Så har jeg fått date-invitasjoner. Fantastisk egentlig. Har vært helt singel i like over 2 måneder 😀 Og jeg er ikke på noen date-sider. Og likevel strømmer det på 😀 Jeg må jo bare føle meg veldig smigret. Det er faktisk veldig hyggelig. Men jeg vet ikke helt hva jeg ønsker for øyeblikket. Det er godt å kun ha meg selv å tenke på og ta hensyn til. Men samtidig savner jeg jo å bli tatt vare på også. Så jeg er veldig usikker.
Then I’ve got date invitations. Fantastic really. I have been completely single for just over 2 months: D And I’m not on any dating sites. And yet it flows on: D I just have to feel very flattered. It’s actually very nice. But I do not know exactly what I want at the moment. It’s good to have only myself to think about and pay attention to. But at the same time I miss being taken care of as well. So I’m not sure what to do.
Det temaet jeg er mest usikker på egentlig, er helsen min. For hvis jeg da prater med en hyggelig mann, når skal jeg nevne at jeg har ME og store utfordringer i livet mitt? Skal jeg si det helt til å begynne med? Eller skal jeg vente til vi blir litt bedre kjent og kjenner kjemien? Eller skal jeg si det etter vi har vært på den første daten, hvis vi kommer så langt?
Veldig vanskelig akkurat det der. For jeg har ikke så lett for å skjule at det er noe galt. Det kan veldig fort oppdages av en observant person. Spesielt sent på dagen. For da begynner jeg å snakke rotete, jeg går kanskje ikke helt stødig, og jeg sliter med å konsentrere meg. Så hva vil en date tenke da, hvis han har bedt meg ut, og jeg virker som jeg er ruset på noe han ikke aner hva er?
Litt innviklet på en måte 🙂
The topic I’m most unsure of really, is my health. Because if I then talk to a nice man, when should I mention that I have ME and big challenges in my life? Should I say that to begin with? Or should I wait until we get to know each other a little better and know the chemistry? Or should I say it after we’ve been on the first date, if we’ll get that far?
Very difficult right there. Because It’s not so easy to hide that something’s wrong. It can be detected very quickly by an observant person. Especially late in the day. Because then I start talking strange, I may not walk quite steadily, and I struggle to concentrate. So what will a date think then, if he has asked me out and I seem like I’m addicted to something he has no idea what it is?
A bit complicated in a way 🙂
En venninne av meg mente at jeg burde vente til det har blitt opprettet god kontakt. Til at man kjenner på kjemien, og føler at det kanskje kan være noe å bygge videre på. En venn av meg spurte jeg i dag, for jeg tenkte at det kanskje kunne være greit å høre en manns mening om saken. Og han mente omtrent det samme som min venninne. Men at jeg burde vente til etter første date. Så da bør jeg finne Sinnet’s Ro, som det står på bildet over her. Og ikke forhaste meg og stresse med dette. Kanskje det er best sånn.
Hva tenker du om mitt dilemma, hva synes du ville være mest riktig hvis jeg skal begynne med sånn type kontakt? PS: jeg har det ikke travelt med dette, men det er greit å ha en plan til den dagen det skulle begynne å gjelde 🙂
A friend of mine thought I should wait until good contact has been established. To know the chemistry, and feel that there may be something to build on. I asked another friend of mine today, because I thought it might be okay to hear a man’s opinion on the matter. And he meant about the same thing as my girlfriend. But that I should wait until after the first date. So then I should find the Peace of the Mind, as it says in the picture above here. And do not rush and stress with this. Maybe it’s best that way.
What do you think about my dilemma, what do you think would be most appropriate if I were to start with that type of contact? PS: I’m not in a hurry with this, but it’s okay to have a plan for the day it should start up 🙂
Og hvorfor jeg sier “ny gammel” er fordi denne ulvungen er en ny utgave av den gamle som det ble gjort herverk på og ødelagt for over 10 år siden. Denne nye er laget i et sterkere materiale, og forhåpentlig får den stå i fred. De som leser fast her hos meg, vet at jeg har en gjeng ulver jeg besøker på mine turer. Oftest besøker jeg den store ulven, som er pappaen til alle de 7 små ulvungene. Og alle ulvungene har i tur og orden blitt ødelagt. Og nå er alle kommet på plass igjen, reparerte og sånn noenlunde i orden.
And why I say “new old” is because this wolf cub is a new version of the old one that was vandalized and destroyed over 10 years ago. This new one is made of a stronger material, and hopefully it will be left in peace. Those who read regularly here with me know that I have a bunch of wolves I visit on my hikes. Most often I visit the big wolf, who is the father of all the 7 little wolves. And all the wolves have been destroyed in turn. And now everyone is back in place, repaired and sort of in order.
Primus motor for ulvene er Leif Magne Thu (til høyre i bildet) og en gjeng fra øvre Hana. Ildsjeler som har laget til ulvene i en turløype til glede for store og små. Og til å avduke denne nye gamle ulvungen har tidligere fotballproff Arne Larsen Økland (til venstre i bildet) tatt på seg oppgaven.
