Det er en ting jeg liker veldig godt å gjøre i storbyen Stavanger, og det er å gå i Gamle Stavanger. Hver gang jeg er i Stavanger (noe som ikke er spesielt ofte) forsøker jeg å få til en rusletur i Gamle Stavanger. Jeg liker så godt sjarmen og idyllen som utstråles her. Og å tenke tilbake på historien, og hvordan det må ha vært å leve her den tiden disse husene er fra. Det har nok ikke vært noen kjære mor akkurat. Men likevel er mye veldig godt tatt vare på.
Bitte små hus, og noen litt større. Små smug, ørsmå hager, brostein i gatene, smalt og koselig.
I begynnelsen av mai var jeg og Pål en tur i Stavanger. Og da ruslet vi bort til Gamle Stavanger og kikket litt. Og når jeg nå har sittet og kikket litt på de få bildene jeg tok, så bestemt jeg meg for at jeg må få til en liten fototur igjen til Gamle Stavanger. Våren er en fin tid for sånt. Turistsesongen har ikke begynt, og det er så fint med blomster og blader som spretter.
Det bor jo mennesker i disse husene i dag også, og det ser unektelig koselig ut, når man ikke tenker på alle turistene om sommeren. Men det er en glede å rusle her og se hvor fint det tas vare på den dag i dag, det meste.
Da jeg gikk her med Pål den 3. mai, tok jeg noen få bilder. Så de får være en forsmak og en påminnelser for meg til å ta meg en fototur til Stavanger en dag i nær fremtid, om helsa holder 🙂
Dette var så fint. En litt slitt trapp, med et fint smijernsrekkverk. Hjerter og greier. Og jeg er svak for hjerter ♥♥♥
Et lite smug som leder inn til flere boenheter går jeg ut ifra. Krukker hvor blomsterprakten sikkert blir fin etterhvert, og litt ugress. Kanskje stelles det etterhvert, jeg vet ikke, men litt koselig og sjarmerende likevel 🙂
Dette overbygde smuget leder også inn til flere. Bare se på antallet postkasser inderst i gangen. Det ser ut til at noe er modernisert også, men likevel holdes den gamle nostalgiske idyllen.
Jeg måtte rett og slett zoome inn litt, for jeg syntes det var så fint. Jeg kunne så klart ikke gå inn dit, siden det står Privat på skiltet, men jeg tillatet meg å bruke den fine zoomen på kameraet mitt 🙂
Bortsett fra søppelposen som ligger til venstre i bildet, ser det veldig velholdt og fint ut her inne, og jeg hadde veldig lyst å gå inn og kikke litt nærmere 🙂 Det ser ikke ut til at rullestol/vognrampen er i bruk, siden det står en stor krukke rett ovenfor. Men det kan jo hende den ikke står så nært som det ser ut som.
Så da er det jo sånn at det finnes mange idylliske perler i Gamle Stavanger, som jeg helt sikkert kunne tenkt meg å fotografere. Så da må jeg rett og slett ta meg en tur en dag, og faktisk gjøre det. Og ikke bare tenke at jeg har lyst å gjøre det. Utforske, se detaljer, og fordype seg litt. La alle problemer, smerter og tanker fare, og kun se etter fine motiver 🙂
Det skal jeg jammen gjøre en dag det er litt fint vær 🙂
Det er ikke ofte jeg er redd når jeg er ute på tur. 3 ganger har jeg vært litt redd. Den ene gangen var jeg redd for noen kuer jeg møtte på, og den andre gangen var jeg redd for en skummel raslelyd bak en busk jeg passerte, og tredje gangen var jeg redd da jeg hørte dyreulelyder i det fjerne. Villdyr, hjortebukker eller noe sånt.
I dag da jeg gikk tur, gikk jeg opp til favorittdyret mitt, ulven på Ulvanuten. Den ulven er jo trygg og god, og er støpt i granitt.
Lite tenkte jeg på at granittulven ikke er til noen hjelp hvis det skjer noe annet skummelt der oppe på nuten. Og det gjorde det i dag.
Jeg trasket avgårde litt utpå formiddagen. Turen er ikke vanskelig, men jeg var fortsatt sliten etter 3 turer tidligere i uka, så jeg tok det veldig med ro. Blid og fornøyd er jeg jo uansett. Ser ikke så redd ut her akkurat.
På veien oppover går jeg både gjennom byggefelt og skog. Og det er oppover stort sett hele veien fra mitt hjem.
Da jeg kom opp i siste gata før jeg begynte siste stigningen opp til Ulvanuten, traff jeg på isbilen. Jeg kunne godt ha ønsket meg en is der og da, men det passet jo ikke.
Siste biten gjennom skog er også fin. Gode og myke stier.
Og da jeg kom opp til ulven, måtte jeg sette meg ned ganske så fort, for da var jeg rimelig gåen. Jeg pleier alltid å gå helt opp først. Men det orket jeg ikke før jeg hadde hvilt litt i dag.
