For tiden har jeg fått den beste julegaven en kronisk syk kan ønske seg.
Neida, jeg har ikke blitt frisk. Men mye har blitt lettere.

Det begynte med stoffskiftet for ca 26 år siden. Lavt stoffskifte var diagnosen. Og medisinen het den gangen Thyroxin. Senere endret navnet til Levaxin, som det altså fortsatt heter.

Etter jeg begynte på Thyroxin la jeg på meg…..mye. Det var snakk om mellom 25 og 30 kg. Da vekta gikk opp, forsøkte jeg jo dietter. Det har jo alltid vært så populært. Men samme hvilke dietter jeg forsøkte, la jeg bare på meg mer. Det var en fortvilende ond sirkel.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

En periode da jeg hadde det ugreit i livet mitt, begynte jeg å trene, som en gal. Det hjalp litt på vekta. Men så gal kan man ikke være over lang tid. I alle fall ikke når helsa begynner å svikte for alvor.

Jeg hadde jo i lang tid kjent at jeg var unormalt sliten. Igjen. Det var jo dette jeg slet med før jeg fikk stoffskftediagnosen. Og selv om jeg spiste Levaxin som anbefalt, ble jeg mer og mer sliten. Og til slutt gikk det på den mentale helsen løs. Jeg ble veldig deprimert.

Livet føltes uholdbart. Jeg slet i motbakke hele tiden, var sykt sliten, og klarte aldri å arbeide opp nok energi til noe.

Så fikk jeg proff hjelp med depresjonen. En psykolog lærte meg hvordan jeg skulle jobbe meg tilbake, og det var utrolig virkningsfullt. Men siden da har jeg slitt med tilbakevendende tungsinn og små depresjoner. Og hver gang jeg får følelsen av at jeg er på full fart inn i en depresjon, så vet jeg hva jeg må gjøre.

Sliten har jeg jo bare fortsatt å være. Så jeg begynte å klage til min daværende lege om at jeg måtte være feilmedisinert, siden jeg var så fryktelig sliten hele tiden. Prøver ble tatt, både av stoffskifte, og andre sykdommer med lignende symptomer. Ja, for jeg hadde jo mange symptomer. Det var mye som ikke stemte i kroppen. Betennelser slet jeg med både titt og ofte. Og på jobben ble det tilrettelagt for meg, uten at jeg ble noe friskere av den grunn. Men heldigvis ble det lettere for alle mine kolleger da, så helt forgjeves var det jo ikke. Legen mente jeg ikke var feilmedisinert, for jeg lå innenfor alle verdiene.

Så ble jeg jo sykemeldt, og deretter over på avklaringspenger. Og der har jeg vært siden. Syk, sliten, med tungsinn, overvekt og på avklaringspenger. I mange år nå. Det har ikke vært lett.

Jeg byttet fastlege, og fortsatte min klagegang til ham. Han konkluderte med at jeg hadde for mange symptomer til at det bare kunne være stoffskiftet som laget krøll for meg. Og dermed begynte utredningen av et 15 talls sykdommer, hvor ME ble konklusjonen. Og ME er en utelukkelsessykdom.

Tungsinn og vekta har jeg vært plaget med i alle år. Til sammen ble tungsinnet så tungt, at jeg mistet matlysten i et års tid. Og da gikk jeg ned 24 kg. Men så kom matlysten sånn noenlunde tilbake, og sakte men sikkert har jeg lagt på meg igjen 13 kg.

Så begynte jeg å fundere på stoffskiftemedisineringen igjen. Jeg ble overbevist om at det er denne som gjør at jeg legger på meg bare jeg tenker ordet mat. Og så tok jeg dette opp med min fastlege. Etter noen blodprøver, ble vi enige om at jeg skulle stille et spørsmål i en stoffskiftegruppe på Facebook. Og der fikk jeg en del ymse svar. Jeg printet ut alle svarene, over 100 faktisk, og ga disse til legen. Han leste gjennom, og konfererte deretter med spesialister. Så ble vi enige om at jeg skulle forsøke med en kombinasjon av Levaxin og Liothyronin.

6 uker etter jeg begynte med denne medisinkombinasjonen (dosen er individuell for hver enkelt person, så ikke nødvendig å dele her), var jeg tilbake hos legen igjen for et par dager siden. Da hadde jeg veldig gode nyheter til ham, og han hadde en litt dårlig nyhet til meg.

Den dårlige nyheten tar jeg først. Den var nemlig at blodprøven viser at jeg er overmedisinert. Det var jo ikke så gøy å høre, all den tid mine personlige resultater er så gode. Først snakket vi om tungsinnet. Det har nemlig lysnet såpass at jeg føler meg som en annen person nesten. Jeg er ikke tungsindig for øyeblikket. Og jeg får kommentarer fra andre om at jeg virkelig stråler nå.

Legen fortalte da om en annen pasient som også har denne medisinkombinasjonen. Hvor det da er stor forskjell på å være overmedisinert og riktig medisinert. Når vedkommende er overmedisinert, så føles livet godt, og alt er topp. Med en gang det reduseres på medisinene, og verdiene kommer innenfor den anbefalte normalen, blir livet tungt og meningsløst. En vanskelig balansegang med andre ord.

Så erfarer jeg også dette nå. Spørsmålet var jo da om jeg skulle fortsette overmedisineringen, eller om målet skulle være å komme innenfor normalverdien? Jeg våget ikke å si så mye, for jeg hadde jo lyst å være overmedisinert all den tid livet føles så godt akkurat nå. Men jeg fikk spurt om hvilke konsekvenser jeg kunne oppleve ved å være overmedisinert? Svaret var at jeg kunne utvikle osteoporose på sikt.

Jeg ble ganske paff. Nå er det jo noe som er en genetisk svakhet hos meg i alle fall, da i alle fall kvinnene på morssiden av slekta mi har aldersbenskjørhet.