Arne Larsen Økland regnes som en av Norges beste fotballspillere på slutten av 1970 tallet og begynnelsen på 1980 tallet. Jeg har selv aldri hatt interesse for fotball, men jeg hadde interesse for kjendiser, derfor husker jeg ham veldig godt fra den tiden. Han er nå Visepresident i Norges Fotballforbund.
Initiator for the wolves is Leif Magne Thu (right in the picture) and a gang from upper Hana. Fiery souls who have made wolves an attraction in a hiking trail for the joy of young and old. And to unveil this new old wolf cub, former football professional Arne Larsen Økland (left in the picture) has taken on the task.
Arne Larsen Økland is considered one of Norway’s best football players in the late 1970s and early 1980s. I myself have never been interested in football, but I was interested in celebrities, so I remember him very well from that time. He is now Vice President of the Norwegian Football Association.
Dette bildet er fra Sandnesposten.no sin artikkel om eventen. Et 20 talls tilskuere møtte opp for å overvære avdukingen. Jeg sitter på første rad 🙂
This photo is from Sandnesposten.no (lokal newspaper) from the event. About 20 people showed up to watch the unveiling. I am seated on first row 🙂
Arne Larsen Økland foretar avdukingen på ypperlig måte, og til syne kommer ulvungen som har navnet Ganda. Og denne ulvungen er en jente. Alle ulvungene representerer bydeler i Sandnes. Og Ganda representerer Ganddal bydel. Alle ulvungene er også fotballspillere. Det er visst en stor sport 🙂 Og de har hver sin bydels fotballdrakt på seg.
Arne Larsen Økland performs the unveiling in an excellent way, and the wolf cub named Ganda appears. And this wolf cub is a girl. All the wolf cubs represent districts in Sandnes. And Ganda represents Ganddal district. All the wolves are also football players. It must be a great sport 🙂 And they each wear their own football uniform.
Her er Ganda på plass i all sin prakt, med en ekte lærball og det hele 🙂
Here Ganda is in place in all its glory, with a real leather ball and all 🙂
Til glede for store og små, kan fine utsiktspunkter besøkes i turløypene på Hana, med fotballspillende ulvunger. En eventyrlig opplevelse 🙂
To the joy young and old, nice view points can be visited on the hiking trails at Hana, with football-playing wolf cubs. An adventurous experience 🙂
Hadde det ikke vært for temperaturen, så ville jeg nok trodd vi hadde gått inn i høsten allerede. For været har ikke akkurat vært det beste de siste par dagene. Styrtregn, lyn og torden. Så det er vel ingen tvil om at vi er på tampen av sommeren. Heldigvis har vi fine temperaturer enda. Og September er ofte en veldig fin og god måned. Så jeg krysser fingrene for det 🙂 Nå er jo tiden for en annen blomsterflor, selv om sommerblomstene mine enda står fine. Og om en måneds tid kan jeg kanskje høste epler. Det er jo bonusen med denne årstiden vi er på vei inn i 🙂
Had it not been for the temperature, I would probably have thought we had entered Autumn already. The weather hasn’t exactly been the best the last couple of days. Heavy rain, lightning and thunder. So there is no doubt, we are at the end of the summer. Fortunately, we still have nice temperatures. And September is often a very nice and good month. So I cross my fingers for it 🙂 Now is the time for another flower bloom, even though my summer flowers are still nice. And in a month’s time, I might be able to harvest apples. That is the bonus with this season we are heading into 🙂
Når været tillater det, synes jeg det er hyggelig å sitte i trappa her og se ned i hagen. Da har jeg gjerne med meg en kopp med drikke, og nyter den mens roen senker seg. Teksten på denne koppen passer ikke på meg i dag akkurat. For jeg har hatt 3 dårlige dager nå. Så jeg føler meg i alle fall ikke sexy, bare så det er sagt, hehehe 😀 Og været innbyr heller ikke til å sitte i trappa og nyte drikke. Men jeg håper jeg får flere gode dager de neste dagene, selv om værmeldingen ikke lover bedre vær akkurat. Mye regn fremover. Så da lever jeg på de solstrålene vi har hatt til nå i sommer. Det er mange gode minner i dem 🙂 Mye god helse også. For det er i sol og varme denne kroppen har det aller best 🙂
Så nå sitter jeg her, etter å ha vært sengeliggende litt i dag, og skal nyte lørdagskvelden. Jeg tror jeg skal finne meg noe godt å drikke, og så skal jeg fortsette å se den australske serien “Et sted å høre til”. Jeg er i gang med sesong 4. Og kanskje blir det en episode med X-files sammen med ungene også litt senere.
Håper du har en koselig lørdag. Nyt helgen, og ta godt vare på deg selv ♥
Weather permitting, I think it’s nice to sit on the stairs here and look down on the garden. Then I like to bring a cup of drink with me, and enjoy it while calming down. The text on this cup does not fit me today exactly. Because I’ve had 3 bad days now. So at least I do not feel sexy, just so you know it, hehehe: D And the weather does not invite to sit on the stairs and enjoy a drink. But I hope I get more good days in the next few days, even if the weather forecast does not promise better weather exactly. Lots of rain ahead. So then I live on the rays of the sun we have had so far this summer. There are many good memories in them 🙂 Lots of good health too. Because it is in sun and heat this body has it very best 🙂
So now I’m sitting here, after being in bed for a while today, and I’m going to enjoy Saturday night. I think I will find something good to drink, and then I will continue to watch the Australian series “A place to call home”. I’m in season 4. And maybe there’s an episode of X-files with the kids a little later.