Jeg knipset noen bilder, både med mobilen og med kamera. Og kameraet holder jeg fortsatt på å bli kjent med.
Ulven er snill den…men om den hadde vært ekte, er jeg usikker på hvor snill den hadde vært.
Rett etter jeg hadde tatt dette bildet med kameraet mitt, fordypet jeg meg i vinduet på kameraet, for å sjekke innstillinger.
Og plutselig med ett, så var det en mann der. Hvor i alle dager kom han fra, sånn helt ut i fra det blå?
Jeg tenkte først ikke over det. Jeg kikket på ham, og registrerte i farten at han minnet meg litt om en kjendis, Erlend Elias. Men ganske snart følte jeg at noe var litt uvanlig, jeg fikk en instinktiv frykt. Han beveget seg veldig merkelig, og veldig sakte. Han så på meg, og jeg fikk en sånn creepy følelse. Han hadde ikke turklær på seg, som jeg hadde. Det hele virket veldig suspekt. Jeg kunne ikke skjønne hvor han kom fra? For jeg mener, når noen kommer gående, enten det er fra den ene eller den andre kanten, så hører man det. Nå hørte jeg ham nesten ikke før han var like innpå meg.
Det er ikke sånn at man må ha turklær på seg for å gå til Ulvanuten. Men mange som kommer oppom der har det.
Men denne fyren her, han var så merkelig på alle måter. Han så på meg, og beveget seg sakte, akkurat som om han gjorde seg klar til noe.
Jeg flyttet meg litt bort fra ham, og satte meg på kanten av en stor stein. Og lot som jeg var fryktelig interessert i bildene jeg hadde tatt, mens jeg holdt skarpt øye med ham i sideblikket, uten engang å ense bildene jeg kikket på. Jeg så bare på ham.
Han stoppet, så i min retning, og jeg var helt skjelven av nervøsitet. Jeg begynte å planlegge en fluktrute. Men jeg var en smule innesperret. Jeg følte at denne mannen kanskje ikke hadde godt i sinne.
Plutselig hører jeg det knake fra den ruten jeg hadde lyst å gå selv, det var der jeg kom fra. Og jeg ble så lettet for at det kom noen. Hjertet mitt banket så hardt at jeg trodde det skulle hoppe utav kroppen min.
Det var en godt voksen herremann som kom. Han hadde turklær, og ville ta bilde av ulven med mobilen sin. Men den skumle mannen sto i veien. Turgåeren sa: “Jeg vil bare ta noen bilder”. Han skumle svarte at det måtte han jo bare gjøre. Turgåeren svarte: “ja, men jeg vil ikke ha deg med på bildene”. Hvorpå han skumle begynte sakte å gå ned den veien hvor jeg kom fra og som jeg hadde tenkt å gå tilbake på.
Jeg pustet lettet ut, og hjertet mitt begynte å få normalt tempo. Jeg var så takknemlig.
Like etter kom en annen mann, sammen med en liten gutt. Og da kunne jo ikke så mye skje.
Etter å ha sittet på steinen en god stund, fant jeg ut at bena igjen ville bære meg, og jeg begynte å gå tilbake.
Da jeg hadde gått ned fra den første fjellknausen, og ned på stien nedenfor, observerte jeg plutselig den skumle mannen et stykke foran meg. Jeg skjønte søren meg ikke noe. Hva slags hastighet har den fyren der? Har han ikke kommet lenger på den tiden jeg hadde sittet der oppe? Jeg bråstoppet, og rygget stille bakover, til jeg kunne stå skjult bak noen busker. Mannen gikk saaaakte fremover, som om han ventet på noen. Men jeg så ikke noen andre.
Så kom han endelig ned til et platå, som er taket på et vannverk. Og jeg gjorde regning med at han da skulle fortsette nedover. Men neida. Nei, han hadde god tid. Jeg så at han ruslet rundt på dette taket. Rundt omkring, uten å beundre utsikten eller noe. Han bare gikk, som om han ventet på noen. Jeg var litt redd han hadde sett meg, og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre? Jeg turte ikke å gå dit som han var, ikke alene. Tankene raste rundt i hodet mitt.
Jeg gikk litt fremover på stien mens han var ute av syne i et øyeblikk, og så tok jeg til høyre, inn på en sti til noe som kalles Ulvatånnå. Der gikk jeg til kanten, og fant ut at jeg skulle bruke tid på å beundre utsikten mens jeg ventet.
Og utsikten er flott. Man ser helt inn til sentrum.
Og når jeg vendte blikket en annen vei, så jeg boligfeltet hvor en av mine gode venninner bor. Jeg zoomet inn litt, for å teste kameraet.
