I dag begynte dagen fint da jeg gikk en tur, som jeg ofte pleier. Formen var mye bedre enn i går. Feberen har jeg fortsatt. 38.8 på det høyeste i dag. Det endrer seg ikke om jeg holder sengen. Det er kroppen som ikke klarer å styre dette helt, og så har jeg også skjulte betennelser.
Og i ettermiddag fikk jeg det travelt med å rydde litt, for jeg skulle få den nye sofaen jeg hadde bestilt. Og så gikk jeg en liten tur til, for å se solnedgangen.
Men hva har jeg gjort i mellomtiden?
Akkurat nå når jeg sitter her og skriver, så klarer jeg ikke å huske det. Så da var det hukommelsesvikt, som jo er et ganske stort problem for meg. Rett og slett hjernetåken som slår til.
Jeg vet at jeg har spist, for jeg ser jo asjetten jeg brukte. Men det er litt vondt når det er et sånt tomrom. I morgen kan det godt hende at jeg husker det.
Jeg laget jo en side på Facebook, men det var liksom i mellom andre ting. Merkelig følelse å ikke kunne huske hele dagen.
Solnedgangen var fin den. Ikke så enormt fargerik. Men fint å sitte og se utover byen når solen går ned. Jeg har gjort det mange ganger før 🙂
Avslutter med en solnedgangsselfie 🙂
Så sier jeg god natt, og tusen takk for dagens følge 🙂 Vi sees i morgen ♥
Hjernetåke har jeg ofte. Alt for ofte. Spesielt har dette økt i omfang det siste halve året. Og det er en fortvilende situasjon, selv om det er noe jeg jo har blitt vant til. Så ofte blir jo de “tabbene” jeg gjør, gjort om til noe humoristisk. Galgenhumor er jo viktig for å klare å holde en opptimistisk flow.
Av og til står det helt stille i hodet mitt. Jeg klarer i noen øyeblikk ikke å utføre de mest vanlige tanker og ting.
Et eksempel har jeg skrevet om tidligere, hvor glidelåsen føltes som en IQ test, du kan lese det innlegget HER!
Jeg ser jeg har skrevet mye om det egentlig, i tidligere innlegg. Jeg har skrevet om det, uten å kalle det hjernetåke.
Når jeg la sammen to og to, og fikk tittelen hjernetåke på mange av problemene jeg har, så ble det litt lettere å bære liksom. Det er rart det der. Isolert sett er alle disse tingene vanskelige, men samlet, så ble det litt sånn: aha!
Og når man da er så sterkt preget av hjernetåke, at man ikke kobler at man faktisk har hjernetåke, ja da er man jammen litt på villspor 😉
Hos meg er korttidsminnet dårlig. Jeg sliter med å tenke lengre tilbake også, men det er liksom litt mer lovlig/normalt. Jeg sliter ofte med konsentrasjonsproblemer. Og det ødelegger ganske mye for meg. Av og til blir hodet helt tomt. Eller det føles i alle fall sånn. Konsentrasjonsproblemer og tomt hode er en skremmende kombinasjon, og det var det som skjedde med glidelåsen jeg nevnte litt lenger opp.
Jeg sliter også med å gjøre raske bestemmelser. Og av og til må jeg jo gjøre det, siden jeg er ansvarlig for meg selv, bilen min, huset mitt, og andre ting, helt alene. Og noen ganger kan det gå riktig ille. Når jeg kommer til meg selv, så må jeg gjøre om på bestemmelsen, fordi jeg rett og slett fikk tenkt meg om i ettertid, og den raske beslutningen var feil. Jeg blir sykt stresset av sånt, og det medfører ofte mye ekstraarbeid.
Disse tingene er altså innenfor kategorien hjernetåke.
Jeg fikk for noen år siden høre at jeg av og til virket forvirret. Og det er jo blant annet når hodet blir helt tomt. Det er en uggen følelse, en følelse av å miste kontroll.