Hope you have a nice Saturday. Enjoy the weekend, and take good care of yourself ♥
Helleren, to hus som står trygt og godt under en klippe, en heller, inderst i Jøssingfjorden. Der har det bodd mennesker, allerede for flere tusen år siden. Husene her er bygget på 1800 tallet. Deler av bygningene antas å være eldre. Husene er uten taktekke, taket er kun treplanker, for klippen over fungerer som tak. Ganske fascinerende hvordan folkene som bygget husene sine her, visst å gjøre nytte av naturen på maks måte. Det står to hus der nå, men det har også vært et tredje hus, som forlengst er revet.
Helleren, two houses that are standing safely and well under a cliff, by the end of the Jøssingfjord. People have lived there, already several thousand years ago. The houses were built in the 1800s. Parts of the buildings are believed to be older. The houses have only simple wooden roof, because the cliff above does the job as a roof. Quite fascinating how the people who built their houses, managed to make the most of nature. It stands two houses there now, but it has also been a third house, which is torn down long time ago.
Fra veien når man kjører forbi, er husene små og nokså i ett med naturen. I forkant bygges Jøssingfjordsenteret, som visstnok skal være et senter som skal vise frem hvordan geologien ble stedets levebrød og stolthet gjennom 100 år. Det blir sikkert fint når det er ferdig.
Husene er kjent som Helleren, og ligger i Sokndal kommune. Mellom Flekkefjord og Egersund.
From the road when you drive past, the houses are small and fairly in tune with nature. In front of it, the Jøssingfjord Center will be built, which is supposed to be a center that will show how geology became the place’s livelihood and pride for 100 years. It’s probably going to be nice when it’s finished.
The houses are known as Helleren, and are located in Sokndal municipality. Between Flekkefjord and Egersund.
Her kan du lese litt om Helleren på infotavlen.
Here you can read about Helleren at the infoboard.
Jeg har aldri hatt anledning å gå inntil husene, og gå inn i dem, før nå, da jeg var på tur med en venn tidligere i uka.
I have never before had the opportunity to go close to the houses, and inside, until here the other day, when I was there with a friend.
Det er ikke store byggverkene, men naturen rundt er mektig, vi føler oss passe små.
The buildings are not large, but the nature surrounding them is powerful, we feel pretty small.
Jeg er kun 158 cm på strømpelesten, så huset virket til å være akkurat passe stort til meg 😀 Det røde huset var stengt, mens det andre huset var åpent. Det er åpent hele døgnet, hele året. Og man går inn med respekt.
I am only 158 cm tall, and the house seemed to fit perfectly for my size 😀 The red house was closed, but the other one was open. It is always open, all year long. And one enter with respect.
Man kommer inn i en stue, som sikkert har hatt flere funksjoner samtidig. Enkle kår, og helt sikkert bra for dem som bodde der den gangen.
We enter a livingroom, that probably had many functions back then. Simple living, and probably very good for those who used to live here.
Dessverre var ikke rommet møblert som det antakelig var originalt, men man får en viss følelse av historien likevel.
Unfortunately the room was not furnished as it probably was originally, but it still gives the historical feeling.
Når man kommer inn i gangen, er det også en dør i enden av gangen. Og den døren fører ut til baksiden av huset, altså rett i fjellveggen.
When entering the hallway, there is another door in the end of the hall. And that door leads out to the backside of the house, straight into the mountain wall.
Kikker man ut av døren, er det en liten plass der. Sikkert alltid tørt og godt. Jeg kan tenke meg de brukte det til å lagre ting og kanskje matvarer.
Looking out that door, reveals a place between the house and the mountain. Probably always dry, never exposed for rough weather. I can imagine they used it as a storageroom.
Det må ha vært ganske spesielt å bo sånn.
It must have been quite unique to live like this.
Fjellet henger over husene. Sikkert trygt og godt, men samtidig litt skummelt også synes jeg.
The mountain kind of hangs over the houses. Probably very safe, but still a little spooky too I think.
Uansett er det spennende å endelig ha vært her synes jeg. Det å kjenne på historien, og forsøke å tenke seg hvordan det må ha vært å bo her.
It feels exciting to finally have been here I think. To feel the history, and try to imagine how it must hav been to live here.
Før jeg gikk ut av huset, signerte jeg gjesteboken. Den lå trygt under en gammel hestesko. Og jeg er så uvant med å skrive for hånd, at det ser ut som noen skikkelige kråketær, den underskriften min der 🙂
Before I left the house, I signed the guestbook. It was safe underneath an old horseshoe. And I am so unexperienced writing by hand these days, my signature looked really messy 🙂
Har du vært på Helleren noen gang? Kunne du tenke deg å besøke disse husene?
Have you ever been here at Helleren before? Would you like to visit these houses?