Etter å ha vært der ganske så lenge, beveget jeg meg litt forsiktig, for å se om kysten var klar. Men neida, den skumle mannen var fortsatt der 😮 Jeg vurderte situasjonen. Jeg hadde ikke hørt eller sett noen andre etter jeg forlot ulven. Og jeg begynte å bli fryktelig sliten av å være så redd. Så her var gode råd dyre. Jeg vurderte å ringe hjem, og få datteren min til å komme oppover. Men da syntes jeg at jeg hadde vært der lenge nok. Så jeg bestemte meg for at jeg bare fikk gå, og da gå veldig fort, følge godt med, og vurdere situasjonen nøye når jeg kom så langt. Da jeg nærmet meg vannverket, oppdaget jeg at mannen plutselig forsvant. Som ånden i flasken. Hvordan søren er det mulig? Han var jo akkurat der?
Og så oppdager jeg at to av dem jeg møtte ved ulven er på vei ned, en annen vei enn den jeg kom fra. Mannen med den lille gutten. Og da skjønner jeg hvorfor den skumle mannen ikke er å se lenger. Nok en gang ble jeg superlettet. At det går an å bli så glad for å se fremmede mennesker, det hadde jeg aldri trodd 🙂 De skulle bare visst hvor redd jeg akkurat hadde vært.
Jeg ventet til de kom helt ned, og så satte jeg kursen hjemover, en god del raskere enn jeg egentlig orket. Men man får uante krefter når man er redd, det fikk jeg erfare da.
Jeg så ikke noe mer til den skumle mannen, så enten har han fått farten opp selv, eller så har han gått en annen vei enn meg. Men jeg følte meg ikke trygg før jeg kunne sette nøkkelen i døra hjemme.
Og vel hjemme, tok det litt tid før kroppen roet seg og kunne hvile.
Dette var en utrolig ubehagelig opplevelse, og jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller tro.
Hadde mannen noe godt i sinne, eller var han ute på noe jeg ikke vil oppleve?
Hele opplevelsen av fyren var ganske suspekt. Han hadde en væremåte som ikke innbød til trygghet. Jeg har aldri opplevd noe sånt før.
Kanskje han egentlig bare var søkende, eller ville bli kjent? Men jeg føler jeg er en såpass menneskekjenner at da ville jeg ikke blitt så livredd bare av at han var i nærheten. Jeg har da aldri vært redd for folk før der oppe. De fleste hilser hyggelig, og har kanskje en kommentar om været eller noe sånt. Trygt og godt. Men dette her, det var noe helt utenom det vanlige. Veldig sært.
Nå er jeg spent på om jeg tør å gå dit igjen alene? For denne turen var litt for spennende etter min smak.
Ja, jeg tror jeg tør det. Men jeg skal jammen være på vakt. Og så må jeg ha noe med meg, til å forsvare meg med, sånn i tilfelle. Men jeg kjenner frykten har tatt tak i meg, så det å gå alene på tur igjen, vil være ei tung dørstokkmil. Men jeg skal seire!
Jeg kunne jo glatt hoppet bukk over dette temaet, eller rett og slett hoppet bukk over utfordringen i sin helhet, men selv om noen av temaene er vanskelige, så velger jeg likevel å være med. Og med vanskelige, så mener jeg ikke at de er vanskelige egentlig, men at jeg må legge litt arbeid i det, noe som igjen er tungt for tiden med helsa som ikke oppfører seg som jeg vil.
Men altså, å hoppe bukk over, det kan vi si når vi dropper en ting vi hadde ment å gjøre.
Et bukk kan vi også gi når vi hilser på noen, eller takker for noe. Damene neier, og herrene bukker i de fine kretser 🙂 Sånn var det før over alt egentlig, men akkurat den skikken tror jeg har gått litt av moten. Gammel høflighet og skikk og bruk, er visst ikke så pop lenger. Men jeg har tatt meg i å neie faktisk, i det siste, når jeg har fått noe. Plutselig syntes jeg bare at det var på sin plass. Så hvorfor gjør vi ikke så mye sånt lenger?
Bukk er jo noe vi finner i idretten også, og den hoppes også over.
Men bukken jeg har valgt er egentlig en stribukk 🙂 Eller en geitbukk da. Men så er det jo sånn at når noen er vanskelige, spesielt menn, så kan man kalle dem for en stribukk, for å illustrere hva man mener. Og bukk, det er hanndyret innenfor flere dyrearter. Og bukkene får etterhvert fine horn.
Nå er ikke jeg like nøye og flinke som andre, som søker opp ordenes rette betydning, så det kan jo hende at min kunnskap ikke er den helt korrekte, men sånn omtrent riktig er det nok 🙂 Jeg har bestemt meg for å heller søke opp ordspråk og sitater som kan passe til bildene 🙂
Disse bukkene her hilste jeg på like oppunder jul i 2018. Da var jeg og Pål og spiste julemat på Byrkjedalstunet, og der bor disse fine her.