Jeg har aldri vært glad i å prate i telefonen. Nå om dagen har jeg direkte telefonskrekk. For de som oftest ringer, er ukjente, som enten skal selge meg noe, gi informasjon, spørre om informasjon, og lignende. Offentlige kontorer, som f.eks. helserelaterte ting, NAV, eller anndet, er håpløst for meg å snakke med i telefonen. Jeg MÅ ha det i epost eller brev, aller helst. Det er flere grunner til dette. Når telefonen ringer, slår hjernetåken til umiddelbart. Jeg sliter med å huske, jeg sliter med å tenke klart, jeg sliter med å konsentrere meg om hva som egentlig blir sagt. Så ofte svarer jeg ikke telefonen. Jeg tenker som så, at hvis det er noe viktig, sender de nok en sms eller en epost.
For en stund siden hadde jeg en sak om det nye kjøkkenet mitt. Jeg hadde søkt kompensasjon for forsinkelser og alle problemene kjøkkenprosjektet mitt medførte. En dag ringte telefonen, men jeg svarte ikke, for jeg var i et annet rom akkurat da. Heldigvis! For da ringte de fra kjøkkenleverandøren, og ville gi meg et kompensasjonstilbud. Og de ville jo ha svar med en gang om jeg godtok tilbudet? Og for meg med beslutningsproblemer…. ?
Og enda verre, fyren var jo svensk, og prater som en foss. Jeg ville ikke ha oppfattet ett eneste ord, og jeg ville sikkert svart noe helt borti natta.
Jeg fikk etterpå en epost, siden jeg ikke hadde vært å få tak i på telefon. De tilbød med kr. 500,-. Når jeg satt og leste det, sto det jo klart og tydelig, og jeg visste med en gang at DET godtok jeg ikke.
Jeg fikk hjelp til saken videre, og endte opp med kr. 5000,- til slutt. Et mye bedre tilbud det 🙂
Hadde jeg svart telefonen, så hadde jeg kanskje godtatt de 500, fordi jeg ikke skjønte bæret og hadde beslutningsproblemer. Så jeg ser det som en velsignelse at jeg ikke svarer rått og råte som ringer 🙂
Ja, nå ble dette et litt langt innlegg med mye tekst. Men av og til er det så utrolig godt å få skrevet ned ting. Det klarner hodet ganske så mye, og tåka letter en stund 😀 Bare for å si det metaforisk altså 🙂
Dette bildet tok jeg høsten 2015 i Danmark. Jeg sto på togperrongen og betraktet toget gli ut av tåken. Det var et magisk syn ♥ Jeg vil heller ha dette synet, enn den tåken som er inni hodet mitt titt og ofte 🙂 Men det kan dessverre ikke velges.
Jeg lurer litt på om det er sånn at hvis man er A menneske, så er man det livet ut? Eller kan man endre seg i livsløpet, fra A til B, eller omvendt? Eller om man rett og slett bare blir gammel og trenger mindre søvn?
Jeg kom bare til å tenke på det, da jeg har endret meg litt. Men det skyldes nok helsa, sykdommen min, ME.
Tidlig i livet, altså i min grønneste ungdom, var jeg egentlig B menneske, men jobbet som A menneske. Dvs. jeg gikk på videregående skole, og hadde en jobb som avisbud om morgenen. Dermed måtte jeg stå opp like før kl. halv fire om morgenen for å klare å komme meg på jobb i tide. Jeg skulle jo tross alt på skolen etterpå, og jobben skulle være gjort innen et visst klokkeslett. For å klare dette gikk jeg og la meg om kvelden i åtte / ni tiden.
Da jeg var ferdig med budrunden, spiste jeg frokost, og så gikk jeg for å ta bussen til skolen.
Når jeg ble eldre og var ferdig med videregående, fikk jeg en jobb med litt mer menneskelige tidspunkt å forholde meg til. Og i helgene, og når jeg hadde ferier, da var jeg ordentlig innbarka B menneske.
Dette fortsatte til jeg ble syk.
