, 2019. Dagen for refleksjon over året som har gått er kommet. Dagen vi forbereder oss til å entre et nytt år er her.

 

Jeg har brukt de siste dagene nå i romjulen til refleksjon. Jeg har tatt noen tilbakeblikk. Romjulen har vært rolig og hyggelig, akkurat som jeg har trengt det, og det har gitt meg tid til å se meg litt tilbake.

For meg har året vært mye preget av helse. Ganske tidlig fikk jeg frikort, allerede i begynnelsen av april. Så tidlig har jeg aldri fått frikort før. Og det i seg selv er en smule småskremmende. Men jeg satser på at det nye året blir litt bedre balansert 🙂

Helsen ja, den er ikke i min favør, men nå disse siste månedene føler jeg at jeg begynner å få litt kontroll. Jeg har satt i gang tiltak for å ikke slite meg ut så fort, og det gjør at jeg på jevna føler meg “friskere”. Dvs. jeg varer litt lenger, jeg er ikke totalt utslått når ettermiddagen lir på.
Men jeg må vokte meg vel, for det skal lite til for å bikke meg over og putte meg til sengs hvis jeg ikke følger “planen”.

Det er faktisk mestring i det. Selv om jeg går glipp av MYE som jeg liker å være med på. Jeg har rett og slett måttet bli mye mer egoistisk, tenke mye mer på meg selv, og faktisk lytte til kroppen, sånn på ordentlig. Jeg kan ikke være egoistisk å være med på alt jeg har lyst til, men jeg må være egoistisk på kroppens og helsas vegne.

Noen ganger blir jeg overmannet av tristhet. Mye av det sosiale går jeg glipp av, og det gjør at jeg føler meg litt utenfor av og til. Men likevel er det jo dem som har det mye verre enn meg. Tross alt. Og det unner jeg dem virkelig ikke. Jeg har ikke lyst at noen skal ha det verre enn meg. Jeg synes jeg har det ille nok.
Ja, du synes kanskje jeg høres egoistisk ut nå, og ikke minst sutrende. Men det er jo sånn det er. Jeg må unne meg selv å tenke på meg selv og hvordan ting er hos akkurat meg. Og når jeg selv føler at ting er leie, så ønsker jeg jo ikke det for andre. Det største ønsket er at alle kunne få det akkurat som de ønsker det selv, uten sykdom og sorg. Men vi får vel bare være realistiske og ta det vi får.

Men, nok om disse triste tingene.

Året som har gått har vært et fint år tross alt. Jeg har jo familie, jeg har kjæreste og jeg har venner. Og alle disse har gitt meg mange verdifulle øyeblikk.
I tillegg har jeg fått utført forbedringer på hjem og eiendom som gir høyere trivsel. Og dette fortsetter nå dette kommende året. Når det tross alt er sånn at jeg er veldig mye hjemme, så må ting gjøres for at hjemme ikke skal føles som et fengsel. Så for dem som synes jeg er aktiv med alt jeg forbedrer og pusser opp i mitt eget hjem, så kan jeg fortelle at det er en investering i å gjøre hjemmet mitt til den oasen jeg trenger når jeg tross alt tilbringer så enormt mye tid her. Og jeg kan love deg at det ikke er mye av dette arbeidet jeg gjør selv. Jeg har fått masse god hjelp. Jeg hadde nok aldri blitt ferdig om jeg skulle gjøre noe selv.

Og jeg vil trenge mye mer hjelp dette året som kommer, til å gjøre hjemmet mitt akkurat sånn som jeg behøver det. Så det blir spennende fremover.

Det som har blitt gjort dette året, er at det har blitt bygget en ny parkering på eiendommen, sånn at det er plass til alle bilene som ofte er her samtidig. Og så har jeg fått utbedret terrassestuen min, sånn at den nå ser ganske eksklusiv ut, og ikke minst, at jeg kan bruke den året rundt uten å blåse og regne bort totalt. Det jeg har fått gjort nå aller sist var å bygge dører med store vinduer i, sånn at jeg kan sitte der ute selv om vinden uler og regnet kommer vannrett. Noen stor varme er det ikke om vinteren, men jeg kan tross alt gå ut der og oppholde meg ute inne de dagene jeg ikke er i form til å gå tur. Og dette har virkelig stor verdi for meg.

Akkurat nå er jeg inne i stua mi, men det ville vært perfekt å sitte der ute på terrassen nå, og nyte den flotte soloppgangen. Men istedet sitter jeg her og skriver blogg 😉 Dagen i dag blir en fin dag. Tenk at vi skal få så pent vær på nyttårsaften for en gangs skyld ♥

Kommende år skal det innredes kjellerstue hos meg. Den skal være en frisone for blant annet ungdommene i huset sånn at de kan invitere venner hjem på filmkveld og hva det nå skal være 🙂 Etterpå må soverommet mitt pusses opp. Og der må lages lydhimling og greier. For hvis jeg har lyst å vite hva ovenpånaboen holder på med, så er det bare å ta turen inn på soverommet mitt. Der hører jeg det meste. Jeg hører mye fra naboen på badet også, og det er rommet som står for tur etter soverommet. Og jeg har behov for mye stillhet og ro til tider, så da må tiltak gjøres i den forbindelse.

Kjærligheten blomstrer også hos meg. Pål er mitt lys og min glede ♥ Jeg føler meg så heldig som har møtt ham, og får være hans kjæreste ♥ Vi er vel litt sånn at vi utfyller hverandre. Der hvor jeg er rolig, er han vilter, der hvor jeg har lite energi, er han proppfull av energi. Og følelsene er så gode og varme. Bekymringer er der også. Jeg bekymrer meg for ham, og for hans helse. For han er ikke like flink til å passe på seg selv som han er til å passe på meg. Men forhåpentlig ordner ting seg etterhvert inn i det nye året.

Barna mine er travle med sine studier. Og det er stunder for bekymring der også. Jeg ønsker jo ikke at de skal slite seg ut. Men forhåpentlig klarer de å balansere dette etter egen evne. Det er jo viktig det de holder på med, det er jo tross alt fremtiden det er snakk om.

Jeg ser lyst på året som kommer. Vi starter med blanke ark, og alt kan skje, på godt og vondt. Det er bare å brette opp ermene, og ønske året velkomment.

Jeg har blogget lite nå på tampen av 2019. Det har vært nødvendig å trappe ned en stund. Men etterhvert håper jeg å være tilbake her, i alle fall periodevis.

Tusen takk for dette året som har gått, det har absolutt vært innholdsrikt. Det har vært en glede å følge alle som blogger. Det har vært en glede å følge alle venner på Facebook, selv om jeg den siste tiden har vært en smule fraværende der også. Men jeg er innom og titter, med jevne mellomrom.

Ha en superkjekk feiring i kveld, og ta godt vare på dere selv i året som kommer. God klem til absolutt alle ♥♥♥