Jeg har skrevet om Sogndalstrand tidligere også her i bloggen. Men en fin ting kan ikke gjentas for ofte 🙂 Og denne lille “byen” er noe helt for seg selv. Den har en veldig gammel trehusbebyggelse, som blir godt tatt vare på nå, og “byen” er fredet. En gang for lenge siden, var byen et ladested, et handelssted for et større omland på grunn av sjøfart og fiske. Byen hadde da 20 butikker, 4 bakerier, skjenkestue, distriktslege, telegrafstasjon, skole, bank, postkontor, los, fengsel, kommunehus m.m. Da veinettet ble utbygget, forsvant grunnlaget til Sogndalstrand, og byen begynte å forfalle. Men heldigvis i vår moderne tid, har noen tatt steget for å bevare byens sjarm og bygninger, og i dag består byen seg av små gallerier, kaféer, hotell og sånne ting. Ypperlig for tilreisende. Og her finnes ikke turister, her er kun gjester 🙂
Jeg synes det er veldig sjarmerende å rusle rundt her 🙂
I have written about Sogndalstrand before here in my blog. But a nice thing can not be repeated too often 🙂 And this little “town” is something all by itself. It has a very old wooden houses, which is well taken care of now, and the “town” is historical protected. Once upon a time, the town was a trading post for a larger area due to shipping and fishing. The town then had 20 shops, 4 bakeries, a bar, a district doctor, a telegraph station, a school, a bank, a post office, a pilot, a prison, a town hall, etc. When the road network was expanded, the foundation of Sogndalstrand disappeared, and the city began to decay. But fortunately in our modern times, some have taken the step to preserve the town’s charm and buildings, and today the town consists of small galleries, cafes, hotels and things like that. Great for visitors. And here there are no tourists, here are only guests 🙂
I think it is very charming to stroll around here 🙂
Jeg besøkte Sogndalstrand sammen med en venn her forleden dag. Det er ekstra fint når været er bra, som det var denne dagen. Og Sogndalstrand ligger bare 20 kilometer fra Egersund. Sogndalstrand er i Sokndal kommune. Og det er fra bl.a. Sokndal jeg har mine røtter.
I visited Sogndalstrand together with a friend the other day. It’s extra nice to be ther when the weather is good, and it was good this day. Sogndalstrand is only 20 kilometers from Egersund. Sogndalstand is in the municipality of Sokndal. And that’s where my ancestors are from.
Gatene er smale, og det er bare beboere og nyttekjøretøy som har lov å kjøre inn her. Vi andre må parkere utenfor.
The streets are narrow, and it is only residents and commercial vehicles that are allowed to drive here. The rest of us have to park outside the town.
Blomster og gammel sjarm.
Flowers and old charm.
Trangt mellom husene også.
The houses are close.
Koselige benker å sitte på 🙂
Nice benches to have a rest 🙂
Og selvsagt behøvde jeg en liten hvil.
And of course I needed to rest.
Det er mange fine bygninger, og alt med fine farge-detaljer, og blomster utenfor.
There are many nice buildings, and all with nice color details, and flowers outside.
Sjarmerende.
Charming.
Gammelt og idyllisk.
Old and idyllic.
Det bærer fortsatt preg av å være en gammel fiskeby.
You can still see it is an old fishingtown.
Mange gamle hus helt i vannkanten.
Many old houses close to the waterline.
Sjarmerende og fint.
Charming and nice.
Utsikten ut mot havet er upåklagelig. Og det er nok flott i all slags vær og vind.
The view to the ocean is impeccable. And it’s probably great in all kinds of weather.
Vi spiste lunsj på Sogndalstrand Kulturhotell. Der hadde de et fint uteområde for sultne gjester.
We had lunch at Sogndalstrand Kulturhotell. There they had a nice outdoors area for hungry guests.
Og friske jordbær hang og fristet mot gaten nedenfor.
And fresh strawberries were hanging as a decoration to the street below.
Hvis du har lyst å lese mer om Sogndalstrand, finner du det HER!
If you want to read more about Sogndalstrand, you can do it HERE!
Solnedganger har jeg ikke fått med meg så mange av denne sommeren. Ofte fordi det ikke er sol, men også fordi solen går ned så sent midt om sommeren. Liksom type etter leggetid 😉 Men jeg har gjerne ikke lagt meg likevel. Det er bare det at kveldene ikke er da jeg er aller mest aktiv og ute på ting.
Men i går fikk jeg kommet meg ut litt, og da ble det også en flott solnedgang å beskue.
I have not seen so many sunsets this summer. Often because it is not sunny, but also because the sun goes down so late in the middle of summer. E.g. after bedtime;) But I haven’t always gone to bed. It’s just that the evenings are not when I am most active and out on things.
But yesterday I got out a bit, and then it was also a great sunset to watch.
Her er vi to damene som hadde oss en solnedgangsluftetur. Jeg heter Eva, det vet de fleste som leser her hos meg. Og min venninne heter Jeannette 🙂
Here we are, two ladies who had a sunset stroll. My name is Eva, most people who read my blog knows me. And my friend’s name is Jeannette 🙂
Fotomotivene sto i kø her denne kvelden, praktisk talt. Her er en av mange bunkerser fra krigens dager som det er mange av langs Jær-kysten. Dette er på Ølberg.