Jeg begynte å slite voldsomt med søvnen, og det ble kun maks 4 timer søvn hver natt over en periode på flere år. Iblant, sånn ca. hver 3. måned, fikk jeg et par netter med opptil 15 timers søvn. Plutselig hadde jeg endret meg fra å være B menneske, til å være B/A menneske. Altså, jeg var våken til veldig sent, og våknet enormt tidlig.
Nå for tiden vet jeg ikke helt hvilken bokstav jeg skal lene meg til?
For nå er det sånn at jeg blir stuptrøtt allerede i 3/4 tiden om ettermiddagen, og så kjemper jeg for å holde meg våken (i gang), for ikke å sovne og ødelegge natten. Og jeg kjemper, helt til jeg legger meg, ofte.
Sykt fristende å legge seg i 18 tiden. Noen ganger lar jeg meg friste. Men jeg sover jo ikke så lenge. Og så våkner jeg, ligger og vrir meg, og så sover jeg litt igjen….det hele er fryktelig rotete og lite tilfredsstillende. Jeg trenger mye mer søvn enn det.
Noen ganger klarer jeg å drøye det helt til kl. 20. Da våkner jeg rett over midnatt.
Hvis jeg er heldig, klarer jeg å sove lenger, kanskje helt til morgenen. Men det er unntaksvis.
Hvis jeg klarer å holde meg våken og oppe til 22 tiden eller helst litt til, så blir natten ofte nokså ok. Da kan jeg faktisk klare å sove til tidlig morgen i mange tilfeller. Ja, ikke uten å våkne noen ganger om natten. Men våkner jeg da, så sovner jeg fort igjen som regel. Våkner jeg i 6 tiden om morgenen, etter å ha sovnet rundt midnatt, så kan jeg glemme å sove noe mer. For da slår ryggen seg vrang.
Det hele har blitt en kamp egentlig. For jeg er så dødssliten, og har så lyst å sove, men så vil ikke kroppen og helsa gi meg fred. Og faller jeg for fristelsen å legge meg tidlig, så blir det jo bare tidligere og tidligere morgener, og ingenting er mer kjedelig enn det! Alle andre sover, unntatt jeg og morgenavisbudet.
Så hvilke bokstaver passer for meg. A kanskje? I såfall har jeg gått fra en solid B til en merkelig B/A, for til slutt å ende opp som en forvirret A. Vanskelige greier dette her. Døgnrytmen har rett og slett for få bokstaver 😉
Til alle tider har vi hatt kroppsidealer å bakse med. Noen har vært relativt sunne, og vakre, mens andre er totalt usunne og ser rett og slett skumle ut.
De fleste har vel hørt om Twiggy. Og den som forsøkte å etterligne det “idealet”, har ikke levd spesielt sunt vil jeg tro. En ting er når det er medfødt, men hvorfor skal vi kvinner etterape noe som ikke er naturlig for våre kropper?
Hvordan kan sånne sære ting bli mote? Hvorfor kan vi ikke bare være som vi er skapt?
Jeg er ganske sikker på at de fleste menn nok foretrakk noe litt mer kjøttfult på den tiden Twiggy var idealet.
I dag morges tittet jeg innom “God morgen Norge” på TV2.
Og der presenterte de siste nytt på kroppsidealmoten: Toblerone-tunnel.
Jeg har ikke hørt om det før jeg, så jeg fikk ganske hakeslepp da jeg så hva det var. Og det så altså ikke naturlig ut, og kan umulig være særlig sunt.
Jeg måtte rett og slett ta bilde av skjermen for å ikke glemme hva dette kalles. Og her står jo litt forklart også.
Har du hørt om dette før?
Det er rett og slett et kunstig mellomrom mellom lårene. For dem som er født sånn naturlig, så er det pent nok, men når man vet at brorparten av verdens befolkning ikke har en sånn trekant naturlig, ja da lurer jeg på hva de har måttet ofre for å få til dette? For noe må de jo ofre tenker jeg?