Jeg tok mange fine bilder den gangen, så det var litt vanskelig å velge, men valget falt til slutt på dette, som jeg satte et norsk ordtak på 🙂
Så da har jeg jammen løst dagens oppgave også 😀
Så ønsker jeg deg en nydelig lørdag, og håper du har sol og fint utevær ♥
Nå er det sikkert ikke alle som ville kalle dette for en sjarmør, men jeg lar meg fascinere veldig av ormer og slanger, så jeg synes dette er en sjarmør.
Det er en stålorm, og helt ufarlig. Stålormen er ikke en slange, den er en øgle, uten ben. Og den livnærer seg blant annet på meitemark, snegler og insekter. Den er ikke et skadedyr, og den er fredet. Så man skal ikke drepe denne sjarmøren.
Stålormen er mest aktiv i skumringen, og liker fuktige steder, som komposthaugen osv.
Denne vi traff på lå nok og varmet seg i sola etter vinterdvalen. Den hadde det ikke travelt med å komme seg avgårde, og nøt nok vårsolen like mye som vi som gikk tur 🙂 Og den er mest sannsynlig en sjarmørinne, for dette har jeg lest meg frem til, kanskje er en hunn. Hannen er vissnok ensfarget grå, mens hunnene er lysebrune, og gjerne litt mørkere på sidene.
Hyggelig møte var det i alle fall, uansett kjønn 🙂
Nå for tiden er jo alt av konsertlokaler stengt for publikum, og det er jo forståelig, men veldig leit. Så da er den nye og fine idéen å avholde konserter via streaming bl.a. på Facebook. Dette er jo slett ikke helt det samme som å være med på en konsert i en stor sal, men man ser likevel konserten direkte, og kanskje med flere i publikum enn det er plass til i det gjeldende konsertlokalet.
I kveld har jeg vært på konsert. Tou Sessions holdt konsert med Morten Abel. Og Morten Abel er en av mine konsertfavoritter.
Jeg rigget meg til med litt saltsnacks i en skål, og Baileys med isbiter i glasset, og satte laptopen på bordet.
Det var riktig koselig skal jeg si deg, og langt mindre anstrengende for meg enn om jeg skulle gå til selve konsertlokalet og sitte blant publikumet. Og så var musikken så utrolig behagelig å lytte til. Jeg slappet av i absolutt hele kroppen.
Dempet lys i stua, og med levende lys på bordet. Det ga en behagelig atmosfære. Og konsertscenen bar også preg av ro og orden.
Strikketøyet fant jeg også frem. Og jeg satt i godstolen min. En bedre konsertopplevelse kan man knapt få når man er sliten og redusert om kvelden 🙂
Konserten varte i en halvtime. Jeg koste meg sånn at den kunne fint ha vart i en halvtime til.
Det er frivillig om man ønsker å betale. Jeg valgte å betale. Inntekten til denne konserten gikk til Varmestuens venner og New Chance Foundation. New Chance støtter jeg rett som det er, i forskjellige former. Enten med flaskepant, lopper til loppemarkedet deres, inngangsbillett til loppemarkedet, og ellers andre artige arrangementer de lager til. Jeg har til og med vært med på et løp i New Chance regi. Jeg holdt på å stryke med, men jeg klarte det, og det ga mestring. Og langvarig rekonvalesens i ettertid :p Jeg skulle gjerne vært med å jobbet som frivillig, men det har jeg dessverre ikke helse til. New Chance er en stiftelse som har et barnehjem i Kongo, og driver dette ved hjelp av iherdig frivillig arbeid og inntekter fra forskjellige arrangementer de lager til. New Chance er hjertebarnet til en av mine beste kompiser, derfor kjenner jeg godt til denne stiftelsen ♥
Sist sommer var ikke den beste her. Den var tørr, men ikke spesielt solrik. Når jeg sitter og ser på bilder, er det ikke så veldig mange soldager på kamerarullen. Det var ikke den store rekordvarmen heller. Og jeg var ganske nedrullet når høsten kom, fordi jeg ikke hadde fått nok sol og varme.
Det var ikke så mye regn heller, så en ganske spesiell sommer egentlig.
Jeg hadde bare en reise, og den gikk til London. Og der var det samme været som her.
Og så kom høsten. Og siden har det vært høst. Det har vært høst i snart et halvt år. Vi har hatt et par dager med to-tre snøfnugg. Og et par dager med frost. Det er det hele. Og det er ikke vinter.
Nå er ikke jeg så glad i vinteren da, så sånn sett er jeg glad til. Men jeg liker jo kontrastene, det å føle at årstidene skifter.
Vi hadde mange sommerfugler forrige sommer. Det er rart hvordan man kappes om å ha en sommerfugl på hånden, mens andre innsekter vifter vi bort. Men sommerfuglene er sommer. Og kanskje de trivdes godt i vårt tørre og relativt solfattige klima forrige sommer?