The photo motifs were in line here this evening, practically. Here is one of many bunkers from the days of the war, many of which are along the Jær coast. This is on Ølberg.
Det er ikke så veldig runde og fine svaberg her, men flott er det likevel når solen går ned og kaster sitt myke lys over harde steiner.
It is not very round and nice rocks here, but it is still great when the sun goes down and casts its soft light over hard rocks.
Vi fant oss en plass å sitte, med god utsikt. Eller sa jeg sitte? Jeannette satt ikke like mye stille som meg selv. Hun hoppet og spratt rundt på berget som om hun aldri skulle gjort noe annet, mens jeg selv følte meg 90 år gammel og stavret skjelvende og ustøtt de gangene jeg måtte opp og gå. Men sånn er det for denne kroppen. Om kveldene er jeg ustø og ukonsentrert, og må være ekstra forsiktig. Så mens Jeannette spratt rundt omkring, så satt jeg og slappet godt av. Det var jo tross alt 26 grader, og ingen grunn for meg til å stresse 😉 Men Jeannette satt litt hun også, det er bare jeg som tuller litt 😀
We found ourselves a place to sit down, with a good view. Or did I say sit? Jeannette did not sit as quietly as myself. She jumped and bounced around the rock as if she had never done anything else in her whole life, while I myself felt 90 years old and staggered trembling and unsupported the times I had to get up and walk. But that’s how it is for this body. In the evenings I am unsteady and unconcentrated, and have to be extra careful. So while Jeannette was bouncing around, I sat and relaxed. It was after all 26 degrees, and no reason for me to stress;) Jeannette did sit down too, I’m just kidding 😀
Ute på sjøen var det også noen som tok det med ro, selv om de var i bevegelse 🙂
Out on the sea there were others who enjoyed their “sailing”.
Fjordline kom også glidende der ute i sjøen, på vei til Danmark.
Fjordline also came gliding out there in the sea, on its way to Denmark.
Dette var rett og slett en helt nydelig aften, nydelig solnedgang, nydelig temperatur, og veldig hyggelig selskap 🙂
Har du sett mange solnedganger denne sommeren?
This was simply an absolutely beautiful evening, beautiful sunset, beautiful temperature, and very nice company 🙂
Det er et faktum: kjærlighetslivet mitt er faktisk en katastrofe.
Jeg har tenkt mye den siste tiden ser du. Og konklusjonen er at kjærlighet, det er vanskelige greier. Og spesielt når en annen katastrofe inntrer også. Den katastrofen jeg da tenker på, er helsa. En god helse, det hadde vært drømmen. En god helse, og livslang kjærlighet.
Kjærligheten gikk i 1000 knas når jeg begynte å bli syk for mange år siden. Ikke fordi den andre parten ikke taklet det, men fordi ingen av oss forsto at jeg faktisk var blitt syk. Og sånt blir det mange komplikasjoner av.
Man må jobbe for kjærligheten. Man må holde romantikken ved like. Det er en 2-veis greie, hvor begge gir og får like mye. En gjensidig sak, normalt til stor glede. Selvsagt kommer det perioder hvor man må jobbe litt ekstra for kjærligheten. Eller hvor den ene har noe den sliter med, og trenger ekstra oppmerksomhet og omsorg. Og i neste runde er det den andre som trenger det. Og så utfyller man hverandre.
Men hva da, når den ene blir kronisk syk, og trenger ekstra hele tiden, og ikke har energi til å gi like mye som før? Da er det en katastrofe. Da kan mye bli ødelagt.
Mange forhold klarer seg godt selv om den ene har blitt kronisk syk. Da ligger det en virkelig sterk kjærlighet i bunn. Men i mange tilfeller er det andre ting som også knirker, og da skal det godt gjøres å holde kjærligheten vedlike når helsekatastrofen gjør sitt inntog.
It’s a fact: my love life is actually a disaster.
I’ve been thinking a lot lately, you see. And the conclusion is that love, is a difficult process. And especially when another catastrophe occurs as well. The catastrophe I then think of is health. Good health, it had been the dream. A good health, and lifelong love.
I don’t have any of those.
My love was shattered when I became ill many years ago. Not because the other party could not cope with it, but because neither of us understood that I had actually become ill. And that leads to many complications.
One must work for love. You have to keep the romance alive. It is a 2-way thing, where both give and receive the same amount. A mutual affair, normally to great joy. Of course, there are times when you have to work a little extra for love. Or where one has something they are struggling with, and needs extra attention and care. And in the next round, it’s the other one who needs it. And then you complement each other.
But what then, when one becomes chronically ill, and needs extra all the time, and does not have the energy to give as much as before? Then it’s a disaster. Then a lot can be destroyed.
Many conditions go well even if one has become chronically ill. Then there is a really strong love at the bottom. But in many cases there are other things that also squeak, and then it should be well done to maintain love when the health catastrophe makes its entrance.
Translation: You must not be sad because something is gone. You must be happy that it actually happened ♥
I årenes løp, med sykdom og det hele, og uten å ha diagnose, har jeg forsøkt meg på flere kjærlighetsforhold. Ingen av dem har vart. Det korteste varte noen få måneder, og det lengste varte 2,5 år. Og jeg tar ikke ekteskapet mitt med i denne beregningen.