Ei som ble intervjuet i det innslaget på “God morgen Norge”, hadde et bilde av seg selv på denne måten. Men hun bifalt ikke trenden likevel. Det bildet hun viste frem, ble tatt da hun var veldig deprimert og ikke hadde matlyst, og var blitt veldig tynn. Og det er jo ikke sunt på noen måte. Hun hadde det ikke godt på den tiden, og var inne i en ordentlig krise.
Og det er jo da man tenker, når noen har så stort behov for å vise frem en sånn toblerone-tunnel, at de umulig kan ha det så godt med seg selv. På en eller annen måte så er noe galt.
Dem som har det godt med seg selv, publiserer ikke sånne bilder. De har helt andre bilder, med sunne motiver de heller foretrekker å vise.
Mulig jeg hisser på meg noen nå, men da tenker jeg nok mitt 😉
For ordens skyld, jeg foretrekker å spise Toblerone-sjokoladen, fremfor å sulte meg for å få et sånt mellomrom.
Jeg foretrekker å gå mine turer, fremfor å trene fanatisk for å få et sånt mellomrom.
Men det er veldig spesielt da.
Nå er jo ikke jeg noen ekspert på sånne ting, så dette er jo helt mine egne tanker og meninger. Men jeg blir litt lei meg. Og samtidig er jeg glad for at min datter ikke har falt for sånne type ekstreme trender. Hun har heldigvis sunne idealer.
Selv er jeg liten og litt rund akkurat nå. Jeg har lagt på meg litt det siste halve året. Og jeg har ikke akkurat trivselsvekt. Men skulle jeg slanket meg litt, og hatt et ønske om et sånt mellomrom mellom lårene, så måtte jeg lagt meg under kniven. Så heldigvis synes jeg denne moten er litt utenomjordisk og unormal, så den faller jeg ikke for. Og da trenger jeg ikke å gå ekstremt til verks heller.
Dette er mitt ideal.
Marilyn Monroe hadde det ikke alltid så bra hun heller, men hun lever heldigvis ikke i vår tidsalder, hvor vi skal ha Toblerone-tunnel for å føle oss vakre!
Er det medfødt, og naturlig, så er det vakkert. Å gjøre ekstreme endringer for å oppnå en spesiell figur, er som regel ikke vakkert.
Kunne du tenke deg en sånn tunnel mellom lårene?
Er Toblerone-tunnel hot or not?
Da har vi kommet til tiden på døgnet hvor det er på tide å trekke seg tilbake og legge seg på lading.
Dagen i morgen starter tidlig, med time på Lassa rehab.
Og selv om jeg lader batteriene mine både lenge og vel, så våkner jeg alltid med sånn ca. 25-30% batterikapasitet. Og jeg kan love at det blir fort oppbrukt når jeg på død og liv skal gå tur ofte 😉
Men i morgen blir det nok ikke tur, det blir Lassa rehab i stedet 🙂 Så får vi se hvor tappet jeg er etter det. Som regel mer tappet etter mine besøk der, enn når jeg går på tur. Men de to tingene kan jo ikke sammenlignes så klart. Uansett, begge deler er av det gode, og jeg ser frem til å komme i gang igjen på Lassa 🙂
Ja, sorry altså, vet jeg ser litt trøtt ut. Men det tar litt tid før jeg våkner.