Litt sol hadde vi jo. Sol som kastet skygge. Men det ble liksom ikke det helt store. Dette bildet er fra juni i fjor. Jeg husker jeg hadde jakke på, fordi det ikke var spesielt varmt.
I år har jeg gardert meg. Jeg har bestilt en 6 dagers tur til Costa del Sol, Spanias solkyst. Der må vi vel få et par dager med sol og varme vel, jeg og datteren min? Vi lengter etter det begge to nå.
Og så håper jeg jo at resten av sommeren her hjemme også blir solrik og fin. Det synes jeg vi har fortjent etter denne eviglange høsten.
Og jeg sier jippi, for solturen vi skal på, starter vi sommeren med. Vi drar i midten av juni. Da skal vi feire min datters avgangseksamen, og min egen bursdag på den turen. Det blir kjekt. Jeg gleder meg så veldig masse ♥
Nå er våren i startfasen, det er en stor glede ♥
Og solen kjemper for å titte frem i dag her. Kanskje vi får en dag med god vårfølelse?
Jeg håper det. Og det unner jeg alle dere andre også.
I det siste har det jammen vært mye som har stått på synes jeg. Men, det skal ikke mye til for at jeg får den følelsen da.
Jeg er spent på utfallet for min uførsøknad som jeg vet er til behandling i disse dager. Og i den forbindelse sendte NAV meg til en lege de hadde valgt. En spesialist på sitt felt. De mente de hadde for lite utfyllende om meg og min helse. Og det er her følelsen av at det er mye som står på kommer inn.
I løpet av de siste to ukene har jeg vært 3 ganger hos denne legen som NAV ville jeg skulle gå til. Og det endte med enda en diagnose, bare sånn for sikkerhetsskyld. Jeg har jo allerede en lang liste diagnoser, og jeg syntes ikke jeg trengte flere nå. Men det fikk jeg likevel, enten jeg ville det eller ei.
Siste gangen jeg var hos denne legen, var på torsdag. Da kom jeg ut med diagnosen surrende rundt i hodet. Og det sendte meg faktisk rett i seng. Jeg ble så sliten av hele greia. Og selvsagt, å gruble på ting, gjør ikke følelsen noe bedre.
Fredagen var rolig, veldig rolig. Jeg brukte dagen til å fordøye den siste tidens hendelser, og til å hvile ut. For uken var jo travel sånn ellers også. Høydepunktet var tur med en venninne på onsdagen.
Så fredagen, da følte jeg at jeg hadde fått skikkelig juling.
Så kom lørdagen. Og den var bare av det gode. Den skulle bli en helt sorgfri dag, helt uten grubling og bekymringer. Da valgte jeg å legge alt til sides, og bare kose meg.
Den dagen hadde jeg og Pål en dag i Stavanger med et vennepar, Kristine og Thorfinn. Og nå snakker vi på dagtid altså. Og sånt er helt perfekt for meg. For det er jo om dagen jeg har de beste forutsetningene for å faktisk kose meg.
Vi tok båten fra Hommersåk (barndomsbygda mi) til Stavanger. En båttur på ca. en halv time. Det var ruskevær denne dagen, så vi bestemte at det var best å holde seg mest mulig innendørs.
Om dette bildet er en dugende illustrasjon for en helt sorgfri dag skal jeg ikke påstå, men det er liten tvil om at elegante glass og glade farger hjelper på både humøret og stemningen.
Jeg fikk faktisk et spørsmål av (NAV)legen, om jeg drakk alkohol? Og da måtte jeg svare at jeg drikker svært sjelden, og at jeg ikke har for vane å overdrive. Så da må jeg jo bare presisere overfor deg som leser her, at kun det ene glasset her er mitt 😉
Det ble noen glass til av ymse drikke. Men ikke mange når man tenker over antallet timer vi tilbrakte denne dagen i storbyen Stavanger.
Vi startet dagen forsiktig. Vi ankom byen i 12 tiden, og da var det jo lunsjtid. Så vi fant veien inn til en plass som serverer deilige bakervarer, Våland Dampbakeri og conditori. Jeg unnet meg en solid blings med ost og skinke, et suksesskakestykke og en kaffe mocca. Pluss et glass vann 🙂 Pål var litt mer forsiktig, med kun et kakestykke…ostekake ser det ut til 🙂
Jeg hadde faktisk ikke vært her før, så nå vet jeg at her inne smaker maten godt. Men jeg har jo flere gode steder det smaker godt å spise i Stavanger, så egentlig burde jeg vel ta turen litt oftere 🙂
Etter lunsjen beveget vi oss mot Fargegata i Stavanger. Det var såpass ruskevær at jeg ikke tok bilde av selve gata i dag. Drinkene her får være fargebidraget til gata denne gangen. Og drinkene fant vi på et sted som het Pjolter og Punsj. Jeg hadde ikke vært der før. Men de aller fleste drinkene deres hadde akevitt i seg. Og akevitt er jo ikke noe man akkurat sitter og drikker på utover dagen, men den er jo god til å hjelpe å fordøye maten. Så det var kanskje det vi forsøkte på når vi bestilte disse drinkene 😉
Gode var de i alle fall, og bartenderen var hyggelig. Det eneste vi kanskje hadde å utsette på stedet var at det kom en trekk akkurat der vi satt, sånn at vi ble litt småkalde. Så da de fargeglade drikkene var drukket opp, beveget vi oss videre.