Man passer jo ikke sammen med alle, så enkelt er det. Og mange opplever dette, på tross av god helse også. Så kjærlighetslabyrinten har mange irrganger. Det er ikke alltid at det er helsen som ødelegger. Det kan jeg selv skrive under på. Men at helsen har ødelagt mye for meg når det gjelder akkurat kjærlighet, det er 100% sikkert.
Helsen min, den føles av og til som en forbannelse. I det store og det hele, så har jeg et godt liv. Jeg klager ikke hele tiden. Men en gang i blant føler jeg at jeg har lov til å være lei meg likevel. Så da utbasunerer jeg, eller jeg trekker meg inn i meg selv. Men oftest, så føler jeg at det går bra, at jeg har en positiv innstilling, og at jeg har funnet en nokså grei balansegang, og jeg føler meg faktisk lykkelig 🙂 Og det er nok fordi jeg mestrer dette nokså greit…. Ja, ikke kjærligheten da, men helsa, det å få dagene til å gå, og fylle dem med innhold og gleder. Og masse kjærlighet også. Kjærligheten mellom mor og barn, den slår alt ♥ Hadde det ikke vært for den, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Men den får meg ganske så godt gjennom dagene, bare den alene 🙂 Familie og venner også. Det er også en kjærlighet som er viktig.
Når det gjelder den andre kjærligheten, den man må jobbe knallhardt for, så er det litt verre. Stikkordet er jobbe! Det er nemlig der jeg selv av og til svikter. Jeg har ikke helse til å jobbe. Det er derfor jeg er hjemmeværende. Og det er vel mest sannsynlig derfor jeg ikke har den kjærligheten også. Jeg klarer nemlig ikke å være “på” hele tiden. Jeg er ofte for “sliten” til det lille ekstra. Spesielt når arbeidsdagen har gått. Alle er jo slitne etter jobb. Men jeg har ikke engang jobbet. Og når en normal arbeidsdag er over, så har jeg også brukt opp dagens energi-rasjon, bare på å komme meg så langt liksom. Og når man da har lyst å se kjæresten som endelig er ferdig med sin arbeidsdag, og gjøre noe kjekt sammen, så er min energi oppbrukt, og jeg klarer ikke det som man normalt ville klart etter jobb. Da sitter jeg sammensunket i sofaen, med feber og melkesyresmerter pluss diverse annet, og har mest behov for forståelse og omsorg.
Over the years, with illness and all, and without having a diagnosis, I have tried several love relationships. None of them lasted. The shortest lasted a few months, and the longest lasted 2.5 years. And I do not include my marriage in this calculation.
You can’t fit in with everyone, it’s that simple. And many people experience this, despite good health as well. So the love maze has a lot of misconceptions. It’s not always the health that destroys. I can sign it myself. But health has ruined a lot for me when it comes to love, it is 100% certain.
My health, it sometimes feels like a curse. However, I do have a good life. I don’t complain all the time. But once in a while I feel like I’m allowed to be sad anyway. So then I shout out, or I retreat into myself. But most of the time, I feel that it’s going well, that I have a positive attitude, and that I have found a fairly decent balance, and I actually feel happy 🙂 And that’s probably because I master this quite well …. Yes, not love then, but health, making the days go by, and filling them with content and joys. And lots of love too. The love between mother and child, it beats everything ♥ If it wasn’t for that love, I do not know where I would have been today. But it gets me pretty good through the days, just the one love alone 🙂 The love for family and friends is important too.
When it comes to the other love, the one you have to work really hard for, it’s a little worse. The key word is work! This is where I sometimes fail. I do not have the health to work. That’s why I’m at home. And that’s probably most likely why I do not have that love too. I can not be “on” all the time. I’m often too “tired” for that little extra. Especially when the working day has passed. Everyone is tired after work. But I have not even worked. And when a normal working day is over, I have also used up the day’s energy ration, just to get this far at the day somehow. And when I then want to see my boyfriend who has finally finished his work day, and do something nice together, then my energy is used up, and I can’t do what most people normally manage after work. Then I sit sunk in the sofa, with fever and lactic acid pain plus various other things, and I most need a lot of understanding and care.
Etterhvert fikk jeg diagnosen ME, og livet føltes litt ekstra røfft plutselig. Ikke hadde jeg en trygg og god livsledsager å støtte meg til, jeg måtte klare alt dette alene. Alle tøffe tanker, all sorg, hele prosessen. Det var en tung tid. Og jeg besluttet der og da at å kombinere dette med et evt. kjærlighetsforhold, det var nok ikke mulig. Så jeg la alle sånne tanker på is, og besluttet at jeg skulle være enslig livet ut. Jeg forsonet meg med den tanken.
Men så møtte jeg en likevel. Alt virket veldig bra, og jeg våget å håpe på at det kanskje skulle kunne fungere. Jeg besluttet å gå gjennom den slitsomme prosessen å bli kjent som kjærester. For jeg synes det er fryktelig slitsomt. Det er spennende og kjekt, men også veldig slitsomt. Jeg har alltid likt å bli kjent med nye mennesker, men etterhvert har jeg også kjent på hvor krevende det er. Så livet har gitt meg noen sure sitroner med tanke på alt som jeg synes er kjekt.