Før var jeg alltid morgenblid og kom fort i gang. Men etter jeg ble syk, ja, jeg liker fortsatt å komme meg opp om morgenen, og jeg er fortsatt blid, men alt er så utrolig mye tyngre enn det var da jeg var frisk. Jeg bruker fryktelig lang tid på å få søvnen ut av kroppen og å bli klar for dagen. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli sånn som dette. Men sånn ble det jammen 🙂
Hvilke planer har du for dagen, og for helgen? Ja, for helgen starter jo litt senere i dag 🙂
Mine planer er av det romantiske slaget i dag 🙂
Når kjæresten er ferdig på jobb (og det er han tidlig i dag), så kommer han hit til meg, og så har vi planlagt å kanskje gå tur, hvis helsa holder til da 😉 Da skal vi ha med oss noe varmt å spise, og ha en liten piknikk 🙂
Men før det, skal jeg bruke litt tid på å våkne opp ordentlig, og komme i gang. Kanskje jeg skal ha meg litt hjemme-spa også. Pynte neglene, rydde i jungelen på leggene, få litt ryggmassasje fra den geniale massasjeputen jeg fikk til jul 🙂 Det er mye kjekt jeg kan gjøre innen kjæresten er på plass. Hvis helsa holder 🙂
Det har forresten blitt et av mine mest brukte uttrykk det der, “hvis helsa holder”. For gjennom dagen, så vet jeg aldri hvor lenge jeg holder, hvor lenge jeg har igjen av energien. Noen dager er bare knallgode. Mens noen dager er sykt dårlige. Og så har jeg mange dager i mellom, som er en del under middels. Ja, jeg snakker om helsa altså.
Heldigvis har jeg evnen til å nyte dagene, til å glede meg over ting, til å gripe øyeblikket. Og det er nok det som gjør at det fortsatt er en glede å stå opp til en ny dag. Jeg er jo livredd for å gå glipp av noe, så jeg er ikke den som sover fryktelig lenge utpå, selv om jeg går hjemme. Ja, sove gjør jeg ikke så mye av i det store og det hele. Det blir så som så med den. Helsa det også.
Det er viktig å glede seg over de positive tingene, for da overskygger de alle de vonde tingene. Selv om det er viktig å reflektere litt også. For jeg er i en lærefase, når det gjelder helsa. Og heldigvis får jeg hjelp til den lærdommen. Jeg får litt undervisning. Og det er jeg svært takknemlig for.
Men nå skal vi ikke dvele mer ved det. Nå skal jeg glede meg over ny dag, med blanke ark, og mange ting å glede seg til.
Alle vet at Red Bull er en oppkvikker. Noen er sågar avhengig av drikken for fungere om dagene. Selv synes jeg ikke at drikken smaker så veldig godt, så den er aldri et førstevalg for meg. Jeg drikker den kun når jeg MÅ!
Som medisin for en viss hodepine, er den nemlig helt magisk ♥
For noen år siden, slet jeg utrolig mye med hodepine. Stadig vekk. Den kunne pine meg i opptil 5 dager i strekk, 24 timer i døgnet. Det skyldtes stress, og stive og vonde nakkemuskler. Jeg ble jo stresset av det også, å stadig ha så intenst vondt i hodet. Det ble en ond sirkel.
En dag på en ferie, og vi skulle ut på en utflukt, og måtte avgårde før hanen gal, gjorde jeg som sønnen min, jeg tok en Red Bull, for å klare å våkne opp. Det var min første Red Bull noen sinne. Hodepinen plaget livet av meg, og hadde gjort det i et døgn.
En halvtime etter at jeg hadde drukket opp boksen med Red Bull, var hodepinen som blåst bort. Det var ikke spor etter den. Jeg var sjokkert. Gledelig sjokkert 😀
Etter det har Red Bull alltid vært på lager i mitt hjem 🙂 Men som oppkvikker fungerer den faktisk dårlig. Så det er ingen grunn til å ha daglige doser av denne drikken. Jeg drikker den kun når jeg MÅ!
En dag for noen uker siden, var jeg og datteren min innom et velværesenter. Datteren min hadde fått noe behandling, og hun sliter også med stiv nakke og av og til hodepine. Så damen i disken foreslo en stick som hun visste ville fungere veldig godt til musklene i nakken. Sticken hadde jeg aldri hørt om, men siden jeg også sliter med dette, så fant jeg ut at vi skulle nå prøve, så jeg kjøpte en sånn.
Datteren min likte den ikke. Den er klissete, og trekker ikke inn i huden, og så har den en lukt hun ikke liker. En lukt jeg selv liker veldig godt, mentol.