Jeg nevnte dette for legen.

Så lurte jeg på om han ville høre hvordan det hadde gått med vekta mi etter jeg begynte på Lio?
Og det ville han 😀

“Jeg har gått ned 5 kg etter jeg begynte med Lio!”

Først måpte han, og så begynte han å le 😀 “Dette slår jo alle dietter” utbryter han smilende.
Minus 5 kg på 6 uker. Ikke så lett å få til normalt sett. Ingen tvil om at dette her har vært godt for meg. Så han skjønte hvorfor jeg ikke så særlig giret ut over å kutte ut overmedisineringen.

Vi ble enige om at jeg fortsetter dosen i 6 uker til, og så tar vi en avgjørelse da om hvordan dette skal fortsette.

Jeg får jo også kommentarer nå rundt om, at jeg har slanket meg og det synes. Og for meg nå, så er jeg ikke i shoppingmood, for det er mye kjekkere å gå på “skattejakt” i klesskapet mitt og finne fine klær jeg ikke har kunnet bruke på lang tid 😀 Billigere er det også 😀
Men jeg har kjøpt meg et par nye kjoler. Jeg har mange kjoler jeg endelig kan begynne å bruke igjen, så nå er jeg ofte å se i kjole eller skjørt. Det er yndlingsplagg i vintersesongen 😀 Tro det eller ei 😀

Kan du se at jeg stråler?

Nå er nok min stråling en kombinasjon av vekttap og at verden har blitt så mye lysere generelt. De tunge skyene som regjerte oppe i hodet mitt har lettnet, og gir meg en fornyet glede over livet.

I tillegg har vekttapet gjort at enkelte ting er lettere å gjøre. F.eks. å bøye meg ned å ta på strømper, knytte sko osv. Dette er jo en lek nå for tiden. Utrolig herlig. Og da bruker jeg ikke så mye energi på akkurat denne trivielle tingen, og kan heller bruke den energien på noe annet.
Ingen tvil om at for høy vekt er en belastning på mer enn en måte. Så nå nyter jeg, og håper at dette varer. Og jeg har ikke noe i mot å miste 5 kg til om jeg skulle være så heldig. Men jeg er ganske så fornøyd nå, for dette har gjort underverker ♥

Jeg er så takknemlig for at jeg har en fastlege som er samarbeidsvillig og engasjert. Det har så stor verdi. Så jeg gjorde det rette når jeg byttet fastlege for noen år siden ♥

#helse #livskvalitet #vekt #stoffskifte

Heisann, så er jeg jammen her igjen. Det er i dag en måned siden sist jeg skrev et innlegg. Tiden flyr.

Jeg har lest litt blogg da, men har kommentert svært, svært lite. Dessverre har jeg lest mindre blogg enn normalt. Jeg tok meg rett og slett litt pause. Det var veldig nødvendig.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Så svaret på mitt spørsmål i overskriften er: Ja, jeg har mistet bloggegnisten!

Det er flere årsaker til det.

Den mest fremtredende årsaken er at det nesten slet meg helt ut hver gang jeg laget blogginnlegg. For dem som blogger vet at det ligger mye arbeid bak et fint blogginnlegg. Nå er det kanskje ikke sikkert at mine innlegg er så spesielt fine, men jeg ønsker i alle fall at de skal se fine ut, så da legger jeg jo sjelen i det. Og hver gang jeg hadde blogget litt, var jeg totalt pumpet. Og når det var sånn, så fikk jeg gjort lite annet. Og når energinivået mitt er status: lav fra jeg står opp, så skal det lite til før jeg bruker meg helt opp.

Jeg har jo tross alt hus og hjem og alt skal stelles og holdes i orden så godt det lar seg gjøre. Og jeg er jo alene om dette her i huset. Jeg vil jo gjerne ha det fint og ordentlig rundt meg. Heldigvis får jeg god hjelp av min datter iblant.

Strikke og lese bøker liker jeg også å gjøre. Men jeg orket etterhvert mindre og mindre. Og hadde i lengre tid slitt med dette.

Turene var jo blitt til et minimum. Og når jeg ikke orker å gå tur, så har jeg kanskje ikke så mye å skrive om heller.

Og så er det viktig å ha energi til dem jeg er glad i ♥

I tillegg så sliter jeg med å konsentrere meg, og jeg har dårlig hukommelse, og må lete etter mange ord av og til. Og det er utrolig utmattende, og ødelegger skrivegleden. Og når da ofte ikke blogginnleggene kommer inn på forsiden engang, ja da mister man motet.

En annen årsak, som henger bittelitt sammen med den første årsaken, var det fokuset som flere med jevne mellomrom skriver om, nemlig topplista.
Jeg fikk en følelse av at det å ligge på topplista er alfa og omega. Og for å klare det måtte jeg ha minimum 3 innlegg pr dag for det meste. Og hvem i alle dager har så enormt mye på hjertet at det kan være særlig interessant? Jo, sikkert mange. Men jeg klarer det ikke. Min hjemmetilværelse byr ikke på de store begivenhetene, og dermed blir det vanskelig å vri hodet for å finne noe matnyttig å skrive om. Og når all energi går med på å skrive ett eneste lite innlegg, begynte jeg å føle meg en smule verdiløs. Jeg leste flere blogger som skrev om dette med topplista, og så lenge jeg kun skrev et innlegg til dagen, så lå jeg under. Og da følte jeg det var liten vits, siden det er så viktig å ligge på topplista.