Det neste stedet vi trakk inn på hadde dette mottoet: Always be a fat unicorn. Og ja…man kan jo saktens føle seg litt sånn når man virrer rundt i storbyen og inntar både mat og drikke 🙂
Alle utesteder har sin dekor. Noen har mye, noen har lite. Men akkurat dette stedet har litt av hvert.
De hadde også et bord med to stoler ved et stort bilde av mitt idol, Marilyn Monroe. Men vi var jo fire, så vi trengte et større bord.
Og da endte vi opp rett ved baren, et høyt bord med barstoler. Og det passet jo bra for lille meg, for da fikk jeg jo litt oversikten. Og pynten rundt her var også nokså spekulativ, og artig. Og flotte Kristine poserer her med et glass vin.
Selv valgte jeg meg en kaffe mocca igjen. For da var jeg litt frossen etter den forrige plassen, så jeg trengte noe å varme meg litt på.
Så gikk vi videre, og endte på Hanekam. Det var ikke mye hanekammer å spore, men et digert hai-gebiss truet med å ta en jafs av meg der jeg satt.
På dette stedet satt de andre med varm drikke ala kaffe og te, mens jeg skålte lystig med et glass vin 🙂
Og heldige var vi damene, for doen var nær. Og siden herredoen var litt lenger borte, så var det flere herrer vi så, som benyttet seg av damedoen. Jeg skjønner dem godt, jeg, i nødens stund 😉
Så kom vi til middagstid, og da bestemte vi oss for gresk mat. Og lykkelige ble vi der, for vi fikk bord ved peisen. Og den varmet helt vidunderlig. Og med et glass rødvin kunne jeg virkelig innbille meg at jeg satt på en gresk taverna og slappet av sammen med gode venner i solen.
Gresk mat varmer også, uten å være tøft krydret. Jeg valgte Stifado, som ga gode minner fra tidligere ferier på de greske øyer.
Etter å ha varmet oss med den greske maten, begynte vi å tenke på hjemveien. Og båten går ikke akkurat når det passer oss, så vi valgte å gå innom ett sted til før båten skulle føre oss hjemover igjen. Der fikk vi jammen en “selfie” ved hjelp av en av de andre gjestene på etablissementet 🙂
På båten var det godt å lene seg litt inntil kjæresten. Jeg begynte å merke at timene var blitt mange, og at jeg hadde hatt det veldig kjekt 🙂 Man blir sliten av sånt 🙂
Et aldri så lite kappløp hadde vi også mens vi satt på båten, via Snap. Ironisk nok satt vi ikke i samme båt, og Pål har ledelsen mens jeg er på siste plass.
Pål ble ordentlig giret og måtte feire. Og jeg halte innpå og kom meg til land jeg også 😉
Vel i land gikk vi innom Bistroen på Hommersåk. Jeg hadde ikke vært her før. Den var ikke der når jeg bodde der. Og her tok jeg meg en Irish Coffee mens vi ventet på transporten helt hjem. Det var min datter som hentet oss.
Dagen var helt perfekt og minnerik for meg. Jeg storkoste meg, og klarte å slippe taket i alle vanskelige tanker. Disse timene hadde jeg ikke en bekymring i verden. Og det føltes som å ha vært på ferie. Å tilbringe tiden i hyggelig lag, på en tid av døgnet som er fredelig og rolig, og med venner jeg slapper helt av sammen med. Det er unikt, og gjorde dagen god. Jeg tar gjerne en reprise på den en gang i fremtiden ♥
Medaljens bakside skriver jeg om litt senere i dag 🙂
Jeg skrev i går om verdens lengste og dypeste biltunnel som vi, jeg og Pål, fant ut vi skulle prøvekjøre for noen uker siden. Du kan lese innlegget om tunnelen her 🙂
Da vi hadde kjørt gjennom tunnelen, fant vi ut at vi skulle utforske litt på den siden av sjøen. Jeg har jo vært der før, og da var det jo ferga som gjaldt 🙂 Men denne gangen var det mer enn å bare kjøre litt. Vi fant ut at vi skulle se om Jørpeland hadde noen fine steder vi kunne ta en kaffe og noe å bite i.
Jeg falt for stedet umiddelbart. Selv om det var midt i januar, var det pittoresk og flott, og med sjøutsikt. Og Rosehagen er akkurat det, en hage med roser. Men også et gammelt og velholdt hus med et hyggelig skafferi og kafé med mye godt på menyen.