Etterhvert har jeg jo selv fått denne hodepinen noen ganger i det siste, og jeg valgte å forsøke denne sticken. Og droppet da Red Bull’en.
Datteren min hadde rett, den var klissete, så det beste var å ha håret opp i en hale eller noe sånt. Men for en følelse den ga ♥ Jeg kunne formelig kjenne at den knadde musklene i nakken, og den glohete følelsen som spredde seg, var både behagelig og ubehagelig på samme tid.
Etter kort tid, halvtime til en time, så var hodepinen borte, på magisk vis ♥
Jeg har forsøkt den flere ganger nå, for ofte våkner jeg om natten eller grytidlig om morgenen med denne intense hodepinen, og da har det vanligvis ingen vits i å forsøke å sove noe mer. Og om natten begynner jeg ikke å drikke Red Bull.
Men å stryke denne sticken over nakken, og så legge seg ned og vente på virkningen, det gjør susen, og etterpå klarer jeg faktisk å sovne igjen ♥
Disse to er nå uunnværlige i mitt hjem. Rett og slett en livredder. Og jeg skal også ha sticken med på ferie om jeg skulle komme på det. For den er blitt en av mine beste venner.
De siste dagene har jeg slitt litt med knærne. Det er noe jeg har slitt med siden jeg gikk på barneskolen, og jeg hadde sågar fritak fra gymtimene pga. dette. Men ettersom skotøyet har blitt bedre og med mye demping og sånt, så har det ikke vært så stort problem, til tross for at jeg går mye tur.
Men altså, de siste dagene har det ene kneet begynt å plage meg ordentlig.
Jeg fant ut at jeg skulle forsøke sticken.
Wow!
Skal gi kneet noen flere behandlinger med den ja. For det er forskjell nå en god stund senere.
Fortsatt på eksperimentnivået, men her skal det forskes 🙂
Jeg tenker de fleste av oss har noe som fungerer veldig godt på enkelte ting.
Hva sliter du med, som du har gode råd mot?
I dag når jeg våknet følte jeg meg 109 år gammel. Nakken var stiv som en tømmerstokk, og hodet hadde jeg lyst å amputere, det var sinnsykt vondt.
Da var klokken 6. Og jeg skulle ikke opp før 7.
Gode råd var dyre, så jeg gikk på badet, og smurte nakken med en stick jeg nylig kjøpte i en skjønnhetssalong, og så la jeg meg igjen, mens jeg ventet på at sticken skulle virke. Og virkningen kom den etter en liten stund.
Det er en stick som skal behandle betente og spente muskler i nakkeområdet. Og den virker. Det har jeg forsøkt tidligere.
Etter en liten stund begynte hodepinen å slippe taket, og før jeg nådde å sovne igjen, stilte jeg klokken på kvart over 7. Jeg hadde tid til det kvarteret ekstra.
Når klokka ringte og jeg sto opp, følt jeg meg litt yngre. Bare 92 år gammel nå :p
Jeg gikk rett inn i stua, og slapp meg ned i godstolen mens jeg funderte på om dette var dagen jeg kanskje burde holde sengen?
Men etter et kvarter, så kjentes ting litt bedre ut, og jeg besluttet å kle på meg turtøy, og gå en tur når jeg bare fikk våknet litt 🙂
Til tross for stiv nakke, vondt hode, og selvsagt masse andre vondter også, så smiler jeg. For jeg er ikke av den gretne gamle sorten. Ikke enda i alle fall.
Og nattserk, det har jeg ikke. Men elsker denne morgenkåpen som jeg kjøpte for snart et år siden, og som passer godt å bruke på denne tiden når det er så mildt i været.
——-
Nå er jeg påkledd, og klar for tur. Jeg har svippet vesla på skolen, og venter bare på at det skal lysne litt, for jeg skal gå tur i ukjent terreng i dag er planen. Så får vi se hvordan formen er når jeg er hjemme igjen 🙂
Jeg ønsker alle sammen en flott dag, forhåpentlig friske og raske og med godt mandagshumør 😀
Det er vel ingen hemmelighet at jeg liker sommeren aller best. Og at mørketiden tynger på en skjør kropp.