Jeg nådde å bryte meg litt ned de siste månedene før min bloggpause begynte. Det kom til et punkt der jeg bare måtte bryte tvert av. Men jeg sletter ikke bloggen fordet. For en gang i blant skriver jeg noen ord, og plutselig en vakker dag kommer kanskje bloggegnisten tilbake? Det har skjedd før, og kan sikkert skje igjen 🙂

Det å være kronisk syk har sin pris. Man forsøker å henge med, og plutselig innser man at det rett og slett ikke går. Og man må prioritere. Så jeg prioriterer bort bloggen for en periode. Jeg kommer nok heller ikke til å lese så enormt mye blogg nå fremover. Men overskriftene leser jeg ofte. Lureoverskrifter biter jeg ikke på. De hopper jeg over 🙂 Og litt blogg vil bli lest, hovedsaklig på mobilen. Men der er det vanskelig å kommentere, så derfor vil kommentarer fra meg oftest være mangelvare. Det beklager jeg, men det er kjekt å titte innom likevel 🙂

Nå er det den store julemåneden, og mye skal gjøres innen julekvelden. Her blir det stort sett å ta det med ro. Men noen aktiviteter vil jeg nok få gjort likevel. Et par kakesorter skal bakes. Og litt rengjøring og pynting også. Litt hver dag, så går det bra.
På bildet over er jeg på et plantesalg på Jæren. Der hadde de en del julefigurer og masse kunstige juletrær. Og en karet i rene Askepottstilen. Den måtte jeg jo prøve. Pål tok fine bilder 🙂

Julebord har jeg også fått med meg, sammen med Pål ♥ Og heldigvis blir det ikke noen flere før jul. Dette vi var på var egentlig et julebordshow, hvor prinsippet var mye av det samme som Wallmans salonger. Det var et flott show, og deilig julemat, og vi var der sammen med en turgjeng og gode venner. Jeg hadde hvilt godt på forhånd, og ble sengeliggende et par dager etterpå. Det er konsekvensen. Så det er viktig å planlegge nøye når jeg takker ja til aktiviteter, og da spesielt kveldsaktiviteter. Dette var en fantastisk kjekk kveld, og en svært sjelden anledning 🙂

Siden sist jeg blogget har jeg vært en tur i Oslo. Der møtte jeg blogger Karidansen, jeg møtte en god venninne fra ungdomsskolens dager, og jeg møtte en av mine “nye” svigerinner 🙂 Kanskje om jeg får anledning, så kommer det et blogginnlegg eller to fra mine Oslo-opplevelser. Men ikke i dag 🙂

Jeg hadde et par innlegg for noen måneder siden om min kamp mot vekta, og at jeg får god hjelp av min fastlege til å endre på mine stoffskiftemedisiner. Jeg startet denne medisinendringen for 6 uker siden i dag, og det har gitt store resultater i positiv retning. Og det sier jeg mens jeg faktisk sitter her og koser meg med sjokolade 😉 Jeg har gått ned i vekt, og smetter nå inn i en til to klesstørrelser mindre enn for 6 uker siden 🙂 Jeg føler meg heldig som har en fastlege som bryr seg, er interessert og engasjert ♥

Det har skjedd en positiv ting til etter jeg endret medisininntaket. Jeg har fått en mye bedre mentalenergi. Så i stedet for å være tungsindig, så er jeg nå lys og lett. Det er magisk ♥

Dette har jeg også planer om å skrive et innlegg om. Men jeg må bare klare å samle tankene nok. Jeg er jo fortsatt like sliten og utmattet som før, men nå er kampen mot tungsinn og depresjon mye lettere i det minste. Så en ting mindre å bruke så enormt med energi på.

Og så gleder jeg meg til jul. Det gjorde jeg i fjor også, men i mange av årene før det, gruet jeg meg til jul og alt stresset. Nå er tiden en annen og jeg nyter både kjærligheten og roen kroppen min har fått fordi jeg har blitt nokså flink til å balansere energien og ta mange pauser.

Jeg håper alle sammen får en herlig fin desember fremover. Så prates vi nok igjen om litt 🙂

Jeg fortalte her om dagen om mitt lille skumle eventyr sist jeg var ute og gikk tur. Det var den gangen jeg var sikker på at en elg lusket i buskene og kom til å angripe meg, i reneste Halloween stil 😉 Du kan lese om det HER 🙂

Konsekvensene av den frykten jeg hadde den dagen, kom umiddelbart etterpå. Som ME syk tåler jeg lite. Og det er viktig å avpasse aktivitetene mine. Jeg skulle jo denne dagen gå en liten tur. Jeg visste jo at det ville gå greit. Jeg skulle nyte kald og vakker natur, og etterpå skulle jeg dra hjem og hvile en stund før jeg tok til på resten av dagens gjøremål. Det er jo ikke alltid at det går som jeg planlegger. Jeg skulle ha forening om formiddagen dagen etter, altså i går, og skulle forberede til det. 

Men sånn gikk det ikke.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Da jeg kom hjem etter denne nervepirrende skumle opplevelsen, var jeg totalt oppbrukt. Jeg spiste lunsj, og skrev det innlegget jeg linker til lenger oppe, og så gikk jeg å la meg. Kroppen talte sitt tydelige språk. Skjelven og uvel. Kvalm rett og slett. Jeg så ikke klart lenger. Jeg følte meg hinsides utslitt. Veien til senga føltes lang. Jeg slepte føttene etter meg, skritt for skritt. La meg i senga, og sovnet momentant. Og jeg sov i over 4 timer. Våknet i halv sju tida om kvelden, og lurte på hvor jeg var? Jeg følte meg mørbanket. Akkurat som om jeg skulle ha fått juling.

Konsekvensene etter aktiviteter får jeg vanligvis dagen etter, av og til et par dager etter. Og de kan vare i flere dager. Men her fikk jeg det med det samme.