Kjæresteforholdet gikk i 1000 knas etter et par år det også. Jeg vet enda ikke helt hva som skjedde. Men jeg husker mang en gang han kom på besøk etter arbeidstid, og jeg satt med feber og var ikke i form. Og jeg vet det må ha vært tøft egentlig. Ikke bare for meg, men også for ham. Det å se kjæresten syk. Det at kjæresten ikke klarer alt som vanlig friske klarer, det å hele tiden måtte være den som er på, uten å kanskje få like mye tilbake. Man kan ha den tålmodigheten og forståelsen som finnes i verden, men ikke engang det er nok hvis man ikke var forberedt på alvorlighetsgraden i helsetilstanden til den man inngikk et kjæresteforhold til.
Jeg har en mistanke om at det var det som kanskje gikk galt. Uten at jeg skal si det helt sikkert.
Men det er bittert. Og jeg vet nesten ikke om jeg skal orke å gå gjennom det på nytt noen gang. Hvis jeg gjør det, så er det hjertet som taler. Hjertet har den sterkeste viljen da. Prosessen med å bli kjent er slitsom, men prosessen som et brudd fører med seg, er nesten “dødelig”. Jeg blir en skygge av meg selv. Så jeg vet ikke om jeg tør å sjanse på det flere ganger.
Jeg skal uansett aldri si aldri, for ingen kjenner morgendagen. Kanskje møter jeg en dag ham som er den helt rette for meg, og da er det ikke sikkert det føles så slitsomt den “bli kjent” prosessen? Men det kan man jo aldri vite heller.
Tiden leger alle sår. Og nå lar jeg tiden jobbe. Så får vi se hva som vil skje et stykke inn i fremtiden 🙂 Jeg tror på kjærligheten, men kjærligheten har ikke helt trodd på meg, enda! Kanskje en dag…… ♥
Eventually I was diagnosed with ME, and life suddenly felt a little extra rough. I did not have a safe and good life companion to support me, I had to manage all this alone. All the tough thoughts, all the grief, the whole process. It was a hard time. And I decided there and then that to combine this with a possible love affair, it was probably not possible. So I put all those thoughts on ice, and decided that I should be single for life. I reconciled myself to that thought.
But then I met one man anyway. Everything worked very well, and I dared to hope that it might continue to work. I decided to go through the tiring process of getting to know each other as boyfriend/girlfriend. Even when I think it’s terribly tiring. It is exciting and nice, but also very tiring. I have always enjoyed getting to know new people, but gradually I have also realized how demanding it is. So life has given me some bitter lemons considering everything I think is nice.
The relationship went into 1000 pieces after a couple of years there too. I don’t yet know exactly what happened. But I remember many times he came to visit after work, and I had a fever and was not feeling well. And I know it must have been tough really. Not only for me, but also for him. Seeing his girlfriend sick. The fact that the girlfriend does not manage everything that a normal healthy person can do, that he constantly has to be the one who is on, without perhaps getting the same amount back. You can have the patience and understanding that exists in the world, but not even that is enough if you weren’t prepared for the severity of the health condition of the person you entered into a relationship with.
I suspect that was the reason why it might have gone wrong. Without having to say it for sure.
But it’s bitter. And I hardly know if I will ever be able to go through it again. If I do, it’s the heart that speaks. The heart has the strongest will then. The process of getting to know one another is tiring, but the process that a breakup entails is almost “deadly”. I become a shadow of myself. So I don’t know if I dare to take a chance on it several times.
I will never say never anyway, because no one knows tomorrow. Maybe one day I will meet him who is just right for me, and then it may not feel so tiring the “get to know one another” process? But you can never know that either.
Time heals all wounds. And now I let time work. Then we will see what will happen some time into the future 🙂 I believe in love, but love has not fully believed in me, yet! Maybe one day…… ♥
I dag skal jeg spare deg for bikinibildene. For jeg har bikini på i skrivende stund. Og jeg har solt meg. Nå sitter jeg i skyggen og nyter varmen og skriver i bloggen.
Jeg er så lykkelig for at sommeren ikke helt er over enda.
Today I will avoid the bikini pictures. Because I’m wearing a bikini at the time of writing. And I have sunbathed. Now I sit in the shade and enjoy the heat and write in the blog.
Jeg begynte dagen min med å lage meg en is kaffe variant.
I started my day by making a variant of Iced Coffee.
Og den måtte jo nytes utendørs ♥
Of course I would enjoy it outdoors ♥
Terrassen min er min oase. Men det er for varmt å oppholde seg under taket på dager som i dag. Da er det praktisk talt et drivhus. Så dit trekker jeg meg inn litt senere, når solen forsvinner 🙂
My terrace is my oasis. But it’s too hot to stay under the roof on days like today. Then it is practically a greenhouse. So there I retire a little later, when the sun disappears 🙂
Dagen har så langt bestått seg av hvile. Og sånn skal den fortsette tror jeg. For det trengs. Og jeg har ingen grunn til å stresse. Og jeg nyter når solen og varmen er her, for da blir hvilen enda mer behagelig.