I går kveld satt jeg her, for trøtt til å røre meg særlig, for trøtt til å gå og legge meg. PC’en var rett ved meg, og jeg begynte å søke på restplasser til varmere strøk.
Men selv om det er restplasser, synes jeg ikke det var spesielt billig.
Det er mulig prisen skyldes at jeg søkte på kun 1 person. Det blir dyrere da, å reise alene. Helt tullete, spør du meg. Men sånn er det lagt opp. Man skal presse så mange som mulig inn på liten plass. Først da blir det billig.
Men jeg trenger en plass bare til meg, billig. Fordi ingen har tid til å være med.
Men det var ikke rimelige turer å oppdrive til kun en person i f.eks. januar.
Jeg hadde faktisk trodd at denne fine sommeren vi hadde, skulle klare og hjelpe meg gjennom vinteren og mørketiden. Men så har vi knapt begynt på mørketiden, og jeg nærmer meg helt tom. Smertene jager i tillegg, og jeg går med en konstant følelse av å brygge på en kraftig influensa. Akkurat det er ikke så ukjent for oss med ME, men utrolig ubehagelig er det likevel.
En liten pause hadde vært fint. I januar for eksempel. For da vet jeg at jeg har begynt på den lille reserveenergien jeg har. Og enda vil det være langt til vi får sol med varme her.
I sommer var jeg på ferie i veldig varme strøk. Det var helt nydelig ♥ Og jeg lever enda på minnene. Og lengter tilbake til den tørre ørkenen og den varmen som var der da.
Her på bildet er jeg i Death Valley. Det var ca. 45 grader akkurat når dette bildet ble tatt, og en deilig og varm vind. Ja, nesten litt for varm egentlig, hvis man fikk litt mye av den vinden. Men all varme er velkommen hos meg 😀
Jeg opplevde at nesten all smerte forsvant i varmen. Kroppen begynte å oppføre seg normalt. Uten okk og stønn. Det var helt fantastisk. En herlig pause var det, disse ukene i varme strøk ♥
Og en herlig pause er hva jeg trenger når januar kommer.
En pause uten smerter, en pause hvor kroppen vil få en følelse av hvile, en pause som jeg kan leve et par måneder på i etterkant.
Det er jo lov å drømme da. Så jeg får gjøre det enn så lenge. Frem til det evt. skulle dukke opp en rimelig og varm tur til ett eller annet sted litt sørover 🙂 Og så får jeg leve en stund til på minnene fra deilig varme og kjekke opplevelser i California og Nevada sommeren som var ♥
For i sommer klarte jeg å gjøre dette, sette meg ned på huk og berøre bakken. Det er tilnærmet umulig nå. Kulde og mørke har gjort kroppen stiv og smertefull, mens sommersolen og varmen i California og Nevada gjorde meg smidig, glad og lett 😀
Jeg er jammen glad jeg har disse gode minnene å hente frem nå for tiden 😀
Men nå er det på tide å finne senga i noen timer. Selv om det er midt på dagen 🙂
Jeg må lade opp til varierte aktiviteter denne uken. Og i dag lider jeg for helgen og uka som var. Og så skal jeg drømme om varmere tider 😀
Ønsker alle en herlig mandag og en strålende uke ♥
Jeg sto opp som vanlig. Bruker flere timer på å våkne.
Rundt lunsjtid konkluderte jeg med at dagen i dag er en smule avskrevet. Alt for sliten og vond til å orke noe som helst. Det eneste jeg skulle, var å ta imot en reparatør som skulle fikse en lampe i kjøkkenventilatoren min. Den nye fine…..
Ellers skulle jeg ingenting. Bare rydde litt, lete etter noen papirer, og fortsette med en massiv opprydningsaksjon jeg startet på for et par måneder siden. Papirer og masse rot som jeg bare har samlet i store hauger.