Jeg sto opp, og fikk i meg litt mat. Og så hadde jeg tenkt å se Farmen, som selvsagt går sent om kvelden. Jeg slet for å holde meg oppe og våken. Så fant jeg ut at Åndenes Makt går for tiden. Og jeg fant hele sesongen på On Demand. Jeg har ikke sett Åndenes Makt på mange, mange år. Nå fant jeg ut at jeg måtte se noe som engasjerte meg, for å klare å holde ut. Og den første episoden denne sesongen klarte å engasjere meg såpass at jeg faktisk følte meg litt mer våken. Og da jeg etterpå så Farmen, gikk lufta ut av ballongen igjen. Og veien til senga var eneste løsning. Man skulle jo tro at det skulle bli vanskelig å sovne etter å ha sovet hele dagen. Men neida. Jeg sovnet momentant igjen. Det var herlig. Og jeg sov helt til morges. Og våknet 20 minutter før klokka skulle ringe 🙂

Nå denne morgenen valgte jeg å lage meg en kaffe mocca istedet for te. For fortsatt føler jeg meg litt mørbanket. 

I går morges, skulle jeg jo gjøre meg klar til å ha forening. Uten å ha forberedt en eneste ting. Da var gode råd dyre. Jeg måtte lage til noe som var enkelt og raskt å lage. Og så måtte jeg rydde bittelitt, for syns skyld 🙂 Kroppen var fortsatt i ulage etter opplevelsene morgenen før, men jeg visste at det var gode, nære og forståelsesfulle venninner som skulle komme i forening, og vi er bare 3 stykker, så det ville gå bra. De har sett meg ute av form flere ganger før.

Det gikk bra. Jeg hadde heldigvis handlet på forhånd, så da laget jeg til en omelett, og noen ostesnurrer, og litt salat.

Jeg tror maten falt i smak 🙂

Jeg hadde også bakt brownies. Jeg har funnet en oppskrift som har blitt en favoritt, og som er superrask å bake 🙂 Det ble en vellykket forening ♥

I dag er det Halloween, så da har jeg pyntet meg litt 😉 Ved hjelp av snapchat 🙂

Jeg har også fått gå tur i dag med en venninne. Og den turen ble ganske så opplevelsesrik den også. Det skal jeg skrive om litt senere 🙂

Ha en kjekk dag ♥

#konsekvenser #me/cfs #me #kronisksyk

Ja, tro det eller ei, men reparasjonsalderen har kommet for å bli hos meg. Og jeg er ikke alene om det.
Dere som er unge og friske, nyt de unge dagene av hele deres hjerte. For en vakker dag når årene siger på vil de fleste oppleve slitasjer, feil og mangler hos seg selv.

Jeg vet det av erfaring. For da jeg selv var ung, og vitnet mine foreldre som begynte å slite med forskjellige ting, da tenkte jeg nok ofte at det der opplever nok ikke jeg.

Men her sitter jeg, og skjønner at jeg ikke kan skylde alt på den kroniske sykdommen jeg har.

Og akkurat det lærte jeg da jeg gikk på kurs om ME. At det å ha ME, må ikke bli en hvilepute for alt man har og får som gjør vondt. For selvsagt kan det oppstå andre ting også, akkurat som med alle andre mennesker. ME kan jo ikke ta skylden for alt av dette.

Jeg sitter her litt tankefull, og funderer på dette med sykdom og alder. Og jeg kommer frem til at ME nok har vært en aldri så liten hvilepute. For enkelte ting tenker jeg faktisk: “dette er nok ME”. Men jeg har begynt å bli litt mer fornuftig. For enten det er pga ME eller andre ting, så kan det jo være hjelp å få.

Nå har jeg jo lært at det meste med ME må jeg bare akseptere inntil videre. Men jeg har også bestemt at alt det andre, hva det enn er, det må jeg få hjelp til. Og sånn gikk det til at jeg valgte å oppsøke legen for et vondt kne.
Jeg elsker å gå tur. Men kneet har vært trøblete i lengre tid, og turene ble sjeldnere.

Og med kneet har jeg nå vært gjennom røntgen og MR. Og MR viste noe galt. Og det var dette som fikk meg til å tenke på reparasjonsalderen. For det er jo der jeg er akkurat nå. Menisken i kneet er en smule sliten. Den er ikke røket, så jeg trenger ikke operasjon, men den er slitt.

Reparasjonsalderen….jeg er 51, det passer jo godt. Jeg husker jo foreldrene mine og det de måtte få reparert. Og nå er jeg der selv. Tenk, det skjedde faktisk meg også 😮 Det hadde jeg ikke trodd.
Joda, ettersom jeg ble ordentlig voksen, forsto jeg jo at jeg nok ikke var blant dem som kom til å slippe unna. Det er en del ting som etterhvert trenger å repareres. Men kneet er det viktigste.

Konklusjonen er at jeg skal oppsøke fysioterapeut og trene opp lårmusklene. Det vil visst ha en god effekt.
Men orker jeg det da?

Jeg får nå først oppsøke fysioterapeuten og se hva slags treningsprogram jeg skal gjennom. Og evt. tilrettelegge det sånn at det ikke stjeler absolutt alt jeg har av energi. For det er faktisk en reell frykt jeg har, at jeg skal måtte trene noe voldsomt, og så ender jeg opp sengeliggende resten av dagen. Men jeg velger å være opptimist, og tro at dette her nok bare er snakk om enkle øvelser.

Jeg liker ikke denne reparasjonsalderen. Jeg liker å være 51, det gjør meg ingenting. Men at ting i kroppen begynner å bli slitt, den tanken er jeg ikke helt fortrolig med….enda.