Vi begynte å vandre litt i hagen. For selv om det er midt i januar, eller da var det i begynnelsen av januar, så hadde hagen litt kunst og litt å kikke på. Og til min overraskelse fant jeg også roser i blomst og roser i knopp. Det imponerte meg altså 🙂
Sirlig opparbeidede bed med roser av forskjellig slag. Jeg leste meg til at det finnes ca. 120 forskjellige rosearter i denne hagen.
Huset ble bygget i 1912 i Jugendstil. Huset har vært både bolig, barnehage, lysstøperi og galleri. Nå er det altså kafé og selskapslokale.
Kunstverket som preger hagen kalles Melting Pot.
Det ligner ikke noe jeg har sett, for å si det sånn 😉
Litt andre ting kunne vi også beskue i hagen.
Fin sjøutsikt fra denne villaen ja 🙂
Og så fant vi roser i hagen, roser i blomst og i knopp. Magisk. Ja, den var litt rufsete i kantene denne rosen, så litt kaldt har det nok vært. Men denne vinteren har så langt vært enormt mild. Eller sa jeg vinter? Det føles ikke som vinter, det føles mer som en blanding av høst og vår.
Det var skumring når bildet ble tatt, så vanskelig med oppløsningen.
Lekkert altså, med disse små fargeklattene i hagen. Det flommet ikke over av blomstring akkurat, men vakkert likevel ♥
Gir ikke dette sommerlige vibber, så vet ikke jeg. Men datoen på bildet er altså 4. januar 2020. Dette bildet er en favoritt hos meg ♥ Solnedgang og en rose i ferd med å springe ut….i januar!
Med roser og alt så følte vi oss absolutt velkomne. Dette var en lørdag i kveldinga, og plakaten på veggen sa sitt tydelige språk i mange varianter.
Flagget var heist, og lykter var tent. Det var bare å gå inn ♥
Inne var det mye folk, så det egnet seg ikke til fotografering. Men vi fant et lite bord med plass til 2 ♥ Vi bestilte hver vår kaffevariant, og et kakestykke på deling. Og vi delte det fordi det var så digert. Det var gulerotkake i flere lag….veldig god og mektig 🙂
Mette og lykkelige forlot vi Rosehagen denne kvelden, og la på vei gjennom tunnelen hjem igjen 🙂 Og det er absolutt store muligheter for en tur tilbake til Rosehagen, for der likte i alle fall jeg meg 🙂
Like før nyttår åpnet verdens lengste og dypeste undersjøiske biltunnel her i distriktet. Prosjektet heter Ryfast, og skal bestå av et nettverk av undersjøiske tunneler når alt er ferdig. Den første og lengste av tunnelene ble åpnet dagen før nyttårsaften. Ryfast skal binde Ryfylke og Stavanger sammen.
Tunnelen er 14,4 km lang, og 292 m under havoverflaten. Med andre ord, omfattende, og svindyrt. Det er ganske omdiskutert også, for i samme sekund som det åpnet, ble ferga lagt ned. Og mange er lei seg for det. Men nå kan jo folk reise når tid på døgnet de ønsker, uten å forholde seg til rutetider i det minste. Men det blir ikke billig å kjøre gjennom. Enn så lenge er det gratis ut januar, men etter det skal visstnok enda en tunnel åpne, som da gjør turen kortere for dem som kommer fra min kant såvidt jeg vet. Og så vil det jo koste en del hver vei. Jeg husker ikke hvor mye det vil koste. Men for dem som pendler, vil de så absolutt merke det på bankkontoen.
Vi måtte jo selvsagt prøvekjøre tunnelen for et par uker siden. Jeg har heldigvis ikke tunnel-skrekk, heller ikke når jeg vet vi er dypt nede i havet. For ja….tunnelen er ikke helt under sjøen. Den danner en hengebro, eller hengetunnel, på et langt strekk, så da når man kjører der, så er det som å kjøre i et rør som er lagt ned dypt i sjøen. Og akkurat den tanken var litt ekkel kjente jeg på da vi kjørte der. Svikter den, så er det ute med oss 😉 Men dette her skal visst være veldig, veldig trygt og sikkert.
Med jevne mellomrom i tunnelen er det dekorert med lys i sirkler, for at ikke den lange kjøreturen skal bli så monoton. Jeg hadde egentlig trodd det skulle være litt mer spektakulært enn dette, men det var absolutt bedre enn ingenting 🙂
Etterhvert kom vi inn i en del av tunnelen hvor lyset var helt blått. Jeg fikk da vite at denne delen var hengedelen av tunnelen. Og bare det å vite det, at det var vann både over og under, det var litt småekkelt å tenke på.
Vel ute av tunnelen på andre siden, var det et stoppested med god parkering. Og der stopper også bussen, for dem som tar buss.