Jeg har fylt opp papirdunken omtrent 3 ganger på denne tiden. Utrolig herlig å få ryddet litt.
Men ja, altså rundt lunsjtid, så besluttet jeg at jeg slett ikke orket å sminke meg i dag. Heller bruke den bittelille energien jeg fikk utdelt i dag til andre ting.
Som sagt så gjort.
Og reparatøren kom, fikset lampa. Noen papirer fikk jeg sortert og ryddet i, strikket litt har jeg gjort.
Og så gikk jeg på badet for å utføre et av dagens flere nødvendige ærender.
Jeg kikket meg i speilet.
Næmen……?
Jeg hadde visst sminket meg!
Når skjedde det?
Jeg klarer ikke å huske det.
Jeg har antakelig gjort det på et tidspunkt i morges i ren refleks. Uten å tenke noe mer over det.
Men håret hadde jeg glemt. Det er fortsatt, i skrivende stund, like bustete 😀
Og når sant skal sies….
Den hukommelsen min er ikke verdt mange ørene for tiden. Jeg klarer tydeligvis ikke å huske fra morgen til middag.
Alt jeg trenger å huske, må jeg skrive ned. Men det hender jo at jeg glemmer å skrive det ned også. Og da er gode råd dyre.
Her om dagen hadde jeg en avtale om å hente datteren min på skolen.
Heldigvis skrev jeg det ned i kalenderen på mobilen, med god tids påminnelse.
For jeg var ute på handel, og skaffet noen av de siste julegavene på lista mi. Og jeg hadde ingen tanke om at jeg skulle hente veslejenta mi på skolen. Jeg var jo ikke engang i kommunen vår, hvor skolen ligger.
Og plutselig, der jeg kaver meg avgårde, tungt nedlastet i gaver og andre ting jeg skulle handle, plinger en alarm på mobilen. Forundret kikker jeg på den, for jeg lurer på hva slags alarm det kunne være?
Ojsann…..!
Jeg kalkulerte med at jeg hadde tid nok til det siste ærendet mitt, før jeg hastet mot bilen, og faktisk klarte å stue alt sammen inn i bagasjerommet, til tross for størrelsene på enkelte av eskene. For jeg skulle jo hente datteren min, og hun skulle jo ikke se hva jeg hadde handlet 😉
Så la jeg avgårde på hjemveien. Ca. 20 minutters kjøretur. Jeg fant ut at jeg hadde tid til å kjøre hjem med gavene, og gjemme dem. Og så kjørte jeg opp til skolen, og var der ganske så presis 🙂
Det lærte meg at jeg må bli enda mer bevisst på å skrive ned alt. For det hadde ikke vært gøy å få en telefon fra henne, hvor hun lurte på hvor jeg ble av?
I det siste har jeg også fått påminnelser fra NAV når jeg glemmer å sende meldekort. Og DET er jeg vanvittig takknemlig for. Heia NAV, for en gangs skyld 😀 Det skulle virkelig ha skjedd for enormt lenge siden. Men men. De pengene er for evig tapt.
Til tross for en sykt dårlig hukommelse, en dødssliten kropp, og mye vondter, så ler og smiler jeg likevel, for det meste. Det nytter jo ikke å sette seg ned og furte. Det vil jo ikke hjelpe noen ting. Men av og til klarer jeg likevel ikke å la være å deppe litt. Og nå på denne årstiden er alt ekstra ille. Det gjentar seg hvert år. Dessverre.
Men…snart er det jul, og det er en gledelig tid. Og etter jul går vi jo mot lysere tider. Og jeg kan nesten ikke vente.
Men til da, så er det bare å brette opp ermene og gjøre det beste ut av situasjonen.
Og, mens jeg snakker om hukommelse….jeg har ikke glemt premien jeg har lovet å sende til vinneren av fotokonkurransen. Er bare litt treg, for det er så enormt mye annet også jeg må gape over. Men, den kommer, den kommer….snart 😀