Men jeg er jo ikke alene. Dette gjelder veldig mange. Selv om det er en mager trøst. Skulle nok ønske vi slapp litt billigere unna 🙂

Da er det bare til å sette i gang å reparere, for livet er fortsatt verdt å leve, og vi skal ha mange gode år igjen ♥

Ha en herlig helg ♥

#reperasjonsalderen #helse

Og nå mener jeg min kamp altså 🙂 Ikke noe TV-program eller noe sånt 😉

Jeg har slitt med vekta helt siden jeg begynte med stoffskiftemedisiner for sånn cirka 26 år siden. Og jeg har gjort uendelig mange grep for å gå ned vi vekt, i alle år etterpå. Utallige dietter, for å si det pent. Og eneste konsekvensen var at jeg la på meg mer. 

Så var det en periode for noen år siden, at jeg mistet matlysten, og spiste minimalt av minimalt. Det var så klart ikke sunt, og helt klart litt farlig. Og det var heller ikke bevisst. Men resultatet var at jeg gikk ned 25 kg. Jeg ble bevisst da jeg oppdaget jeg hadde gått ned 8 kg, fordi alle klærne mine var blitt for store. Og da ble jeg bevisst på at jeg i alle fall måtte spise litt, tvinge i meg maten, sånn at jeg fikk litt næring. I tillegg måtte jeg ta vitamintilskudd. Men det er jammen ikke lett å spise, når man ikke har lyst på noe. Når man føler at alt smaker ekkelt, og man får brekninger av luktene. 

Etterpå har ting ordnet seg litt, og matlysten kom litt tilbake. Men fortsatt er den ikke på topp. 

Uansett, når jeg da begynte å spise litt mer tilnærmet normalt, så begynte vekta å øke igjen. Selvsagt. Og jeg presiserer, jeg spiser normalt. Jeg spiser variert, og jeg spiser ikke søppelmat. En gang i blant kanskje, men det er jo normalt det også.

Til nå har vekta økt med halvparten av det jeg tok av. Altså sånn cirka 12 kg. Det er altså så utrolig demotiverende og frustrerende. Og så er det uhyre bekymringsfullt.

Jeg har flere ganger nevnt min bekymring for leger jeg har hatt opp gjennom tidene. Og bekymringene var tidligere mest fordi jeg hadde jo et ønske om å være slank, og å få en bedre trivsel. Og selvsagt er det jo ikke sunt heller å ha så mye ekstra vekt på kroppen. Jeg er ikke så høy, så det blir jo veldig belastende for kroppen.

Nå har jeg jo ny fastlege. Og her for et par måneder siden tok jeg mot til meg, og spurte pent om kanskje han kunne ha lyst til å hjelpe meg? For saken er jo den at jeg er 99,99% sikker på at årsaken til den gjenstridige vekta er stoffskiftemedisinen jeg går på. Og stoffskiftemedisinene er det ikke mange som vil være med å endre på, så lenge det fungerer greit.

Han lyttet til meg, og forklarte at det finnes 3 typer kroppsbygninger, og så forklarte han hvilke disse var, og konkluderte med hvilken jeg tilhørte. Vi snakket litt rundt dette, og jeg fikk etterhvert frem hvor viktig det er for meg å få en lavere vekt. Jeg forklarte om den ubevisste sultekuren min, og resultatet av den. Og et av resultatene var jo at livet var jo så utrolig mye enklere når man ikke har for mye vekt. Å bøye seg ned for å plukke opp noe fra gulvet gikk som en lek, å kle på seg var mye lettere, å rydde inn og ut av oppvaskmaskinen var mye lettere, å bevege seg rundt omkring var utrolig lett, og jeg følte at jeg svevde. Jeg sa at sånn som det er nå, så har jeg min dose av helseproblemer. Jeg klarer meg med dem, jeg ønsker ikke flere. Og så lenge jeg med min ME, har det lettere med lavere vekt, så er det en ønskedrøm som er utrolig viktig. Tenk så mye enklere alt ville bli for meg? Bonusen er jo at jeg også vil se smashing ut, ikke sant? 😉 Hehe 🙂

Jeg uttrykte også den store bekymringen og frykten for andre helseproblemer som kan komme ved for mye vekt. Hjerte og kar sykdommer f.eks. Diabetes. Og mye mer. Og magefettet, som jeg sliter veldig med, er jo ekstra farlig også. Det er så mye som er belastende med alt for mange kilo på kroppen. Det hjelper ikke for andre å si at jeg er pen uansett. For det handler ikke om det. Det handler om helsen. Og jeg har jo lyst å leve noen år til liksom. Og immunsystemet mitt er svakt nok som det er, så jeg er jo absolutt i en risikoposisjon.

Legen lyttet til meg, kommenterte litt, og uttrykte at han virkelig forsto hvordan jeg tenkte, og hvorfor jeg tenkte sånn. For det er jo helsefarlig med for mange kilo på kroppen, og belastende for kroppen, og spesielt min kropp, som sliter nok allerede.

Han forklarte meg om stoffskiftemedisinen, om alle stoffene som tilføres via den medisinen, om hvordan de virker, og at det fortsatt er uforklarte elementer som forskningen ikke har funnet ut av. Han forklarte at den medisinen jeg har er den eneste som er i Norge, og at andre medisiner innføres på særskilte vilkår. Litt teit det mener jeg da, for man kan jo reagere individuelt på medisiner. Noe jeg mener er tilfellet for mitt vedkommende.

Og enda så vanskelig tema dette er for en fastlege, så besluttet han at dette skulle vi gjøre noe med, han ville hjelpe meg.

Og når jeg da har sett i diverse stoffskiftegrupper på Facebook, hvor folk påstår hardnakket at fastlegen har ingen kunnskap og ingen interesse av å lære seg disse tingene, så kan jeg si at min fastlege er av et annet kaliber. Han har brukt litt tid nå på å studere disse tingene, lese seg opp på studier, og snakke med og få råd av spesialister, for å kunne hjelpe meg på best mulig måte.