Jeg husker ikke helt hva disse runene skal symbolisere, men det var ett eller annet fra vikingtiden i alle fall, om jeg ikke husker feil. Dette her har visst vært en stamvei for dem også.
Vi hadde en god stund på denne siden av sjøen, og så både solnedgang og gikk på kafé og greier. Men det kan være at jeg forteller om det litt senere en gang.
På hjemveien igjen, var den blå delen i dette løpet, gul. For altså, tunnelen har 2 løp, med 2 filer i hvert løp. Så på vår tur var løpet med blått lys bort, og gult lys i det andre løpet som er hjemturen.
Og ellers var altså alt likt. De samme lyslistene med sirkler og sånt.
Vel ute av tunnelen igjen, på vår hjemside, ser det sånn ut. Og da var det blitt mørkt 🙂
Det var en veldig kjekk tur, hvor vi unnet oss noen opplevelser på andre siden, og ellers bare koste oss, jeg og Pål ♥
I dag var jeg på strikkekafé for første gang i mitt liv. Jeg har vært på private strikkekaféer noen ganger, men aldri på en sånn som holdes i butikk og med masse fremmede mennesker tilstede. Fordelen med akkurat denne strikkekaféen var at den arrangeres på dagtid, på en tid av døgnet hvor jeg har en sjanse til å få det med meg. Og for første gang bestemte jeg meg for å våge meg med. Uten å kjenne noen.
Jeg ankom noen minutter før det skulle begynne, og jeg fikk en billett, eller et lodd var det, i hånden. For litt senere skulle det være loddtrekning. Det var stappfullt der, og de måtte hente flere stoler. Jeg kan innbille meg at det aldri før har vært så mye folk på dette arrangementet. Men etter loddutdeling var det visst 55 mennesker som hadde fått lodd. Så ja, når jeg først skulle gå, så valgte jeg den mest folksomme dagen.
Heldigvis i folkemengden oppdaget jeg et kjent ansikt, ei som bor ikke så langt fra meg. Så da ventet jeg på stol, og plasserte meg ved siden av henne.
Det skulle være foredragsholder også på dette treffet. Designer, kunstner og fotograf Kari Hestnes skulle fortelle litt om sitt virke, om en bok som nylig er utgitt og om en bok som snart kommer på markedet. For ja, som strikkedesigner gir hun ut bøker i hopetall. Og hun medvirker også i mange bøker med flere designere. Den boken som nylig er utgitt er en bok med strikkedesign fra SandnesGarn, hvor gamle modeller er fornyet og redesignet. Den kunne jeg kjøpe og få hennes signatur i, men jeg velger heller å vente litt med å kjøpe flere strikkebøker.
Hun fortalte om sitt hjertebarn Du Store Alpakka som hun selv startet, og som hun har solgt ut. Hun fortalte hvordan hun ved dette kom i kontakt med fattige i Peru, og da startet en skole der, som fortsatt drives av Du Store Alpakka.
Kari Hestnes er selv en fargerik dame, og fortalte om hvordan hennes design blir til. Hun viste frem egne foto, for hun er jo fotograf også, og der viste hun hva hun tar bilder av, som senere inspirerer til flotte strikkedesign. Og det var mens hun fortalte om sitt fotovirke at jeg bestemte meg for hvilket tema jeg skal ha i fotokonkurransen jeg tenker å holde. Så jeg ble jammen inspirert jeg også 😀
Jeg har selv 3 strikkeprosjekter på gang i skrivende stund. Og på strikkekaféen valgte jeg å ta med denne jumperen som jeg strikker til min sønn. I hånden holder jeg loddet, som ikke ga meg gevinst denne gangen. På det øverste bildet er det en utstillingsdukke med en jumper på seg, den jumperen var premien. Og en heldig dame som satt like i nærheten av meg vant denne jumperen som jeg veldig gjerne kunne tenkt meg selv 😉
Vi fikk også kaffe og kake. Jeg sto over kaffen, men kaka var ikke til å motstå, og den smakte veldig godt. Har ikke bilde av den, dessverre.
Konsekvensen av denne kjekke utflukten, som foregikk på en bokhandel i en av nabokommunene, var at jeg nå har høy feber (38,7) og fryser som fy. Så nå skal jeg pakke meg godt inn i et teppe mens jeg strikker litt, og slapper helt av.
Og det er ikke uvanlig. Jeg får feber nesten hver eneste dag, det skal lite til. Bare en tur i butikken, eller en fin tur, kan gi meg feber. Mye folk og det å sitte på “skolebenken” er en påkjenning. Enkelt og greit. Jeg er jo klar over det, så jeg forsøker å ta forholdsregler. Derfor har hele resten av dagen vært viet hvile 🙂
Og i morgen (håper jeg) presenterer jeg fotokonkurransen. Det gleder jeg meg til 🙂
Ha en herlig fin kveld ♥
Følg gjerne Facebooksiden min Evas Window og min instagram eva_gaud