Like greit å holde seg hjemme også i disse dager. Jeg leste en oversikt i går over de stedene hvor koronasmitten er mest økende. Og Sandnes var på den listen. Så da besluttet jeg å ta det litt ekstra med ro. Men jeg måtte en tur i butikken i dag, så jeg dynket meg med håndsprit, og prøvde å holde pusten så godt det lot seg gjøre….hehehe 😀 Men jeg var kjapp. Det var ikke mye jeg trengte. Så ingen grunn til å kose seg innimellom butikkhyllene når tendensen er sånn lei.
Jeg håper du har en superherlig lørdag, akkurat som du liker den. Og så oppfordrer jeg deg til å ta godt vare på deg selv. Følg alle tiltakene og reglene. For vi har ingen å miste ♥ Stay safe! ♥
The day has so far consisted of rest. And that’s how it should continue, I think. ‘Cause it’s needed. And I have no reason to stress. And I enjoy when the sun and the heat are here, because then the rest becomes even more comfortable.
Just as imprtant to stay home these days. I read an overview yesterday of the places where the Covid 19 is most increasing. And Sandnes was on that list. So then I decided to take it easy. But I had to go to the store today, so I soaked myself with hand alcohol, and tried to hold my breath as best I could …. hehehe: D But I was quick. There was not much I needed. So no need to indulge in between store shelves when the trend is so dangerous.
I hope you have a wonderful Saturday, just as you enjoy it. And then I encourage you to take good care of yourself. Follow all rules. Because we have no one to lose ♥ Stay safe! ♥
Alle dager er til for å nytes. Gjør det beste ut av dagen, samme hvordan den er.
Jeg har en litt bedre dag enn i går. Så kanskje jeg faktisk skal sminke meg i dag? For jeg vet at hvis jeg orker det, så føles det i alle fall så mye bedre hver gang jeg passerer et speil 😉
Uansett blir dette en god dag. Litt mer klesvask, og en tur på butikken. Det er målet for dagen. Og ellers, så er det bare masse hvile, litt sol, og kvalitetstid med ungene. Det er jo helg, tross alt 🙂
Every day is there to be enjoyed. Make the most of the day, no matter how it is.
I have a slightly better day than yesterday. So maybe I should actually put on makeup today? Because I know that if I can handle it, it at least feels so much better every time I pass a mirror;)
Either way, this will be a good day. A little more laundry, and a trip to the store. That is the goal of the day. And otherwise, there is just lots of rest, some sun, and quality time with the kids. It’s the weekend, after all 🙂
I dag opprant dagen overskyet. Og med friskt mot sto jeg opp, med feber, helt normalt, som jeg beskrev i dette innlegget! Ifølge værmeldingen, Yr, skulle solen komme utpå ettermiddagen. Men det ble ikke noe sol. Skyene gjemte solen godt. Temperaturen var fin, 20 grader. Helsa talte sitt tydelige språk…værskifte. Og det betyr vondt. Masse vondt. Solen og den helsebringende varmen hadde tatt ferie, og da forsvant alt av lindring som kroppen min har hatt så godt av disse dagene.
Today it was cloudy. And with fresh courage I got up this morning, with fever, completely normal, as I described in this post! According to the weather forecast, Yr, the sun was to come in the afternoon. But there was no sun. The clouds hid the sun well. The temperature was fine, 20 degrees. Health spoke its clear language … change of weather. And that means pain. Lots of pain. The sun and the healing heat had taken a vacation, and then all the relief that my body has had so well these days, disappeared.
Jeg har vært uvel, utmattet, ubalansert,jeg har hatt hjernetåke, og jeg har frøset. Jeg har klart å få vasket en maskin med klær, og jeg klarte å lage middag. Jippi 😀 Det er mestring det, på en sånn dag. Jammen godt det gikk bra 😀 Men ellers har dagen blitt tilbragt i delvis i horisontalen på sofaen, og delvis i godstolen. Den bærbare PC’en har vært min venn i dag ♥
Nå er kvelden her, og jeg slapper av med god samvittighet. Det har jo vært en fin dag, tross alt ♥ Jeg har gode venner som prater med meg på Messenger og Instagram, jeg har hatt en hyggelig telefonsamtale med en venninne, og ungene mine er jo også her ♥ Jeg har ikke noe å klage over 🙂
Nå i kveld blir det kanskje litt serie-kos i kjellerstuen sammen med ungene. Fredag og greier 😀
Så ønsker jeg alle som kikker innom her, en riktig god helg ♥
I have been unwell, exhausted, unbalanced, I have had brain fog, and I have frozen. I managed to do laundry, and I managed to make dinner. Jippi: D It feels like a victory at a day like this. I am happy it went well: D But otherwise the day has been spent partly in the horizontal on the couch, and partly in the cozy chair. The laptop has been my friend today ♥
Now the evening is here, and I relax with a clear conscience. It has been a nice day, after all ♥ I have good friends who talk to me on Messenger and Instagram, I have had a nice phone conversation with a friend, and my kids are also here ♥ I have nothing to complain about: )
Now tonight it might be a little TV series fun in the basement with the kids. Friday and stuff: D
Then I wish everyone who stops by here, a really good weekend ♥