Og i går, 16. oktober, ble merkedagen i kampen mot vekta ♥

Da ble Levaxinen som jeg tar for stoffskiftet endret litt ned i dose, og en ny stoffskiftemedisin (Liothyronin) ble tilført som et tillegg. Dette for å endre på tilføringen av T3. Og det har jeg også nevnt for legen min, at mange har så utrolig greie på disse stoffskiftebetegnelsene T4, T3 osv. Men for meg er det fortsatt helt gresk. Det inneholder tall, og da går det i stå i mitt hode. Og hjernetåke har jeg jo mye av fra før av, så jeg stoler på at legen har kontrollen. Og det har han.  Han har forklart meg hvordan disse stoffene virker sammen, og hvordan de jobber i kroppen. Men å huske om det var T3 som gjorde ditt, og T4 som gjorde datt, eller omvendt, det klarer jeg ikke. 

Så skal jeg begynne forsiktig, og komme tilbake til kontroll med jevne mellomrom. Jeg blir passet godt på. Og jeg føler meg så utrolig trygg. Her blir ikke noe overlatt til tilfeldighetene.

Her er den nye medisinen, som jeg skal ta to ganger om dagen, til faste tider. Jeg skal ha en halv tablett om dagen. I to doser. Dvs. en kvart tablett morgen, og en kvart tablett kveld. Og så er denne tabletten så ørliten, at det var en bragd å få delt den opp i dosen jeg skal ha. Og når jeg da legger denne bittelille biten på tunga for å svelge den sammen med vann, så føles det som å svelge en brødsmule 🙂 Så det er jo en fordel da 😉 Det er nesten litt sånn at jeg er redd for at den skal forsvinne inne i munnen og ikke havne dit den egentlig skal. Men det har gått bra til nå. Jeg har tatt tilsammen 3 sånne kvartinger nå, og er spent på hvilke reaksjoner kroppen kan få av dette? Dosen skal økes etterhvert, men viktig å begynne forsiktig, for å se hvordan kroppen reagerer, og få en tilvenning.

Dette vil være en tidkrevende prosess, og det er ikke sikkert at det vil gi ønsket resultat i det hele tatt. Kanskje får jeg bare en haug med bivirkninger istedet? Kanskje vil jeg fortsette å legge på meg? Kanskje vil jeg bli syk? Ingen vet enda. Så tiden vil vise. Dette skal nå gjøres over en periode på et halvt år. Da vil man se om det gir ønsket effekt, og så kan man jo fortsette derfra. Og når jeg da har slitt med vekta halve livet, så klarer jeg å vente i et halvt år for å se om noe endres 🙂

Det er en milepæl for meg dette her. Dette har jo vært kilde til stor bekymring for meg i mange år, så å endelig få gehør, respekt og hjelp for dette, føles så utrolig bra. Så nå lever jeg i håpet, og så kan jeg jo si om det ikke skulle hjelpe, at jeg har nå i alle fall prøvd 🙂

Medisinen er dyr, men jeg fikk den faktisk på blå resept. Har skjønt at mange ikke får det. Kanskje det bare var nå første gang at jeg fikk den på blå resept? Herlig var det i alle fall da jeg var på apoteket i går, og ikke trengte å betale noe (har frikort). Jeg var nemlig forberedt på å måtte punge ut.

Legen sa før jeg gikk: “I dag, 16. oktober, er en merkedag!” Og jeg så på ham at han er veldig spent på dette han også. Så jeg er vel i bunn og grunn en frivillig forsøksperson nå…hehehe 😀 Jeg er definitivt ikke en rutinepasient i denne saken, det er nå helt sikkert. Og jeg ser frem til resultatet, med glede og forventning. Og så lover jeg meg selv at jeg ikke skal bli alt for skuffet. For hvis det ikke går, kanskje finnes det noe annet som kan hjelpe 🙂

Man må i alle fall ikke gi opp. Ikke enda. Og enda kan jeg ta fine selfier uten at det synes at jeg har lagt på meg 12 kg. For de fleste kiloene legger seg på magen, foreløpig. Og forhåpentlig stopper vektøkningen opp snart, og kanskje det blir en vektnedgang istedet. 

Tiden vil vise ♥

#helse #vekt #slanking #vektproblemer

Nå i helgen, og et par dager rundt helgen hadde vi flott høstvær. Lite vind, mye sol, litt skarp luft, men varmt i solen.

Nå har regnet kommet.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Det kom i går, regnet. Det var veldig bløtt når kvelden kom. Regnbygene ble kraftigere og kraftigere. Og sånn har det fortsatt.

Og nå i morgenstunden min, var jeg riktig glad for min overbygde terrasse 🙂

Men jeg må bare innrømme det først som sist, været påvirker meg. Jeg har mye lettere for å bli tungsindig når gråværet dominerer. Og smerter kommer sigende. Mangel på sol gjør noe med meg. Jeg hadde sikkert passet fint til å bo i sydligere strøk egentlig. Så hvorfor jeg er født her på det regntunge Vestlandet er en gåte for meg. Men det er sikkert en mening med det også.

Det er jo egentlig fint med regn. Litt regn. Akkurat nok regn. Men her meldes det regn så langt øyet kan se, og da blir jeg tung i hodet da. Da gjelder det å finne på noe som tar fokuset bort. Noe morsomt, noe lunt, noe som gir glede. For da kan det jo bare regne så mye det vil 🙂

Å sitte inne i stua, eller ute på terrassen og høre på regnet er egentlig veldig fint. Det er en beroligende lyd når det regner på dette taket. Kraftige regnbyger høres godt inn i stua også. Og i går kveld, da jeg hadde levende lys, strikketøy, hyggelig selskap i min datter, og Farmen på TV, da var det ordentlig koselig. Da ble jeg glad. Men nå i morgentimene, var ikke den gladfølelsen så enormt påtrengende. Men det er fin temperatur ute da. Og det hjelper jo betraktelig 🙂

Jeg har litt lyst å gå en liten tur i dag, hvis jeg får kroppen i gang. Men hvile står høyest på programmet i dag. Og strikke litt skal jeg også. Kanskje lage litt eplemos. Og i kveld, da blir det familietid. Det gleder jeg meg til 🙂

Etter regn kommer sol….det er jo faktisk sant. Så får vi håpe at det ikke tar så alt for lang tid å vaske landet 🙂

Blir du påvirket av været?

Jeg håper du også har fine planer for dagen, ha en herlig dag ♥

#morgenstund #morgentanker #vær #regn

Det er noen som tilsynelatende alltid strutter av energi, alltid har ett eller annet på gang, eller aller helst flere ting på gang samtidig. Jeg er av og til der selv. Det er så mye jeg har lyst til, hele tiden. Og så klarer jeg ikke å tøyle meg, og så går jeg på en smell. Det har skjedd ofte. Jeg har ikke alltid vært så flink til å tøyle meg selv, til å lytte til kroppen.

Men jeg er i stadig læring, og etterhvert synes jeg at jeg klarer meg relativt godt, noen ganger.

Av og til leser jeg hos andre at de har hatt en god dag hvor mye har blitt gjort, og de føler seg levende og glade. Men så kommer det gjerne en smell etter en stund, og så blir det enten stille, eller så sier de fra at de blir litt borte, tar en liten pause. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og det er jo lov. Det er faktisk mer enn lov, det er veldig viktig. Vi må ha lov til å være litt egoistiske av og til. Det er viktig for vår egen helse blant annet.

Å være konstant egoistisk fører ikke noe godt med seg, men det er forskjell på å være egoistisk i det at det kanskje går negativt ut over andre, og egoistisk for sin egen sjelefred og helse. Og iblant er det faktisk veldig nødvendig. Men må ikke være “på” hele tiden. Da blir man utslitt.

Dem som er glad i oss, er like glade i oss selv om vi ikke har den beste dagen. De er like glade i oss selv om vi må trekke oss tilbake og ta vare på kun oss selv. De er like glade i oss uansett, for det er jo det indre som spiller en rolle. Hvordan man er som person, i tanker, følelser og i hjertet. Og selv om vi har en dag hvor vi er “av”, er vi like hele i tankene, følelsene og hjertet fordet. Vi trenger bare en pause!

I dag har jeg en god dag. Jeg har vært ute på shopping med min datter. Jeg har forsøkt å ikke gjøre for mye utav shoppingturen, dvs. det er datteren min som har prøvd klær og som trengte nye ting. Jeg har bare vært med som koselig følge og økonomisk bistand. Vi har slappet av og kost oss, og vi spiste god middag når vi først var ute. 

I morgen skal jeg slappe av, det tror jeg nok vil komme av seg selv. Og på den måten er jeg jo nå klar over at det jeg gjør i dag, får konsekvenser for morgendagen. Men så lenge jeg er klar over dette, så har jeg funnet en balanse. Jeg vet at i morgen må jeg hvile. Kanskje få gå en tur hvis jeg klarer det. Om kvelden skal jeg være sosial. Men det er sammen med familien, og da er det ikke så galt. Så lenge jeg ikke bryter disse planene, og klarer å holde meg til “skjema”, så tror jeg det skal gå bra for videre ut i uka også. Jeg er hele tiden i en læreprosess, prøving og feiling, og mestring. Det er spennende også 🙂 Jeg forsøker å være litt bevisst, forsøker å ikke “ta helt av” fordi om jeg har en god dag innimellom. Men det er jammen ikke lett. Man må jo ikke være “på” hele tiden, forsøker jeg å si til meg selv. Og det tror jeg det er enormt mye sant i ja. 

Nå ønsker jeg alle sammen en fin kveld, husk å hvile og lade batteriene, og tenk litt på deg selv. Vær litt egoist, det er lov iblant, det er lov i kveld ♥

#balanse #egoist #helse

I går da jeg sto opp følte jeg at jeg hadde eldet minst 10 år i løpet av natten. Enkelte ganger er det bare sånn. Jeg hadde store poser under øynene, og så rett og slett ikke frisk ut.

Men det er rart hva litt sminke og sånne remedier kan gjøre, for å føle at man igjen har funnet ungdomskilden 🙂

Jeg har et ganske stort arsenal av øyesminke. For det er som regel det som er trikset mitt. Øyesminke og leppestift.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Foundation og andre slags kremer er fy fy på min hud, bruker kun solkrem når det kreves 🙂

Og det er jeg jammen glad for. For når jeg går på parfymeriet og ser hva sånne ting koster, så har jeg jammen spart mye penger i løpet av de siste 25 årene.

Så det jeg bruker penger på, er øyesminke og leppestifter. Og det er jo ikke billig det heller.

Men vet du hva som koster mest for å få dagen i gang for meg?

Det er energi. Når jeg endelig har kommet dit at jeg har våknet nok til å sette i gang med morgenstellet, så er jeg allerede nokså utladet. For bare det å komme seg ut av senga og inn i klærne krever en god dose energi for denne ME-kroppen.

Så her er altså utgangspunktet til vanlig. Bildene er tatt i går. Det første jeg gjorde var å bruke en beroligende roll on gel til posene under øynene. Den gel’en fikk jeg til 50 årsdagen min, og her har jeg allerede påført den. Den er faktisk ganske god den gel’en. Litt kjølende og beroligende. En fin oppdagelse blant jungelen av skjønnhetsprodukter. Posene under øynene er kraftig redusert her. Så synd jeg ikke kom på å ta før-bilder.

Så har jeg begynt å ta på øyensminken. Men er ikke ferdig enda. Jeg ser at rynkene mine kommer til sin rett i det skarpe formiddagslyset 😀 Men det gjør meg ikke så mye….den gel’en kan jo ikke trylle alt bort heller, og jeg er jo tross alt 51 år.

Her er jeg endelig ferdig sminket, og dagen kan begynne på ordentlig. Det er ganske godt når det er gjort.

Men før dagen kan begynne på ordentlig, så må jeg ha en pause/hvil. For da har jeg brukt meg opp, allerede. Det skal ikke så mye til. Og jeg bruker sånn ca. 10 minutter på dette, pluss/minus.

Og sånn går dagene 🙂 Gjøremål, hvile, gjøremål, hvile 🙂 Ganske mye hvile ofte faktisk. Men det må til for at jeg skal vare dagen ut.

Det er ikke hver dag jeg sminker meg. Men når jeg da møter meg selv i speilet, så er det ganske kjipt. For jeg har ikke så lyst å se like sliten ut som jeg føler meg. Så da er det faktisk en ganske god investering i å bruke litt penger og litt energi til å se nokså ok ut, også for min egen del og mitt eget velvære.

Så nå kan dagen øyeblikk begynne i dag også, for nå er jeg på vei for å legge et lite lag med øyesminke til søndagsvelværet 🙂

Hvilke rutiner har du før dagen kan begynne?

#sminke #velvære

God formiddag alle sammen ♥

Jeg startet gårsdagen med hodepine på 3. dagen, og hadde forhåpninger om en god dag. Solen skinte og dagen lå an til å bli fin.

Og fin ble den, for de fleste sikkert. Men for meg endte den til sengs. Det er den leie konsekvensen av hodepine pluss at jeg brukte kvelden i forveien i hyggelig lag. Det koster å ha det hyggelig, tydeligvis. Og jeg hadde det hyggelig helt uten alkohol og alt mange forbinder med hyggelig lag. Så min dagen derpå var jo egentlig bare en fortsettelse av de foregående dagene.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Dagen i dag håper jeg å tilbringe utenfor sengen. Jeg skal overhodet ikke anstrenge meg, men en ørliten tur hadde ikke vært å forakte. Kanskje jeg skal lage meg en liten brunsj og ta med på tur?

I dag startet jeg i alle fall dagen på terrassen som jeg har begynt med. Litt senere enn vanlig, da jeg sov litt lenge for en gangs skyld. Skulle ikke tro at det var mulig når jeg omtrent sov hele dagen i går også, pluss hele natten. Så fra å ha en søvnløs natt, til å sove omtrent døgnet rundt, ja det er kontraster kan man trygt si.

Det er nydelig vær. Og det var så fint å sitte ute, utenfor taket til og med. Faktisk begynte jeg nesten å svette. Men det kan hende det er feberen som svetter ut. Uansett så nøt jeg denne stunden, og håper at hodepinen ikke skal plage meg denne dagen også.

Og så fikk jeg selskap av Pus også mens jeg satt her og nøt den gode solen. Det er alltid hyggelig.

Jeg bare MÅ være ute litt i dag, når været er som nå i alle fall 🙂 Men enda er det tidlig å si hvordan dagsformen egentlig er. Jeg lover i alle fall meg selv å ta det med ro, sånn at kanskje mandagen blir en fin dag 🙂

Så dessverre har jeg ikke så mye mer positivt å komme med i dag, da en dag i sengen ikke akkurat gir rom for de helt store verdensopplevelsene. Men jeg fikk da sett Skal vi Danse i går kveld da. Det var kjekt, som alltid.

Krysser fingrene for at dagen i dag tilbringes utenfor sengen. Og da skal jeg leve litt ekstra, unne meg noe kos, og nyte det fine været vi har i skrivende stund 🙂

Hva er dine planer denne søndagen?

Ha en superherlig søndag ♥♥♥

#helse #hodepine #findag #sol #høst

Hodepine, intenst, slitsomt, smertefullt og ødeleggende for trivselen.

Ja, i dag er 3. dagen min med hodepine. Jeg klarer å jage den bort i korte sekvenser, eller å ta toppen av den, enten ved hjelp av Paracet eller RedBull. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå i morgenstunden forsøker jeg Paracet. Det er som regel det som virker dårligst, men jeg er ikke så himmla glad i RedBull at jeg klarer å drikke mye av det flere dager i strekk. 

Greia er at disse tar toppen av smerten, sånn at tilværelsen er til å holde ut. Men hvis jeg vil ta hele hodepinen bort, så må jeg ta begge sammen. 
Da får jeg hvile en stakket stund.

Jeg er i perioder plaget med hodepine. Og nå hadde jeg en runde forrige uke, som var lett å fjerne kun med RedBull. Denne jeg har nå denne uken er mye mer gjenstridig.

Årsaken er vel stress. Jeg trenger hvile. Jeg trenger mindre å tenke på, mindre av ting jeg gjerne skulle gjort men som jeg ikke får gjort. Og alt sammen hoper seg opp og legger seg i nakke og skuldre. Og derfra går det opp i hodet.

Forrige helg fikk jeg god massasje av min datter. Det gjorde at tilværelsen kjentes ganske så ok ut i noen dager 🙂 Det var herlig. Men det kan se ut som jeg må tilkalle henne igjen.

Jeg skal uansett vente og se hvordan denne dagen blir. 

Jeg var ute og drakk min kopp med te før kl. 8, og da hadde jeg også inntatt et par Paracet og et stort glass vann.
Vann blir det mye av i dag også utover dagen. Kanskje litt mer te også.

Og jeg har besluttet at dette nok skal bli en god dag, hodepine til tross. Dagen blir hva man gjør den til, ikke sant? Og så titter solen litt frem også nå ♥ Det hjelper litt det 🙂

Har du vært plaget med stresshodepine?
Hvordan fjerner du den om det går?

Jeg ønsker alle sammen en strålende herlig lørdag. Nyt den! ♥

#morgenstund #hodepine #helse #stress